Det mennesker gjør. Fortellinger om vår arts opprinnelse begynner alltid slik: En liten gruppe jegere og sankere streifer rundt på savannen. De elsker, kriger og kjemper for å overleve under Afrikas sol. De begynner ikke på denne måten: En tykk mann faller ned på skinnene på en T-banestasjon i New York.
Men det som skjer videre, er en essensiell historie om hvem vi er som mennesker. 17. februar 2013 rundt klokken 02.30 var Garrett O’Hanlon, en befalselev ved det amerikanske luftforsvaret, ute og feiret 22-årsdagen sin i New York. Han og søsteren ventet på T-banen da det med ett ble helt stille, etterfulgt av et skrik. Folk pekte ned på skinnene.
O’Hanlon snudde seg og så en mann som lå med ansiktet ned på skinnegangen. «Det neste som skjedde, var at jeg befant meg på skinnene og løp mot ham. Jeg tenkte meg ikke om i det hele tatt», forteller han. Han grep den bevisstløse mannen om skuldrene og løftet overkroppen hans av skinnene, men han slet med å flytte ham. Han var veldig tung. Ifølge klokken på stasjonen ville toget komme om mindre enn to minutter. O’Hanlons søster ropte til ham fra plattformen at han måtte redde seg selv.
Plutselig kom flere hender til: Personlig trener Dennis Codrington Jr. og hans kamerat Matt Foley hadde hoppet ned for å hjelpe. «Vi løftet ham – én etter bena, én om skuldrene og én om brystet», forteller O’Hanlon. De fikk mannen bort til plattformkanten, hvor et dusin eller flere mennesker hjalp til med å løfte ham opp. Andre igjen grep redningsmennene etter armene og skuldrene og fikk også dem opp i sikkerhet.
I ettertid sier O’Hanlon at han er overrasket over hvor mange mennesker som har spurt ham om hvorfor han gjorde det. «Jeg blir helt satt ut av det spørsmålet», sier han. I hans øyne ville alle andre gjort det samme. «Jeg føler det er en helt normal reaksjon. For meg er det bare det mennesker gjør.»
Mer presist så er det noe bare mennesker gjør, ifølge utviklingspsykolog Michael Tomasello, administrerende direktør ved Max Planck Institute for Evolutionary Anthropology i Leipzig.
I flere tiår har Tomasello forsket på hva det er som gjør oss mennesker så spesielle. Hva er konklusjonen hans? Vi samarbeider. Mange arter – fra maur til hvaler til våre nære slektninger primatene – samarbeider i naturen. Men Tomasello har påvist en spesiell form for samarbeid. I hans øyne er menneskene de eneste som er i stand til det han kaller delt intensjonalitet – de begriper helt intuitivt hva en annen person tenker, og handler mot et felles mål, slik redningsmennene på T-banen gjorde. Denne overlegne menneskelige kognitive evnen er dét som har staket ut vår arts ekstraordinære kurs.
Det er det som har skapt språket, redskaper og kulturer – grunn-steinene i vår kolonialisering av hvert hjørne av planeten.
I sin nyeste forskning har Tomasello begynt å se på samarbeidets mørke side. «Vi er primater, og primater konkurrerer med hverandre», sier Tomasello. Han forklarer hvordan samarbeidet har utviklet seg på toppen av et dypt fundert konkurranseinstinkt. «På mange måter er dette menneskets dilemma», sier han.
Tomasello (63) uttrykker seg både lidenskapelig og veloverveid. Selv om han kaster rundt på etablerte syn innen primatologien og antropologien, trår han varsomt, og underbygger teoriene sine ved å gjengi forsøkene han har gjort på dyrs og menneskers adferd. Han er klar over kritikken fra primatologer som Frans de Waal, direktør ved Living Links, en avdeling av Yerkes National Primate Research Center ved Emory University i Atlanta som har sagt at Tomasello undervurderer apenes hjerner og overvurderer hvor unik menneskets evne til samarbeid er.
Uansett gir Tomasellos forskerkolleger ham æren for modige forsøk og nyskapende innsikt. Carol Dweck, en professor i psykologi ved Stanford University, som har gjort betydningsfull forskning på barnepsykologi og intelligens, har kalt Tomasello «en pionér». Herbert Gintis, en økonom og adferdsforsker ved Santa Fe Institute, en tverrvitenskapelig forskningsinstitusjon, er enig. «Hans arbeid er fantastisk», sier Gintis. «Det har avklart flere ting angående hva det betyr å være menneske».
