Fjellområdene mot Afghanistan. Forkortelsen FATA står for de «føderalt administrerte stammeområdene» og består av syv fjellområder i de midtre deler av Pakistan som grenser mot Afghanistan. Al-Qaidas lederskap, kjernen av afghanske opprørere og Pakistans eget Taliban antas å holde hus i dette området. FATA omtales derfor gjerne som 'Talibanistan'. Etter at Musharraf ble drevet fra makten tidligere i år, trodde mange at Pakistans nye sivile regjering endelig skulle ta tak i situasjonen. Det kan man jo si at den har, men neppe helt som forventet.

Høy risiko. For da det nylig ble klart at den amerikanske presidenten åpnet for at amerikanske bakkestyrker kan bevege seg inn på pakistansk territorium - primært til FATA – i operasjoner mot Al-Qaida og Taliban, gikk pakistanerne høyt ut. Den pakistanske hærsjefen erklærte at Pakistan ville beskytte sitt territorium «for enhver pris», og beordret pakistanske soldater til å skyte på enhver amerikansk soldat som beveger seg over grensen. Gilani, den nye statsministeren, gjorde det klart at den pakistanske regjeringen fullt ut støtter denne tilnærmingen. Følgelig har det i det siste vært  opptil flere episoder med trefninger mellom amerikanske og pakistanske styrker i grenseområdene. Har pakistanske styresmakter gått fra forstanden?

Én ting er at det er uklokt av amerikanerne å utføre slike operasjoner uten klarering med Pakistan.  Noe helt annet er det for pakistanske styresmakter å gi stående ordre om å skyte på amerikanske soldater som kommer inn for å ta affære med elementer som terroriserer både Afghanistan og Pakistan (og resten av verden). Dette rimer jo ikke med at Pakistanske myndigheter har forsøkt, men har ikke selv klart å hamle opp med dem som operer fra FATA. Disse kreftene truer nå Pakistans egen indre stabilitet, så hvorfor skyte på dem som kan hjelpe, og gi det inntrykk at pakistanske styresmakter holder en beskyttende hånd over terrorister i FATA?

En ordre om å skyte på amerikanske soldater innebærer en svært høy risiko – den skjøre alliansen med USA kan settes over styr, Pakistan kan bli ytterligere marginalisert i forhold til sine naboer, og ikke minst er det et meget farlig spill når to atom-makter risikerer stridigheter seg i mellom. Hva er så viktig at Pakistan er villig til å ta slike sjanser ?

Fandens forklaringer. Én måte å forklare denne reaksjonen på, er at dette er demokrati i praksis - pakistanske myndigheter gjør simpelthen det velgerne krever. De nye styresmaktene i Islamabad er mer følsomme for pakistansk opinion enn forgjengeren Musharraf, og meningsmålinger viser at et klart flertall av pakistanere ikke ønsker ytre innblanding eller militær ’hjelp’ fra amerikanerne, selv for å ta terrorister i FATA.

En annen forklaring kan ligge i Pakistans behov for den enorme økonomiske støtten som kommer fra USA nettopp for denne kampen (over 10 milliarder US$ siden 2001). Pakistanerne er helt avhengige av disse midlene, og frykter at amerikanerne selv skal gjøre den jobben de hittil har betalt Pakistan for å gjøre.

En tredje forklaring kan finnes i Pakistans forhold til India. Den går ut på at Pakistan beskytter Taliban mot amerikanske raid fordi de trenger dem som instrument mot Indias økende innflytelse i Afghanistan. Etter 2001 etablerte India en stor ambassade i Kabul, og hele seks konsulater i afghanske byer langs grensen til Pakistan. Indiske private bedrifter har omfattende investeringer i Afghanistan , og indiske kommandosoldater har sågar tatt opp poster bl.a i Kandahar.

Pakistan frykter at Indias økte innflytelse vil bli meget farlig dersom vestlige styrker skulle trekke seg ut, og de trenger dermed Taliban som et effektivt instrument mot India i Afghanistan.

Men er ikke risikoen knyttet til militære sammenstøt med amerikanske soldater altfor høy til at disse momentene alene kan forklare Islamabads holdning? Den viktigste forklaringen finnes kanskje i FATA selv, og Pakistans forhold til Afghanistan. 

Fjellområdet FATA. FATA er pakistansk territorium, men består av områder som britene i sin tid brukte som buffersone mellom Russland og sitt eget imperium. Britene klarte aldri å legge pasthunske stammer under seg, og lot dem styre seg selv stort sett som de ville. Da Pakistan ble dannet, ble FATA innlemmet i landet gjennom avtaler som opprettholdt områdets uavhengige status. Dette har to konsekvenser for dagens situasjon:

For det første er FATA en slags stat staten: Her gjelder ikke pakistansk lovgivning, men derimot britisk kolonilov. Hvem som helst kan holdes fanget uten at det spesifiseres hva de er mistenkt for, og det er bl.a kollektivt ansvar og kollektiv straff (som åpner for at lokale dommere kan dømme en ung kvinne til å bli voldtatt av en annen families medlemmer på grunnlag av hennes brors seksualforbrytelse ol).

Pakistans nasjonalforsamling har ikke autoritet over området, og den pakistanske stats tvangsmakt - dvs politi, rettsvesen og militære - har en svært begrenset rett til inngripen. FATA er rett og slett ‘mindre Pakistan’ enn resten av landet.

