Istid. Vinteren 1620–21 var ekstremt kald. Den var så kald at Bosporosstredet mellom Europa og Asia frøs til, slik at innbyggerne i Konstantinopel (Istanbul) kunne spasere over isen fra det ene kontinentet til det andre.

Mens vi i dag bekymrer vi oss for klimaendringer og ekstremvær fordi de globale temperaturene stiger, var det motsatt for 400 år siden. 1600-tallet var århundret da Den lille istiden var som kaldest.

Forskerne er ikke helt enige om hvordan de skal tidfeste den. Allerede på 1300-tallet begynte gradene å falle. Noen definerer Den lille istiden innenfor tidsrommet 1350–1850, mens andre forholder seg til 1550–1850.

Væranomaliene står uansett i kø i de skriftlige kildene fra 1600-tallet: I 1618 opplevde den subtropiske kinesiske provinsen Fujian tungt snøfall. I Kina var vintrene i perioden 1650–80 de kaldeste på 2000 år. Det gikk inflasjon i uttrykket «året uten sommer». I Alpene ble landsbyer fraflyttet fordi isbreene vokste.

Sommeren 1627 var den våteste i Europa på 500 år, men temperaturfallet skapte også tørkeperioder. I 1640 og 1641 tørket Kinas viktigste transportåre, Keiserkanalen, ut på grunn av manglende regn. Selv Egypt fikk føle kulden. På 1670-tallet beskrev en tyrkisk reisende hvordan egypterne hadde begynt å gå med pels om vinteren.

På 1670-tallet beskrev en tyrkisk reisende hvordan egypterne hadde begynt å gå med pels om vinteren.

Kuldens konsekvenser. Flere faktorer kan ha forårsaket kuldeperioden. Solaktiviteten avtok i tre ulike faser knyttet til Den lille istiden: Ca. 1460–1550, 1645–1715 og 1790–1830.

I tillegg har økt vulkanaktivitet og endret karbondioksidnivå i atmosfæren vært lansert som delforklaringer. Flere kilder beskriver hvordan solen så blek eller rødaktig ut, og at skylaget kunne fortone seg mørkt. Fra 1638–44 ble det satt «historisk rekord» i vulkanutbrudd rundt Stillehavet: 12 stykker, som vi kjenner til.

Konsekvensen ble at den globale gjennomsnittstemperaturen på 1600-tallet var omtrent 1 grad kaldere enn på 1900-tallet. Én skarve grad? Det høres høyst ubetydelig ut. Men gjennomsnittstallet skjuler at temperaturfallet i regioner på den nordlige halvkulen var langt større.

Redusert rishøst. Hva betyr dette i praksis? Blant annet at den potensielle frostperioden ble forlenget. (Eksempel: Polen registrerte 109 dager med frost i 1666–67. Gjennomsnittet i nyere tid ligger på 67 dager.) Det betyr at vekstsesongen ble tilsvarende redusert. Og faren for å miste hele eller deler av grøden i en kort, men uventet frost, økte betraktelig. I tillegg måtte man gi opp marginale jordbruksområder.

Noen statistiske eksempler vil illustrere dramatikken i dette:

Selv uten frost kan et temperaturfall på rundt 2 grader i vekstsesongen føre til en redusert rishøst på 30–50 prosent. Kornhøsten vil oppleve en potensiell reduksjon på rundt 15 prosent. Når vi vet at rundt 70–75 prosent av det totale kaloriinntaket til befolkningen i Kina og Europa på 1600-tallet kom fra ris eller korn, skjønner vi at selv marginalt mindre grøder kunne føre til sult.

Sulten førte igjen til dårligere allmenntilstand i befolkningen, og gjorde den mer sårbar for sykdom og epidemier. 

Samfunn i oppløsning. I tillegg har sult og medfølgende sykdommer det med å gnage på samholdet i et samfunn. Én av konsekvensene var økt jakt på syndebukker. Det er 1600-tallet som er hekseprosessenes århundre par excellence. Og ikke bare i en snever europeisk sammenheng. Både blant nordamerikanske indianere (huronene) og i Kina førte uår til «heksepanikk» og jakt på trollmenn. Tillitskrisen utløste også opprør og revolusjoner. Den ble en politisk faktor.