Tomasello kaller samarbeidsteorien sin for Den vygotskijske intelligenshypotese. Den er oppkalt etter den russiske psykologen Lev Vygotskij som på 1920-tallet argumenterte for at barns hjerner ikke automatisk tilegner seg ferdigheter, men utvikler en fullstendig menneskelig intelligens gjennom læring av samarbeid og sosiale interaksjoner. Tomasello overfører denne ideen til evolusjonen av vår art. Han legger frem tanken om at klimaendringer for så mye som to millioner år siden kan ha endret tilgangen på mat og konkurransen om den, så våre forfedre ble tvunget til å samarbeide for å overleve.
Klimaendringer for så mye som to millioner år siden kan ha endret tilgangen på mat og konkurransen om den, så våre forfedre ble tvunget til å samarbeide for å overleve.
Ønsker å dele informasjon. Tomasello begynte sin forskningskarrière ved Emory University, hvor han jobbet med aper ved Yerkes primatsenter. Han innså at sjimpanser, på samme måte som mennesker, lever komplekse liv, løser problemer på en smidig måte og skaper og utnytter verktøy. Likevel, «jeg tar det for gitt at noe er forskjellig», sier han. «Mennesker gjør noe på et annet nivå.»
Ettersom Tomasello begynte å undersøke kunnskapsnivået hos sjimpanser og andre menneskeaper, ble han inspirert av den banebrytende barnepsykologen Jean Piaget som innså at barn ser verden på en annen måte. «Han så på barn som om de var en annen art», sier Tomasello. «Det var denne forestillingen jeg tok utgangspunkt i.»
Ved Yerkes primatsenter tok Tomasello i bruk en eksperimentell metode han ville komme til å utvikle gjennom hele sin karrière: Systematisk å sammenligne de kognitive evnene til menneskeaper og små barn med ulike tester.
Siden språkbruk er en åpenbar forskjell mellom mennesker og sjimpanser, begynte han med å se på forløperne til språk. Menneskeaper kommuniserer ofte ved å gestikulere. Babyer peker før de snakker. Antakelig gestikulerte også våre hominide forfedre før de utviklet et språk. Så Tomasello konsentrerte seg om peking, og tenkte ut dusinvis av undersøkelser for å erfare hvordan og når sjimpanser og barn peker.
Han fant ut at det var store forskjeller mellom de to artene. Før en baby begynner å peke, når den er rundt ni måneder gammel, har hun allerede tatt en rekke sofistikerte kognitive steg. Når babyen peker på en hvalp og ser på deg, vet hun at hennes perspektiv kan være annerledes fra ditt (du har ikke lagt merke til hvalpen), og hun ønsker å dele informasjonen – vovvov! – med deg.
«Det er naturlig å informere folk om ting som er interessante eller nyttige for dem», sier Tomasello. «Det er uvanlig. Andre dyr gjør ikke det.» Det å peke er et forsøk på å endre din mentale tilstand. Det er også en anmodning om å dele en opplevelse: Hun vil at du skal se på hunden sammen med henne.
Sjimpanser peker derimot ikke på ting for hverandre. Sjimpanser i fangenskap vil peke på ting for mennesker, men det er for å kreve noe snarere enn å dele informasjon: Jeg vil ha den! Åpne døren!
De forstår ikke menneskenes informerende peking fordi de forventer ikke at noen skal dele informasjon med dem. I et av Tomasellos forsøk ble mat gjemt i én av to bøtter. Selv om forsøkslederen peker hvor den er, velger sjimpansen helt vilkårlig. «Det er veldig overraskende», sier Tomasello. «Det virker som om de bare ikke klarer å skjønne det.»
I parallelle forsøk har barn så unge som 12 måneder ingen problemer med å forstå en voksen som peker med en finger på en gjemt belønning. For å forstå peking, må man ifølge Tomasello danne et «vi», et felles mål om at dere begge er oppmerksomme på samme ting. Sjimpansenes peking har ikke opphav i noen bevissthet rundt «vi». Apene tenker kun i termer som «jeg». «I samarbeidets ånd å informere dem om hvor mat befinner seg, gir ingen resultater», sier han. Sjimpanseverdenen er egosentrisk: hver sjimpanse på egen hånd.