For det andre betyr koloni-historien at grensen mot Afghanistan, den såkalte Durand-linjen som britene fremforhandlet, er omstridt. Ingen afghansk regjering har noensinne akseptert denne linjen som en internasjonal grense, og afghanerne hevder at traktaten som trakk opp denne linjen opphørte å gjelde etter 100 år, i 1993. I praksis mener Karzai-regjeringen at det ikke er avklart hvor grensen mellom Afghanistan og Pakistan skal gå. Islamabad avviser naturligvis dette på det sterkeste.  Men FATA er et område som potensielt kan gjøres krav på av Afghanistan.

Folk i FATA. Innbyggerne i FATA består av pashtunere, som er verden største etniske klan-samfunn (40 milioner), delt mellom Afghanistan og Pakistan av Durand-linjen. Pashtunere har en krigersk kultur – eller som det ofte litt foraktfullt sies : «en pasthuners hjerte slår fortere ved synet av et våpen enn ved synet av en kvinne». Pakistan har alltid fryktet pashtunsk nasjonalisme, og har forsøkt å støtte opp om pashtunske religøse bevegelser både i Pakistan og Afghanistan, krefter som er opptatt av andre ting enn gamle grenseavtaler.

Dette var med i avveiningen da Benazir Bhutto i 1994 fattet den strategiske beslutningen om å bidra til å bygge opp Taliban i Afghanistan, altså året etter at Durand-traktaten ’gikk ut’. Pakistan ønsket et religiøst orientert styre i Kabul, ikke en nasjonalistisk bevegelse som kunne komme til å kreve landområder fra Pakistan. Men om nasjonalistiske ideer kan fordrives av religiøse, har likefullt noen i FATA en klar oppfatning av tingenes tilstand. Da pakistanske militære for første gang rykket inn i FATA i 2004 etter sterkt påtrykk fra omverdenen, gikk det il-post fra stammeledernes råd i FATA til Kabul med beskjed om at områdene ble «invadert av Pakistan».

Ikke bare mangler Pakistan formell rett til å gripe skikkelig inn i FATA – de står også ovenfor en lokalbefolkning som lett kan se hen til Kabul dersom Islamabad tar seg for mye til rette.

Fremstøt i FATA. Like fullt gikk pakistanske militære inn i FATA fra 2004 og førte en offensiv der de neste par årene.  Men jo hardere pakistanerne presset på, desto mer motstand opplevde de fra de lokale. Pakistan mistet nær 700 soldater, og særlig fra slutten av 2006 satset pakistanerne heller på fredsavtaler med lokale ledere. Disse avtalene gikk primært gått ut på garantier mot angrep innad i Pakistan, og noen avtaler påla også de lokale å bryte med Al-Qaida. Afghanistan var imidlertid utelatt fra avtalene, og angrep fra FATA inn i Afghanistan tok seg opp nærmest umiddelbart.

Islamabad foreslo i stedet å hindre Taliban i å strømme inn i Afghanistan gjennom å sette opp et grensegjerde langs Durand-linjen. Afghanistan avslo naturligvis umiddelbart, ettersom dette ville innebære en annerkjennelse av Durand-linjen.

For hvorfor skulle Karzai annerkjenne denne grensen akkurat nå? Senest i fjor kom en delegasjon av 45 fremstående stammeledere fra FATA til Kabul med følgende melding til Karzai : «Vi har for mange krigsår, enker og foreldreløse. Vi trenger hjelp, og vi stoler ikke lenger på den pakistanske regjerningen. Du er vår President. Du kan redde oss fra denne ulykken. Vi er til din disposisjon, og vi støtter deg».

Når Karzai truer med å sende tropper til FATA, er det altså ikke bare nøytralisering av afghanske opprørere som står på agendaen.

Fatale FATA. USA er opptatt av Al-Qaida, en fiende som ikke forholder seg til internasjonale grenser overhode. Amerikanerne forsøker å skape en slags ’grenseløs’ allianse hvor internasjonale grenser  ikke skal være noen hindring for de som sloss mot Al-Qaida.

Afghanistan støtter en slik grenseløs tilnærming, ettersom det vil fjerne et stort problem for regjeringen i Kabul, men også utvide den afghanske borgerkrigen til områder som Afghanistan ser som en naturlig fortsettelse av sitt landområde.

Pakistan, derimot, er innbitt motstander av enhver ’grensesprengende’ løsning. De har en klar strategisk interesse i å beskytte noen av elementene som operer i FATA, og de ønsker å stå for opprydningen selv. Pakistans suverenitet over FATA er i utgangspunktet skral, og beskyttelse mot utenforstående er det viktigste bevis på at området faktisk er pakistansk. For som president Zardari påpekte i FN i september : «Vi kan ikke tillate at vårt territorium og suverenitet brytes av våre venner».

Alt tyder på at Al-Qaida og Taliban har funnet det ideelle ‘gjemmested’. De som tør ta affære, kan ikke. De som kan ta affære, tør ikke. Og andre som har klare interesser i konflikten – Afghanistan og India, sitter på sidelinjen og sørger for at alternative utveier er nær umulig å finne.

Ikke bare fremstår FATA som en uløselig konflikt, men dertil en uløselig konflikt hvor tre av aktørene også er atom-makter.