Mantes-la-Ville, Frankrike. Med sine hus bygget av kalkstein utvunnet fra sedimentbassenget ved Paris, og mellom dem pastellfargede kommunale boligblokker, ser Mantes-la-Ville ut akkurat som mange av byene som utgjør Île-de-France-regionen.

Fabrikker, inkludert Renault og Peugeot, har kommet og gått opp gjennom det siste århundret og har tidvis gitt arbeidsplasser eller ført til arbeidsledighet for tusenvis av arbeidere i regionen. Et par tusen pendlere bosatt i Mantes-la-Ville, fyller også lokaltoget til Paris i ukedagene.

I hjertet av byen ligger det store rådhuset som ble reist i det 19. århundret. Det røde, hvite og blå flagget flagrer i vinden sammen med EU-flagget, slik de har gjort i over 30 år.

Det som gjør dette stedet unikt i Île-de-France-regionen, er at byen styres av en ordfører fra partiet Nasjonal Front. Den 33 år gamle geografilæreren Cyril Nauth oppfyller glatt stereotypien av en fransk politiker på den ytre høyresiden. Han har barbert hode, er ikledd en svart dress med dårlig passform og snakker åpent om sin motvilje mot personer med algerisk bakgrunn.

Nauth oppfyller glatt stereotypien av en fransk politiker på den ytre høyresiden. 

Fotball utløser vold. Hvorfor utløser VM-kamper med det algeriske fotballandslaget voldeligheter blant folk av algerisk opprinnelse her i Frankrike?

«De må slutte å vifte med det algeriske flagget og akseptere vår kultur», sier Nauth samtidig som han slår lett i skrivebordet sitt med én hånd og knytter neven med den andre.

Hva med folk som meg og fotografen min som begge har to pass (britisk-nigeriansk og britisk-amerikansk), spør jeg.

«Vel det kan ha noen kulturelle fordeler, og dyktige folk er en god ting for økonomien», svarer Nauth.

Hva da når Frankrike spiller mot Portugal, og Stade de France-stadioenet fylles opp med franskfødte fans som vifter med det portugisiske flagget? Rundt en million portugisiske innvandrere har kommet til Frankrike under flere innvandringsbølger det siste århundret, noe som gjør dem til den største innvandrergruppen i landet.

«De tyr ikke til vold. Dette skyldes at de ikke kommer fra en tidligere koloni», sier Nauth. En pinlig stillhet følger.

Dype spor. Nesten 20 000 franske soldater og sivile døde under Algeries frigjøringskrig mot Frankrike som varte fra 1954 til 1962. Den britiske forfatteren Martin Evans anslår i sin bok «Algerie – Frankrikes ikke-erklærte krig» at så mange som 140 000 algeriske frigjøringssoldater og 60 000 sivile ble drept av de franske styrkene i løpet av de åtte årene krigen varte.

Umiddelbart etter at krigen var avsluttet, drepte algeriske myndigheter opp mot 150 000 såkalte harkier – innfødte algeriere som kjempet for Frankrike. Noen harkier klarte å flykte til Frankrike, men de ble sett ned på av det franske samfunnet. Over en million mennesker født i Algerie, ofte kalt «pied noirs», ble evakuert og integrert i det franske samfunnet med varierende grad av suksess.

Over en million mennesker født i Algerie, ofte kalt «pied noirs», ble evakuert og integrert i det franske samfunnet med varierende grad av suksess. 

Såret fra den tapte krigen i Algerie stikker fortsatt dypt i Frankrike.

Historisk valgseier. Nauth vant valget med et knapt flertall i april. Sosialistpartiet hadde frem til da styrt byen i 40 år. Interne konflikter i sosialistpartiet, brudd med deres koalisjonspartner på den ytre venstrefløyen og generell utilpasshet blant velgerne i Mantes-la-Ville, en by med rundt 20 000 innbyggere, var alle faktorer som bidro til Nauths historiske seier. Men det som bidro mest, var valgløftet hans om å sette en stopper for sosialistpartiets plan om å bygge et større bønnerom for byens betydelige muslimske befolkning. Før Nauth stanset prosjektet i mai, var planen å gjøre den historiske bygning til byens finansmyndigheter om til et islamsk bønnerom.

Hadde tanken på å se hundrevis av muslimer strømme inn og ut av den sentralt beliggende bygningen fem ganger om dagen en innflytelse på Nauths avgjørelse?

«Nei. Det foreslåtte området har ikke tilstrekkelig antall parkeringsplasser for brukerne, og det forelå ingen garanti for at den muslimske foreningen i Sør-Mantes ville tilbakebetale kommunestyret de 600 000 euroene som ville vært nødvendig for å bygge om den foreslåtte bygningen.»

Populist. Nauths argument er solid, men ikke veldig hardtslående. Så hvordan var han i stand til å selge dette på en overbevisende måte til så mange velgere?

