Sarawak, Nord-Borneo, Malaysia. Når lederhannen oppdager en rival, lager han grimaser og kommer med nasale trusselrop. Hver gang han roper, retter den lange nesen seg truende ut mot rivalen. Dette er ofte nok til å holde rivaler på avstand, men ofte vil lederhannen statuere et eksempel ved å jage rivalen vekk i voldsomt tempo.

Den store nesen er ikke bare statussymbol og vitalitetstegn. Når lederhannen blir opprørt, strømmer blod til nesen, som sveller og fungerer som resonanskammer. Med sitt innebygde forsterkeranlegg kan lederhannen rekke lenger ut med sine varselrop enn yngre hanner med mindre neser. Den store nesen sikrer at familiegruppene holder passende avstand til hverandre.

Det tar mange år å utvikle en stor nese som er en leder verdig. I mellomtiden utfordrer de unge hannene i familiegruppen hverandre i en vill kapplek fra tre til tre. Med imponerende kroppsbeherskelse måler de sine ferdigheter opp mot hverandre og etablerer en rangordning seg imellom. Halen, som er nesten like lang som kroppen, brukes ikke til å gripe greiner, men som styreorgan under de lange, luftige sprangene. Også blant hunnene i familiegruppene utvikles en rangordning.

Erobrer med kulemage. Neseapene lever av blader fra bestemte trær og busker i mangroveskogen – dessuten knopper, skudd og umodne frukter. De bruker mange timer i døgnet til å spise store mengder relativt næringsfattig og tungt fordøyelig mat. Blader og frukter som utvikler seg, er også gjerne kjemisk beskyttet mot nettopp å bli spist. For å klare det krevende kostholdet, trenger neseapene et velutviklet fordøyelsessystem, som også kommer til uttrykk i form av en stor kulemage.

Da tidlige erobrere fra vår del av verden kom til den mektige tropeøya Borneo, vakte de oppsikt med sitt avvikende utseende. Noen hadde både store neser og kulemage, begge deler ganske uvanlig blant lokalbefolkningen. Flere lokale navn vitner om at de innfødte på Borneo så visse likhetstrekk mellom neseapene og erobrerne. Det malayiske monyet belanda («hollandsk ape») og orang belanda («hollender», «menneske fra Holland») er eksempler på dette.

Svømmehud mellom tærne. Neseapene lever i mangroveskogene, som strekker seg langs kystområder og elver. Om kvelden samles de ulike familiegruppene for å overnatte sammen i trær nær vannet. Det gir ekstra trygghet. Hvis en fare truer, kan de slippe seg i vannet og om nødvendig svømme opptil 20 meter under vann.

Neseapene er nært knyttet til vannet og uvanlig gode svømmere blant aper. De liker å hoppe i vannet og bade, ofte med komiske mageplask, sett med menneskelige øyne. Tilpasningen til det våte element har gått så langt at neseapene har utviklet svømmehud mellom tærne.

Beskyttende villnis. Mangroveskogen, med sitt nettverk av støtterøtter, er et nesten ugjennomtrengelig villnis for de fleste større dyr nede på bakken. Den er et godt beskyttet levested for nese-apene, som tilbringer mesteparten av livet oppe i trærne og behersker kunsten å svinge seg blant trærne til fulle. Føler de seg truet, kan de rømme svært raskt i luftige sprang.

Gruppene av neseaper streifer omkring i mangroveskogen for å utnytte ressursene som skogen gir til ulike årstider. De følger med på hvor det finnes blader og frukter på riktig utviklingstrinn. Ved at de tåler å leve av plantedeler som få andre dyr kan utnytte, får de i stor grad ha maten for seg selv.

En truet dyreart. Med begrenset geografisk utbredelse på tropeøya Borneo, er neseapene svært sårbare for endringer i livsmiljøet. I de siste tiårene er store områder av mangroveskog i disse apenes leveområder fjernet, blant annet for å etablere oljepalmeplantasjer, som i dag dekker store arealer. Resultatet er at neseapene i dag er en truet dyreart.

Fragmentering av mangroveskogen hindrer neseapene i å ferdes trygt. 

Fragmentering av mangroveskogen hindrer neseapene i å ferdes trygt. Ofte må de krysse veier eller åpne områder og dermed utsette seg for farer som de ellers ville unngå i sin naturlige livsform. Fragmentering av større skogområder er ofte utgangspunkt for videre avskoging, som etter hvert leder til at hele området blir ødelagt.

Avskogingen skjer fortsatt i et skremmende høyt tempo på Borneo, og fremtiden for neseapene er derfor høyst usikker. Det er helt avgjørende at de gjenværende leveområdene beskyttes for fremtiden.

Det er vi mennesker som har satt de underlige og unike neseapene i stor fare, og som nå har ansvaret for å redde dem fra fullstendig utryddelse.