Ideen om at sjimpanser ikke samarbeider, virket først som en motsetning til det noen biologer hadde observert i naturen. Sjimpanser bytter på å lyske hverandre, for eksempel. De danner også grupper som jakter sammen for å omringe og drepe colobusaper, en yndlingsrett. Men denne adferden krever ikke den samme intensjonen som Tomasello fant selv i de yngste menneskene. Lysking er en gjensidig aktivitet som bare krever at to dyr bytter plass: Bokstavelig talt, jeg klør deg på ryggen, så klør du meg. Det er ikke behov for en felles oppmerksomhet.
Sjimpanser kan også jakte sammen uten å koordinere med vilje, mener Tomasello. Hvis hver menneskeape i løpet av jakten maksimerer sine egne sjanser for å fange byttet, vil alle posisjonere seg der de tenker apen vil prøve å bryte seg ut av sirkelen av angripere.
«Denne måten å jakte på er helt klart en gruppeaktivitet med en viss grad av kompleksitet», skriver Tomasello i boken «Why we cooperate». «Men ulver og løver jakter på lignende måte, og de færreste forskere tilegner dem noen form for felles mål eller plan. Apene er involvert i en gruppeaktivitet i jeg-modus, ikke vi-modus.»
Alene sammen. Likevel var det vanskelig å si hva som egentlig foregikk bare ved å studere ville dyr. Forsøk i et laboratorium, hvor en rekke dyr kan studeres i kontrollerte situasjoner og deres svar kan måles og kvantifiseres, kan klargjøre i hvilken grad sjimpanser over hodet har en samarbeidsmodus. Siden samarbeid forutsetter at du forstår hva noen andre ønsker og tenker, undersøkte Tomasello om sjimpanser har det psykologer kaller «theory of mind», eller en teori om sinnet, det vil si innsikt i hva et annet individ muligens tenker.
Det har vært enighet om at aper ikke har denne mentale evnen, men Tomasello og forskerteamet hans, inkludert studenten Brian Hare, begynte å tenke ut forsøk med et apeperspektiv for å finne ut om dette stemte eller ikke. I stedet for å bruke psykologiforsøk som er utviklet for mennesker, som mange andre som forsket på aper gjorde, skapte de nye forsøk som var mer relevant i apeverdenen.
Sjimpanser er hierarkisk anlagt, med en alfasjimpanse som har forrang til matfatet. I et forsøk måtte en sjimpanse som var høyt på rangstigen konkurrere om maten med en ape med lav posisjon. Forskerne gjemte godsaker på en måte så bare den underdanige sjimpansen kunne se alle gjemmestedene. Når begge sjimpansene ble sluppet løs for å finne maten, gikk den underdanige etter maten som var gjemt utenfor lederens synsfelt. (Kontrollforsøk viste at hvis begge dyrene så hvor maten ble gjemt, gadd ikke den underdanige å prøve seg.) Den rimelige forklaringen var at apen som var lavest på rangstigen så for seg konkurrentens tankeprosess for å utnytte hans blindsone. Han hadde en forestilling av hva den andre sjimpansen så og tenkte – den grunnleggende definisjonen av «theory of mind».
Denne og andre studier som ble utført i 2000 og 2001 gjorde at forskerne konkluderte med at sjimpanser har innsikt i andre individers tanker. Men de bruker ikke denne innsikten til å samarbeide, slik mennesker ofte gjør. De bruker den til å vinne.
«Hvis du forsøker å samarbeide med en sjimpanse – peke på noe, vise dem hvor maten er – så vandrer oppmerksomheten deres rundt omkring», sier Tomasello. «Men hvis du konkurrerer med dem om mat, så er de fokusert som en laser. Da er alle deres kognitive egenskaper skrudd på.» (Hvis sjimpanser hadde en bestselger av en selvhjelpsbok ville den hete «Hvordan lure rivalene og få mest frukt».)
«Hvis du forsøker å samarbeide med en sjimpanse – peke på noe, vise dem hvor maten er – så vandrer oppmerksomheten deres rundt omkring», sier Tomasello. «Men hvis du konkurrerer med dem om mat, så er de fokusert som en laser. Da er alle deres kognitive egenskaper skrudd på.» (Hvis sjimpanser hadde en bestselger av en selvhjelpsbok ville den hete «Hvordan lure rivalene og få mest frukt».)
