• Den 14. januar 2008 angripes Hotell Serena i Afghanistans hovedstad Kabul. Åtte mennesker, deriblant Dagbladets journalist Carsten Thomassen, blir drept.

• Den 7. juli 2008 eksploderer en bombe ved den indiske ambassaden i Kabul. 41 mennesker mister livet.

De afghanske krigsherrene Serajuddin Haqqani og hans far Jalaluddin Haqqani anklages for å ha stått bak begge disse udådene. Den amerikanske etterretningstjenesten CIA nøler ikke med å påpeke hvem man mener er Haqqanienes viktigste sponsor; nemlig Pakistans hemmelige tjenester, kjent under forkortelsen ISI.

Siden uavhengigheten på slutten av 1940-tallet har denne organisasjonen, som offisielt bærer det mangetydige navnet Inter-Services Intelligence, vært en av de viktigste aktørene i den til tider svært kaotiske pakistanske staten. Når Pakistan har hatt sivile makthavere, har ISI ofte ført en politikk stikk i strid med regjeringens. Ikke engang når Pakistan har hatt militære makthavere, har den mektige etterretningstjenesten alltid spilt på lag med makthaverne.

Da Pakistans nye sivile makthavere overtok ledelsen av landet tidligere i år, var ett av de første målene å skaffe seg kontroll over ISI. Intet tyder på at de har hatt mer suksess enn noen av de tidligere regjeringene. Den nåværende hærsjefen, general Ashfaq Kayani, var inntil for ett år siden selv sjef for ISI. I september utnevnte han en av sine håndgangne menn, generalløytnant Akhmed Shujaa Pasha, til ny ISI-sjef. ISI kommer fortsatt til å operere i tospann med den pakistanske hæren, langt utenfor rekkevidde av noen sivil regjering.

Lekker til Taliban. Ikke minst i CIA-hovedkvarteret i Langley i Virginia følger man nøye med på hva som skjer i ISI. Gjennom de siste syv år har offisielt Pakistan vært en av USAs hovedallierte i kampen mot terrorisme. Ett av de viktigste målene for amerikanske militære har vært å knuse restene av Taliban-hæren i Afghanistan. Da har det ikke vært videre populært på amerikansk side å oppdage at opplysninger man har gitt til pakistanerne om amerikanske og NATO-operasjoner mot Taliban, er havnet hos fienden. På amerikansk hold har man ikke vært i tvil om at lekkasjene har skjedd via ISI.

ISIs intime forbindelser til USAs islamistiske erkefiende går tilbake til tiden da amerikanerne og ISI i fellesskap forsynte de muslimske styrkene i Afghanistan med våpen for å knekke den sovjetiske okkupasjonshæren. ISI sto for mye av rekrutteringen til den antisovjetiske kampen. Både amerikanere og pakistanere var av den oppfatning at jo mer fanatisk rekruttene var, jo mer energisk ville de bekjempe Sovjet-hæren. Enkelte på vestlig hold advarte om at man var i ferd med å skape et monster, men de ble ikke hørt. Den antisovjetiske kampen overskygget definitivt bekymringen for den faren islamsk fundamentalisme representerte.

Da så Taliban overtok makten i Afghanistan i 1996, hadde ISI allerede gode forbindelser med mange av lederne i sjiktet like under toppsjefen, mullah Omar. Regimet til Omar ble diplomatisk anerkjent av kun tre land. Ikke tilfeldig var ett av disse tre landene Pakistan. De to andre var Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater.

Nært og varmt. En serie frigitte dokumenter offentliggjort av National Security Archive i Washington DC viser hvor tette forbindelsene mellom Pakistan og Taliban var i denne perioden:

Den 1. juli 1998 skriver den amerikanske ambassaden i Pakistan at regjeringen i Islamabad hadde trappet opp hjelpen til Taliban-regimet. De neste seks måneder skulle seks millioner dollar tilflyte Taliban fra den pakistanske statskassen.

Den 28. september 1998 bekrefter den amerikanske ambassadøren i Islamabad at Pakistan ikke hadde støttet Saudi-Arabia da landet ønsket å få en av sine borgere utvist fra Afghanistan. Den saudiske borgeren het Osama bin Laden.

Den 26. september 2000 – mindre enn ett år før 11. september – melder den amerikanske ambassaden i Islamabad at et stort antall pakistanere hadde dratt til Afghanistan for å kjempe for Taliban. Dette skjedde med stilltiende samtykke fra den pakistanske regjeringen.

Strategisk beslutning. Da 11. september 2001 kom, var det derfor langt fra noen selvfølge at Pakistan skulle falle ned på USAs side. President Pervez Musharraf tok en strategisk beslutning og gikk inn i krigen som amerikansk alliert.

Men Musharrafs etterretningstjeneste brøt aldri forbindelsene med Taliban, til amerikanernes store frustrasjon. Det vakte forbitrelse i NATO-kretser da vestlige tropper i Afghanistan var involvert i harde kamper mot Taliban høsten 2006 og opplevde at mange hundre Taliban-soldater strømmet over grensen fra den pakistanske byen Quetta. De ble gitt fri bane over grensen av pakistanske grensevakter. Basene de kom fra på pakistansk side, var operert av ISI.

Den endelige bekreftelsen på den fortsatte forbindelsen mellom Taliban og ISI var bombingen av den indiske ambassaden i Kabul nå i sommer, fortalte sentralt plasserte amerikanske tjenestemenn til avisen The New York Times i september.

11. september 2001 var vestlige etterretningstjenester «sikre» på at samarbeidet mellom ISI og Taliban skulle avsluttes.

I dag, hvor Talibans stilling stadig blir sterkere, er det ingen som vil avgi noen slik forsikring.

Denne artikkelen sto første gang på trykk i Aftenposten 15. oktober 2008. Artikkelen er noe forkortet.