Hva mener Islamsk Råd om homofili? Hva mener de om dødsstraff? Kjønnslemlestelse? Tvangsekteskap, æresdrap, skilsmisse og hijab?

Hver gang et spørsmål som kan knyttes til islam kommer  opp i offentligheten, forventes det at Islamsk Råd Norge (IRN) skal gi svar, på vegne av muslimene. Ikke mange religionsråd er så hatet, foraktet, utfordret og presset fra alle kanter som det høyst seriøse, men lett kaotiske IRN.

Samtidig er rådet et ektefødt barn av dialog, og en seier for dem som tror på denne formen for samfunnsutvikling. I høst var det 15 år siden rådets statutter ble undertegnet. Det  skjedde 11 dager etter at William Nygaard, forleggeren av  Salman Rushdies «Sataniske vers», var blitt skutt, 11. oktober 1993.

Klimaet for religionsdialog var bunnfrosset, og nyfødte IRN gjorde ikke ting lett for seg. Da attentatet mot Nygaard ble diskutert på TVNorges debattprogram Klart svar, sa IRNs informasjonssekretær Zahid Mukhtar at dersom Salman Rushdie ble drept, så var det fordi han fortjente det. TV-seerne var heller ikke innstilt på demokrati. På TVNorges telefongallup svarte 82 prosent av dem at muslimer ikke burde ha anledning til å praktisere sin religion i Norge.

Det var i dette klimaet paraplyorganisasjonen IRN formelt ble dannet, etter å ha eksistert en tid uten statutter. Mellomkirkelig Råd bidro med aktiv fødselshjelp.

Oppdragende og moderniserende. I den offentlige samtalen er IRNs uttalelser ofte både forsiktig og unnvikende. Men innad virker IRN oppdragende og moderniserende. IRN favner alt fra nyankomne analfabeter som kun kjenner islam slik det praktiseres lokalt på hjemstedet, til høyt utdannede og religiøst skolerte nordmenn. Blant medlemmene finnes på den ene siden menigheter som strengt holder på den rene, bokstavtro gudsdyrkelse, på den andre siden karismatiske  mystikere som tar i bruk religiøs ekstase og beskyttende amuletter.

Rådet favner muslimer som aldri hadde hørt om kjønnslemlestelse før de kom til Europa, og muslimer som anser det som en religiøs plikt å omskjære kvinner. De snakker for muslimer som er vokst opp i kulturer der kvinnene gjerne kan arbeide kun iført lendeklede, og for troende som mener at muslimske kvinnekropper skal skjules.

Blant alle sunnimuslimene har også en shiamoské funnet plass i IRN, uten at det fører til gnisninger.

Kvinner siden starten. Mangfoldet viser seg også i rekken av valgte ledere. Den første, Mohamed Bouras, født i Marokko og storebror til mer profilerte Farid Bouras i Ungdom mot vold, var romslig  og trygg. Den neste, Kebba Secka, født i Gambia, var visjonær og inkluderende. Secka trakk seg fra ledervervet høsten 2000 etter den såkalte Kadra-saken.

IRN har hatt kvinnelige medlemmer helt siden starten, og etter Secka valgte et enstemmig råd den etnisk norske konvertitten Lena Larsen som leder. Larsen forsøkte blant annet å dreie rådets arbeidsmetode fra å være relasjonsbasert til å være saksbasert, og lyktes et stykke på vei.

Hijabkledde Larsen trodde hun kunne være bindeleddet mellom muslimer og storsamfunn. I stedet opplevde hun ledervervet som noe nær et akademisk selvmord.

«Jeg viser at jeg er muslim i det offentlige rom, og derfor regner det norske storsamfunnet meg nesten som en frafallen. En litt mistenkelig person. Jeg er  religionsviter, og utdannet i humanistiske fag. Men i storsamfunnet betydde det lite. Derfor kunne jeg ikke spille den rollen jeg trodde», sier Lena Larsen i dag.

Hennes etterfølger Mohamed Hamdan ledet rådet under karikaturstriden, før Senaid Kobilica ble valgt i februar 2007. Flyktning fra Bosnia, en høyt utdannet, europeisk muslim. Også han en moderat islamist, som ikke tuter med ulver, men står på sitt. Klokt eller uklokt.