Det er ikke det at sjimpanser ikke er i stand til å hjelpe. De Waal beskriver et tilfelle hvor sjimpanser hjalp et eldre flokkmedlem med leddgikt opp til et trygt samlingspunkt og bar vann i sine egne munner så hun skulle få drikke. De Waal sier dette er ett av mange eksempler på dyrs samarbeid. Han mener påstandene om at mennesker er unike fordi de samarbeider for å løse problemer, faller på sin egen urimelighet.
Tomasello er enig i at sjimpanser av og til hjelper hverandre og hjelper andre med å få tak i mat under spesielle forhold som eliminerer all mulighet for konkurranse. I et av forsøkene hans som ble utført med sjimpanser som ble født i det fri i et reservat i Uganda, gikk to sjimpanser inn i hvert sitt bur, mens mat ble plassert i det tredje. Den første sjimpansen visste av erfaring at han ikke kunne åpne døren til sitt eget bur for å få tak i maten, men han kunne hjelpe den andre ved å trekke i en snor som åpnet døren til det andre buret. Her, hvor han ikke hadde noe å tape eller noe å vinne, ville åtte av ni aper trekke i snoren så den andre kunne få frukten.
«Det var en stor overraskelse for meg», sier Tomasello. «Min første reaksjon var: Søren. Det passer ikke inn i hypotesen.» Men jo mer han tenkte på det, jo mer innså han at sjimpansene, igjen, handler individuelt, ikke i samarbeid med hverandre. «For å hjelpe, må du bare vite hva målet er, og så hvis du er motivert, kan du hjelpe», sier han. «Kognitivt er det ikke veldig komplisert.» Menneskelig samarbeid forutsetter på den andre siden at to eller flere mennesker har innsikt i hverandres intensjoner, formulerer et felles mål, antar spesifikke roller og så koordinerer forsøket. Det krever kognitive evner som selv den mest hjelpsomme sjimpansen ikke er i besittelse av.
Menneskelig samarbeid forutsetter på den andre siden at to eller flere mennesker har innsikt i hverandres intensjoner, formulerer et felles mål, antar spesifikke roller og så koordinerer forsøket. Det krever kognitive evner som selv den mest hjelpsomme sjimpansen ikke er i besittelse av.
I dette tilfellet er muligens «hjelpsom» en overdrivelse. Alicia Melis, en tidligere postdok ved Tomasellos laboratorium, forklarer at sjimpanser helt motvillig samarbeider når det gjelder å skaffe seg mat. I et av hennes eksperimenter blir et brett fullt av mat plassert mellom to sjimpanser. De kan kun få tak i maten hvis de begge tar tak i hver sin ende av et tau som er knyttet til brettet, og drar sammen. I dette forsøket samarbeidet dyrene kun hvis maten på forhånd var delt likt i to hauger, så de ikke måtte konkurrere om restene. Det hjalp også hvis de på forhånd kom godt overens.
«Motivasjonen ser ikke ut til å være ’la oss gjøre dette sammen’», sier Melis, som nå er amanuensis ved Warwick Business School i Storbritannia. «Det er ’la meg forsøke å gjøre dette alene, og hvis det ikke går, kan vi gjøre det sammen’.»
Tomasello har funnet ut at små barn i motsetning til dette finner ut at det å samarbeide kan være en belønning i seg selv. Når voksne med vilje mister ting på gulvet under et forsøk, vil babyer så unge som 14 måneder krabbe eller gå bort og plukke dem opp og gi dem tilbake. Småbarn åpner døren for forsøkslederen når denne har hendene fulle. De gjør det uten å bli spurt og uten å få noen form for belønning. Med en gang de får følelsen av å være en samarbeidspartner, engasjerer de seg i et felles gjøremål. Hvis en partner har problemer, stopper de opp og hjelper. Og de deler restene likt.
Småbarn åpner døren for forsøkslederen når denne har hendene fulle. De gjør det uten å bli spurt og uten å få noen form for belønning. Med en gang de får følelsen av å være en samarbeidspartner, engasjerer de seg i et felles gjøremål. Hvis en partner har problemer, stopper de opp og hjelper. Og de deler restene likt.