Mens vi snakker sammen, nærmer en eldre kvinne seg oss utenfor rådhuset og spør om han er Nauth. Et smil sprer seg i hans ellers alvorlige ansikt, og han benytter seg av muligheten til å snakke nedsettende om sosialistene og venstresiden.

«Det er et foreldet byråkrati. En revisjon av kommunestyrets pengebruk er i gang», forteller Nauth kvinnen betryggende. Hun, som millioner av andre franske velgere, har uten tvil hørt om én eller flere korrupsjonsskandaler som involverer de styrende sosialistene eller det viktigste opposisjonspartiet, UMP. Kvinnen nikker entusiastisk til Nauths kommentarer om å strømlinjeforme kommunestyrets pengebruk.

Noen få meter fra rådhuset er en frodig kvinne glad for å kunne dele noen av sine meninger om Nauths første måneder som ordfører mens hun venter på bussen.

«Gaten der nede var tidligere fylt av narkotikalangere. Så snart han ble valgt, beordret han politiet til å patruljere gaten. Nå er det ingen narkotikalangere der lenger», forteller hun.

Hva med de narkomane, hvor er de?

«Jeg vet ikke, og jeg bryr meg ikke.»

Invandringsstopp. Bekjempelse av kriminalitet er førsteprioritet i Nasjonal Fronts 106-siders manifest. Det legges større vekt på straff enn på forebygging. Og det å hindre innvandring vies langt større oppmerksomhet enn integrering av innvandrere i samfunnet.

«Slutt på innvandringen. Det er riktig. Dette er ikke noe nytt. Nasjonal Front har alltid stått for null innvandring», er Nauths urokkelige reaksjon på en kommentar av Nasjonal Fronts leder, Marine Le Pen, under et radiointervju få timer tidligere. Men både Nauth og Le Pen ser ut til å gå lenger enn sitt eget partis manifest, som ønsker å kutte antall lovlige innvandrere med 95 prosent innen fem år, fra 200 000 i år, til kun 10 000 i 2019, og da bare høyt kvalifiserte arbeidstakere.

Nauths gjennomborende blikk blir plutselig tomt.

Som lokal ordfører er han kanskje ennå ikke noen ekspert på internasjonale relasjoner, men Nauth har en klar visjon om hvordan han ønsker at Mantes-la-Ville skal være. Han anbefaler oss å oppsøke Henri Selmer Paris-fabrikken i byen, en familieeid bedrift som produserer musikkinstrumenter, som ble etablert i 1885.

Hvite arbeidere. En spasertur rundt om i fabrikken gir imidlertid noen ledetråder til hvordan Nauth har kommet seg dit han er i dag. Et par hundre fagarbeidere sitter og monterer klarinetter, saksofoner og munnstykker i det som føles som en avslappet atmosfære.

Mens kundelisten ser ut til å være multinasjonal, er ikke fabrikkgulvet på Henri Selmer Paris-fabrikken det samme. På veggen henger bilder av de berømte afroamerikanske jazzmusikerne John Coltrane og Charlie Parker som spiller på Selmer-saksofoner. Det gjør de også på bildene i selskapets brosjyrer. Men afrikanerne og araberne i Mantes-la-Ville ser ikke ut til å ha funnet tonen med selskapets personalavdeling, for det jobber ingen med utenlandsk opprinnelse i fabrikken. Den virker i stedet som et fristed for byens hvite arbeiderklasse. Ved fabrikken til Henri Selmer Paris ser det ut til å være utelukkende franske jobber for franskmenn.

Det jobber ingen med utenlandsk opprinnelse i fabrikken. Den virker i stedet som et fristed for byens hvite arbeiderklasse.

Det har vært en befolkningseksplosjon blant nord- og vest-afrikanere i regionen de siste årene. På 1980-tallet utgjorde disse 6 prosent av befolkningen i Yvelines-regionen som Mante-la-Ville er en del av. I dag utgjør personer av afrikansk og arabisk opprinnelse over 25 prosent.

«Både Renault og Peugeot tok på 1980-tallet imot menn fra Senegal og Marokko med åpne armer for å arbeide på bilfabrikkene i regionen», skriver Hugues Lagrange, sosiolog ved det nasjonale senteret for vitenskapelig forskning, i boken «Terre Etrangère» («I et fremmed land»). Flertallet av de senegalesiske mennene kom fra deltaet rundt elven Senegal og tilhører den etniske Peul-stammen, som hovedsakelig er muslimer. Analfabetismen er høy blant Peul-stammen, og familiene er ofte store. Folk som migrerte til Mantes-la-Ville fra det sørlige Marokko deler disse to sosiale og kulturelle trekkene, observerer Lagrange.

Sprengt kapasitet. Det er midt på ettermiddagen i det pastellrosa kommunale boligområdet, et par kilometer fra byens rådhus. Eldre arabisktalende kvinner kledd fra topp til tå i mørke løstsittende klær, bærer tunge handleposer og stopper for lange samtaler.