Overraskende avgjørelser. Det meste av IRNs arbeid kan synes uinteressant for andre enn muslimer. Et unntak er den langvarige og  suksessfulle prosessen med å få endret KRL-faget i grunnskolen. Men storsamfunnet bryr seg lite om at IRN og Nortura har inngått avtale om levering av rituelt slaktet kjøtt. Eller om hvorvidt norske koranskoler har et kjernepensum eller ikke – en prosess IRN har arbeidet med siden Seckas tid. De fleste bryr seg heller ikke om hvorvidt Universitetet i Oslo får et Senter for islamske studier.

Det hender rådet overrasker storsamfunnet. Da rektor ved en Oslo-skole i 1993 foreslo å innføre islamlære i skoletiden, for muslimske barn, sa IRN nei. Foran valget i 1999 oppfordret rådet sine medlemmer til å stemme Kristelig Folkeparti, på grunn av familiepolitikken. I fjor vedtok IRN og Mellomkirkelig Råd en felles erklæring om at både kristne og muslimer har rett til å skifte tro.

Og mens enhver trussel om straff for frafalne muslimer kan skape store overskrifter, førte denne historiske erklæringen ikke til stort annet enn notiser.

Da et forlag nylig innførte det uforståelige tidsbegrepet «etter vanlig tid» i en skolebok, tok IRN avstand fra denne betegnelsen, og kalte det en uheldig sniksekularisering.

Uklart om homofili. Men det vi husker, er de gangene rådet har snublet. Det siste eksemplet er spørsmålet om hvordan IRN stiller seg til dødsstraff for homofili. Da dette spørsmålet kom opp i fjor høst, ble det – etter en runde med uklare og klønete svar – klart at IRNs leder personlig er motstander av alle former for dødsstraff. Men hva rådet mente, fikk vi ikke vite.

Ingen kan nekte IRN retten til å være mot homofilt samliv, eller retten til eventuelt å være for dødsstraff. Men at rådet  ikke forsto hvilke reaksjoner det ville utløse når de overlot til Det europeiske fatwarådet å svare, er merkelig og urovekkende.

28. august i år oppfordret Senaid Kobilica gjennom Dagsavisen homofile til å komme ut av skapet. Han tok avstand fra alle former for vold mot homofile. Han tok også avstand fra homofilt samliv, og avviste å svare på om homofile bør få dødsstraff i muslimske land.

Nå i etterkant sier Kobilica at dette er IRNs offisielle svar. Men på rådets egne nettsider finnes det ingen svar om homofili. Det gjør det vanskelig å orientere seg.

Bare for Norge. Rådet har hele tiden vært tilbakeholdne med å blande seg inn i forhold utenfor Norge. Av formålsparagrafen er det klart at rådets mandat ikke strekker seg ut over landets grenser. Det er en annen måte å arbeide på, men den kan gi resultater.

Da IRN fylte ti år, var Jan Benjamin Rødner leder både for Det mosaiske trossamfunn og for Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, der IRN har vært en aktiv part.

«Vi møter hverandre med respekt og forståelse, men vi tar ikke opp Midtøsten som bredt tema. Rådet er for oss i Norge, og det må det få lov til å være», sa jødiske Rødner den gangen i sin hilsningstale til IRN.

Slik understreket han det IRN selv er så opptatt av: Det skal handle om hvordan vi kan leve sammen i fred her i Norge. Dagens IRN-leder Kobilica legger til: «Mange tror at alt blir løst bare man fordømmer noe. Vi må ikke bare leke med fordømmelse, men gjøre noe konkret», sier han.

Sannsynligvis har IRN vært en medvirkende årsak til at Norge ikke har opplevd den dype splittelsen, det åpne hatet og de voldelige opptøyene mellom muslimer og resten av samfunnet, slik vi har sett i Danmark. Når det brenner i Danmark, formaner IRN sine medlemmer om å være rolige.

Sannsynligvis har IRN vært en medvirkende årsak til at Norge ikke har opplevd den dype splittelsen, det åpne hatet og de voldelige opptøyene mellom muslimer og resten av samfunnet, slik vi har sett i Danmark.

Alle de toneangivende moskeene og muslimske organisasjonene har etter hvert meldt seg inn i rådet, som har utviklet seg til å bli en samlende kraft for praktiserende muslimer. Rådet har også blitt en synlig samtalepartner for norske myndighetene, som ser på dette som en kanal inn til «muslimene».

Det religiøse Norge vil se på dette som en styrke. Men for mer sekulært anlagte muslimer er det en fare.

De ønsker slett ikke å la seg representere av Islamsk Råd Norge.

En kortere utgave av denne artikkelen sto første gang på trykk i Aftenposten 22. oktober 2008.