«De forstår virkelig at vi gjør dette sammen, og da må vi dele det sammen», sier Tomasello.
Evolusjonen av samarbeid. Det finnes ingen fossiler av hjernen til menneskets forfedre eller andre fysiske bevis som kan forklare oss når og hvordan våre forfedre for første gang begynte å samarbeide. Uten slike spor er spørsmålet om hvorfor bare vi ble en samarbeidende art, vanskelig å besvare, sier Hare, som nå er professor ved Center for Cognitive Neuroscience ved Duke University. «Det er utrolig vanskelig å finne ut nøyaktig hva som gjør oss så spesielle», sier han. «Men det er likevel lettere å finne svar på dette enn på det neste spørsmålet, som er det saken virkelig dreier seg om, selve Higgs-bosonet i evolusjonær antropologi: Hvordan ble vi slik?»
I mangelen på fysiske bevis har Tomasello lagt frem et mulig scen-ario. I løpet av pleistocen, for rundt 1,5 millioner år siden, ble klimaet svært turbulent, med hyppige temperatursvingninger som tvang våre forfedre til å samarbeide for å skaffe seg nye matkilder. Kanskje ble vi åtseletere, og forente kreftene for å avverge større og tøffere kjøtt-etende konkurrenter. Under disse omstendighetene ville enhver genetisk variasjon som gjorde det lettere å samarbeide – kanskje ved bedre å kunne forstå andres intensjoner, ved å se dem i hvitøyet, eller bare ved å bli mer avslappet til å dele maten – antagelig gjøre det lettere for disse individene å overleve, og denne egenskapen vill ha spredd seg i befolkningen.
Et hint om hvordan dette kunne ha skjedd stammer fra et overraskende sted: en revefarmi Sibir. På 1950-tallet var den russiske biologen Dmitri Beljajev interessert i hvordan hunder først ble temmet. Han krysset de mest medgjørlige og vennlige revene han kunne finne, og valgte så ut de snilleste av dem og avlet dem videre. I løpet av bare ti generasjoner oppførte de små revene seg omtrent som små hundehvalper. Første gang de møtte et menneske, logret de med halen og forsøkte å hoppe opp i armene deres for å slikke dem i ansiktet.
Avkommet etter disse revene lever fremdeles i Sibir, hvor Hare, Tomasellos tidligere student, i 2003 dro for å teste deres mentale evner. Han fant ut at revehvalpene som totalt hadde tilbrakt under 20 minutter sammen med et menneske, allerede forsto menneskelig gestikulasjon, som det å følge en pekende finger for å finne mat. Det trengte ikke å bli lært opp. «Det overrasket meg veldig», sier Hare. Forsøkene hans antydet at revene da de sluttet å være redde for mennesker, ble i stand til å utnytte sine mentale evner til et nytt formål med mennesket i sentrum: å oppnå en relasjon til oss.
Revenes evne til å lese menneskelige sosiale signaler var nå under et sterkt, kunstig evolusjonært press, siden bare de vennligste dyrene fikk mulighet til å formere seg. Når Beljajev var den som bestemte, konkurrerte revene med hverandre om å være mest mulig sosialt lydhøre. Resultatet få generasjoner senere er en rev som forstår menneskers peking. Den lille endringen i temperament tillot en stor økning i sosial intelligens.
Hare og Tomasello mistenker at våre forfedre gikk gjennom en lignende prosess. I virkeligheten kan vi ha temmet oss selv. Da det å samarbeide for å finne mat ble avgjørende på grunn av klimaendringer eller endringer i konkurransen, ble vi mindre aggressive og mer villige til å dele. Aggressive individer, som ikke var villige til å samarbeide, ville sulte og dø ut. Nå som temperamentet vårt tillot oss å samarbeide, ble vi i stand til å utvikle felles nyskapninger som språk og kultur, og opprettholde disse nyskapningene ved å lære dem bort til og imitere hverandre.
Evnen til å skille ut kunnskapen fra nyvinningene og tradisjonene er ifølge Tomasello det som gjorde den ordinære primathjernen til en ekstraordinær menneskehjerne. «Gjennom vår felles innsats har vi bygget våre kulturelle verdener, og vi holder stadig på å tilpasse oss til dem», skriver han i «Why we cooperate».