Ulykker kommer sjelden alene, og 1600-tallet måtte takle mer enn Den lille istiden. Århundret sammenfalt med den nesten hundreårige perioden kalt «The General Crisis». Begrepet brukes om bølgene av politisk ustabilitet, konflikt og kriger som preget den nordlige halvkulen på 1600-tallet: Tredveårskrigen, som kan ha redusert Tysklands befolkning med rundt 30 prosent. Polen-Litauen (den arealmessig største staten i Europa) gikk midlertidig i oppløsning. Opprør og revolusjoner herjet det spanske imperiet. Borgerkrig raste i England. I Frankrike kan opprøret «La Fronde» – direkte og indirekte – ha kostet så mange som én million mennesker livet. Det osmanske riket opplevde en serie med revolter og kriser.

Midten av 1600-tallet kan faktisk være den perioden i verdenshistorien med flest kriger og konflikter, skriver den britiske historikeren Geoffrey Parker i «Global Crisis: War, Climate Change & Catastrophe in the Seventeenth Century». Mellom 1600 og 1700 opplevde Europa kun tre år uten krig.

Tendensen gjaldt imidlertid ikke bare Europa. Det er ikke engang sikkert at Europa var den regionen som ble hardest rammet av «The General Crisis». I Kina gikk Ming-dynastiet under, og dét var en formidabel katastrofe.

Kinesisk katastrofe. Det var to faktorer som dyttet Ming-Kina utfor stupet: Dynastiets svekkede posisjon hos egen befolkning, og mandsju-invasjonen fra nord. Begge utfordringene hadde sine røtter i klimakrisen.

Ming-keisernes manglende evne til å løse problemene skapte grobunn for opposisjon blant de intellektuelle, et voksende bandittvelde og bondeopprør. Samtidig innså mandsjuene at forholdene på steppene i nord var i ferd med å bli så ugjestmilde at de egentlig bare hadde to valg: Å sulte, eller invadere Kina.

Da Keiserkanalen tørket ut i 1640–41, stanset også transporten av ris fra sør til nord i landet. En sultkatastrofe, hvor foreldre solgte barna sine for en liten sekk med ris, ble et faktum.

Da Keiserkanalen tørket ut i 1640–41, stanset også transporten av ris fra sør til nord i landet. En sultkatastrofe, hvor foreldre solgte barna sine for en liten sekk med ris, ble et faktum.

I 1644 inntok en opprørshær Beijing, og den siste Ming-keiseren begikk selvmord. Men det var mandsjuene som triumferte til slutt. De invaderte (med bistand fra en kinesisk general), erobret og pasifiserte Kina i en blodig prosess som tok slutt i 1683. Da hadde de etablert Qing-dynastiet, som skulle vare helt til 1912.

Forholdene i disse kaotiske årene fikk Kinas skriveføre til å finne opp et nytt begrep: binghuo («soldatkatastrofe»). Ordet ble brukt til å beskrive de utallige og voldsomme herjingene menn med våpen gjorde seg skyld i.

Omtrent en tredjedel av jordbruksarealet i Kina ble lagt brakk i løpet av 1600-tallet. Befolkningstallet ser ut til å ha blitt redusert tilsvarende.

Krisehåndtering. Selv om Den lille istiden varte frem til 1800-tallet, ebbet «The General Crisis» ut rundt 1700. Gradvis maktet stadig flere samfunn og stater å gjenvinne stabiliteten og unngå de verste konsekvensene av klimaendringene.

Myndighetene ble mer aktive på en rekke områder. Geoffrey Parker beskriver utviklingen som et skifte fra «warfare state» til en gryende «welfare state». Fyrster, parlamenter og offentlige tjenestemenn ble i det hele tatt veldig opptatt av standardiseringstiltak, informasjonsinnsamling og systematisk planlegging. Statsapparatet ble bygd ut. Det ble iverksatt tiltak mot smittespredning (karantene), innført brannforskrifter, opprettet et mer finmasket nett av offentlige kornkamre, hjem for krigsinvalider og foreldreløse barn og så videre. 

Samtidig ble det lagt større vekt på å utvikle praktisk anvendelig kunnskap. Den vitenskapelige revolusjonen vokste ut av prøvelsene samfunnet gjennomgikk. Ny kunnskap og teknologi bidro til økt robusthet i de verste kriseperiodene. Og nye, mer hardføre, plantesorter ble introdusert. Poteten, importert fra Amerika, var den viktigste.

Historien om Den lille istiden og «The General Crisis» er derfor ikke bare en deprimerende katalog over katastrofer.

Det er også en fortelling om at vi faktisk har taklet klimaendringer før.

Kilder: Geoffrey Parker: «Global Crisis: War, Climate Change & Catastrophe in the Seventeenth Century» (Yale University Press 2013), Wikipedia, Forskning.no.