Naturlig løsning på stort problem. Lakselus er oppdrettsnæringens største utfordring. Villfanget leppefisk som spiser lus, er blitt et kjærkomment alternativ til kjemikalier. Naturens egen rensestasjon er blitt industri.

Men leppefisken får et kort og stressende liv i fangenskap, og derfor må oppdrettere fylle på med nye fisk hvert år. I naturen kan derimot noen av artene bli godt over 20 år gamle. Fiskeriet på leppefisk har økt dramatisk de siste årene uten at konsekvensene er undersøkt. I tillegg flyttes store mengder leppefisk fra Sør- til Midt- og Nord-Norge.

Vi står i fare for å skape større problemer enn det ene vi prøver å løse.

Viktige arter. Har du kikket over bryggekanten en varm sommerdag, har du garantert sett en leppefisk. Nysgjerrige småfisk som har ry på seg for å være fjæras dyktigste agntyv. Leppefiskene spiser krepsdyr, kråkeboller, muslinger og snegler, og de hjelper også andre arter med å fjerne parasitter. I tillegg er de viktige byttedyr for torskefisk.

Et overfiske av leppefisk kan påvirke økosystemet langs kysten vår. Den voldsomme økningen i fisket har ført til at fiskeridirektoratet har strammet inn reglene i år, minstemålet er økt, og fredningstiden er forlenget. Det er bra, men det er fortsatt ingen begrensning på hvor mye som kan tas ut. De nye reglene vil kun beskytte de minste, men det er de store, eldre leppefiskene som bidrar mest i reproduksjonen. De samme store fiskene er det som gir fiskerne best pris.

Bruk og kast. Vi vet ikke hvor mye fiskeri bestandene tåler. Men det finnes tiltak som kan dempe presset. Det viktigste ligger hos oppdretterne der forbruket skjer. Den vanligste skjebnen for leppefisk er nemlig sykdom og død, beskrevet i en forskningsrapport i fjor. Av én million utsatte leppefisk og rognkjeks (en annen lusespiser) ble 33 prosent registrert døde i løpet av seks måneder. Resten kunne ikke gjøres rede for.

Selv om leppefisken ikke spises av mennesker, bør det være en selvfølge at vi stiller samme krav til velferd som i annen matproduksjon.

Leppefisk på rømmen. Ikke alle leppefiskene dør i oppdrettsanleggene. En ukjent andel rømmer gjennom rifter i noten eller under notskifte. Problemet er at mange rømlinger vil havne i et nytt miljø. Oppdrettere i Midt- og Nord-Norge importerer leppefisk fra Sørlandet. Om de gyter, kan rømt fisk vaske ut tilpasninger som er særegne for lokale bestander. Ingen vet hvor mye leppefisk som rømmer, men man har vært klar over risikoen lenge.

Allerede på 1990-tallet fant man genetiske forskjeller mellom bestandene.

Gevinst i alle ender. Det er oppdrettsnæringen som selv har skapt luseproblemene. Da er det urimelig at leppefisken og kysten vår betaler prisen. Den åpenbare løsningen er lukkede, lusefrie anlegg. Et rimeligere alternativ er oppdrett av leppefisk og rognkjeks. Det kan etter hvert gi de ville leppefiskene en avlastning. Men problemet med fiskevelferd forsvinner ikke selv om fisken er oppdrettet. Og brukes avl eller stamfisk fra en genetisk ulik bestand, er utfordringene med rømming de samme.

Våre politikere vil at norsk oppdrett både skal vokse og være bærekraftig. Men dagens bruk av leppefisk er ikke bærekraftig. Skal det fortsette, må det stilles strenge krav til velferd og rømming. Det vil gi gevinster i alle ender. En frisk leppefisk er en bedre lusespiser. I tillegg minskes forbruket av vill leppefisk slik at bærekraften i fiskeriet bedres.

Regningen bør betales av en velfødd norsk oppdrettsnæring.

Publisert i Aftenposten 17. mars 2015.

Om artikkelforfatteren: Kim A. Tallaksen Halvorsen er stipendiat ved fakultet for teknologi og realfag ved Universitetet i Agder. Han skriver doktorgrad om konsekvenser av selektivt fiske etter leppefisk.