Oss og dem. I dag har Tomasello begynt å se på menneskets unike mørke og grusomme sider gjennom det samme samarbeidsprismet. Ønsket om å opprettholde en sosial samarbeidsstruktur oppmuntrer oss til å unngå utenforstående og til å avstraffe dissenter. Det fostrer gruppetenkning – trangen til å slå ned på andre meninger for å opprettholde harmoni og lojalitet. Her berører forskningen hans områder som også studeres av antropologer og økonomer som undersøker sosiale normer og andre psykologiske grunnlag for gruppeoppførsel.
Modeller for spillteori, som beregner hvordan folk oppfører seg når deres interesser kommer i konflikt, antyder at samarbeid bare kan opprettholdes i store grupper hvis medlemmene straffer snyltere og de som oppfører seg egoistisk. Denne teorien ble bekreftet i 2005 av et antropologisk studium av 15 samfunn, for det meste tradisjonelle småskalasamfunn, over hele verden.
Men vår tendens til å tvinge frem standarder favner bredere enn bare å sørge for rettferdighet. Impulsen om å formulere sosiale regler og straffe regelbrytere er gjeldende i alle slags situasjoner, fra hvem vi velger å gifte oss med til hvordan vi kler oss. En mulig fordel av disse sosiale normene er at de hjelper oss til raskt å identifisere hvem som er en del av vår gruppe, og hvem som ikke er det; de gjør det også enklere å samarbeide mer effektivt. (Hvis du jakter på samme måte som jeg, vil det bli lettere for oss å arbeide sammen, og det er også et tegn på at du tilhører min gruppe og er en jeg trolig kan stole på.)
Baksiden er at vi har en tendens til også å blindt ta til oss vilkårlige sosiale konvensjoner. I motsetning til andre menneskeaper er vi fundamentale konformister, sier Tomasello.
Vi danner grupper hvor alle kler seg og snakker på samme måte «og når noen med vilje lar være å følge våre koder, lurer vi på: Hva er galt med dem – ønsker de ikke å bli en av oss?» Fra dette perspektivet er lover, moral og religiøse regler bare større og mer institusjonaliserte versjoner av impulsen om å kontrollere sosiale normer, sier han. «Menneskers samfunn er bare ett lag av samarbeid, eller motivasjon for samarbeid, oppå et annet.»
Det åpne spørsmålet er om det å være fødte samarbeidspartnere også dømmer oss til å være trangsynte konformister som frykter og ikke stoler på utenforstående.
Det åpne spørsmålet er om det å være fødte samarbeidspartnere også dømmer oss til å være trangsynte konformister som frykter og ikke stoler på utenforstående.
Tomasello undersøker nå hvordan barn forstår gruppetilhørighet, og tester hvordan de oppfører seg når de bærer uniform eller blir bedt om å arbeide sammen. Barn fanger opp sosiale normer raskt, har han funnet ut, og de opprettholder dem med entusiasme. De kan være små regelryttere. I et nylig forsøk ble treåringer vist et rollespill hvor en penn skal brukes som en imaginær tannbørste. En dukke holdt av forskeren spør så om å være med i leken, men tegner med pennen i stedet. Et barn blir sint og roper «Nei! Du må pusse tennene!» Barnets reaksjon viser den grunnleggende trangen vi har til å innføre sosiale regler selv om de er meningsløse.
Tomasellos forskning på menneskets natur kommer til syvende og sist frem til et paradoks: Våre sinn er et produkt av konkurranseinstinkt og samarbeidsevne, vår oppførsel av nestekjærlighet og fiendtlighet mot fremmede. Konfrontert med dette paradokset, baksiden – det faktum at mennesker kjemper, slåss og tar livet av hverandre i krig – forferder de fleste, sier Tomasello. Og han er enig i at vår tendens til ikke å stole på utenforstående – noe som i seg selv fører til fordommer, vold og hat – ikke bør ignoreres eller undervurderes. Men han sier han er optimistisk.
Til syvende og sist, det som utpeker seg, er vår eksepsjonelle evne til generøsitet og gjensidig tillit, de øyeblikkene hvor vi handler på en annen måte enn noen annen art har gjort før oss.
Publisert i Nautilus 23. oktober 2014.
Om artikkelforfatteren: Kat McGowan er en amerikansk frilansjournalist basert i California og New York, som skriver om vitenskap og medisinsk forskning.