Man kan høre lyden av sprettende basketballer og energiske utbrudd fra unge gutter. Spillerne har stort sett afrikansk og arabisk opprinnelse. Flere andre vandrer rundt ikledd arabiske kapper over dongeribukser og joggesko. Noen ber på det islamske bønnerommet i Mantes-la-Ville. I den ombygde bungalowen er det vanligvis eldre menn fra Nord- og Vest-Afrika som utgjør flesteparten av de troende.

«På en fredag under Ramadan kommer det over 1000 mennesker hit for å be. Hvordan kan dette stedet ta i mot så mange mennesker», spør Abdelaziz Jaouhari som er leder for den muslimske foreningen i Sør-Mantes. Bønnerommet rommer glatt de rundt 40 oppmøtte under ettermiddagens Dhuhr-bønner.

«Kom tilbake like før klokken seks i kveld, så vil du se problemet selv», insiterer Jaouhari som om han tror vi tviler på det han sier.

«Jaouhari er en politisk opportunist som man ikke kan stole på», sa ordfører Nauth om Jaouhari tidligere på dagen. Og som på bestilling, vinkes den tidligere ordføreren fra sosialistpartiet inn i lokalene til det eksisterende bønnerommet av Jaouhari. Det var hun som i oktober i fjor ga den muslimske foreningen i Sør-Mantes tillatelse til å gjøre om en forlatt offentlig bygning til et islamsk bønnerom. «Det er en trist dag når franske borgere blir tvunget til å be på gaten», sier Monique Brochot som en reaksjon på at Nauth satte en stopper for prosjektet.

Aggressiv stemning. Brochot er den eneste kvinnen vi ser gå inn i bønnerommet. Rundt 50 menn møter opp for Asr-bønnen like før klokken seks. Unge menn er fortsatt i mindretall, men det er flere enn under de tidligere Dhuhr-bønnene. Det er en sterk følelse av hastverk i luften, ikke ulikt pendlere som dytter seg frem for å komme seg på et tog hjem.

Etter at vi forlater bønnerommet, går hastverket over til aggresjon, særlig blant de unge mennene som i motsetning til sine fedre ikke er blitt ønsket velkommen med åpne armer av franske arbeidsgivere. Mens journalister fortsatt respekteres i de fleste av verdens konfliktsoner, anses journalistikk i mange av Frankrikes sosialt trengende og etnisk mangfoldige urbane områder som synonymt med feilrapportering fra deres virkelighet.

Et basketak bryter nesten ut når en middelaldrende mann hopper foran kameraet og insisterer på at bildet av ham blir slettet. Det blir det. En gruppe yngre menn begynner å slenge fornærmelser i vår retning. Akkurat idet en voldssituasjon virker uunngåelig, klarer en eldre mann å overtale sine trosfeller til å dra hjem.

Akkurat idet en voldssituasjon virker uunngåelig, klarer en eldre mann å overtale sine trosfeller til å dra hjem.

Han insisterer deretter på å kjøre oss til jernbanestasjonen, fordi, som han forklarer på flytende fransk med en smule aksent:

«Jeg vil vise dere at islam ønsker fremmede velkommen. Det som skjedde utenfor bønnerommet, er ikke islam, det er politikk. Folk er frustrert over politikken.»

Påvirker forsamlingsfriheten. I ukene etter at mannen, hvis navn vi aldri fikk vite, kjørte oss i sikkerhet, forbød den sosialiststyrte regjeringen to pro-palestinske demonstrasjoner, én i Paris og én i en nedslitt forstad med en høy prosentandel afrikansk og arabisk befolkning. De begrunnet dette med frykt for å spre Midtøsten-konflikten til Frankrike. Muslimske foreninger fordømte sosialistene som pro-israelske og anti-islamske. Begge demonstrasjoner ble likevel avholdt og førte til voldeligheter.

Politikken i Midtøsten ser allerede ut til å ha en sterk innflytelse på et voksende antall unge muslimer i Frankrike. Dette blandet med ledighetstallene som ligger godt over landsgjennomsnittet på 11,5 prosent, er som tennvæske for den voksende radikaliseringen. Det anslås at rundt 700 franske statsborgere kjemper med islamske ekstremistgrupper i Irak og Syria. Denne statistikken brukes aktivt av politikere ytterst på  høyrefløyen som har hatt betydelig fremgang både ved lokalvalg og ved det europeiske valget i mai i år. Frankrike har nå elleve høyreekstreme ordførere.

Med mindre Hollande kan snu Frankrikes skrantende økonomi og gjøre mer for å integrere muslimer, som nå utgjør 10 prosent av landets befolkning, vil ambisiøse, unge, høyreekstreme politikere gjøre enda større fremgang ved lokalvalgene som skal avholdes i 2015.