Costa Rica. Bølgene som ruller taktfast inn mot hvite sandstrender i Mal País, er fulle av små, svarte silhuetter – surfere på ferie i den lille byen på Costa Ricas vestkyst. To millioner turister kommer hvert år til Costa Rica for å slikke sol på strendene eller se dyrelivet i de mange vernede naturområdene. Like verdifullt som naturen, er tryggheten. Landet har ikke opplevd krig på over 60 år, og den tidligere presidenten Oscar Arias har fått Nobels fredspris. Det ser bra ut for Costa Rica. Nasjonalparker utgjør 25 prosent av arealet, innen 2021 ønsker landet å bli karbonnøytralt, militæret er avskaffet, og pengene brukes på utdanning i stedet. Costa Rica er annerledeslandet, unntaket i statistikkene, landet som valgte fred, demokrati og naturvern. I alle fall tilsynelatende.

Bak fasaden. Men så er det alt det andre, informasjonen som ikke når de glansede reisemagasinene eller turistbrosjyrene med luftige canopy-turer i tretoppene og fugletitting i regnskogen. De økende sosiale forskjellene, kriminaliteten, korrupsjonen, volden og narkotikakartellene rister grunnen under føttene til costaricanere. Én ting er utryggheten det skaper i hverdagen, men tanken på at Costa Rica ikke er spesielt fredelig, skaper bekymring for mange.

Den costaricanske medieforskeren Carlos Sandoval-García mener frykten for tapet av nasjonal identitet har utviklet seg til en sosial angst blant costaricanere, og denne rettes mot nicaraguanere. Immigranter fra Nicaragua blir holdt ansvarlige for vold og kriminalitet, og det er utbredt rasisme på grunn av hudfarge. Dette til tross for at befolkningen i begge land i hovedsak består av mestizos, en blanding av urbefolkning og spanjoler. Mye av frykten og fordommene costaricanere har mot nicaraguanere, bunner i troen på en grunnleggende forskjell mellom folkene, at costaricanere velger fred, og at nicaraguanere velger konflikt.

Mye av frykten og fordommene costaricanere har mot nicaraguanere, bunner i troen på en grunnleggende forskjell mellom folkene, at costaricanere velger fred, og at nicaraguanere velger konflikt.

«Nicaraguanerne tar med seg sykdommer hit. I tillegg har de en lang voldshistorie som de også tar med seg», sier Ivon. Hun sitter på kjøkkenet på gården sin med kaffekoppen i høyre hånd. Mellom mango- og limetrærne på plassen utenfor løper griser og høns. Gården hennes ligger et steinkast fra stranden, og man kan høre suset fra palmene der nede, men temaet tynger den ellers idylliske stemningen.

«En av naboene mine, der nede», sier hun og peker, «hadde nicaraguanere som jobbet for seg. En dag kneblet de ham, truet ham med pistol og ranet ham.» Så legger hun til, som for å forklare, «Europa var sivilisert lenge før Costa Rica, men vi var siviliserte lenge før Nicaragua».

Innvandring. Da spanjolene la til ved stillehavskysten i Mellom-Amerika på 1500-tallet, ville de ha råvarer, og for å skaffe dette, gjorde de urbefolkningen til slaver med brutal makt. I Costa Rica bodde urbefolkningen spredt i fjellene og i de tropiske regnskogene. Dette gjorde det vanskelig for spanjolene å utnytte dem, og Costa Rica forble et fattig jordbrukssamfunn i kolonitiden. I Nicaragua var derimot urbefolkningen samlet, og dette var en av grunnene til at landet ble et kolonialt senter i regionen. Men da spanjolene dro, begynte konfliktene om Nicaraguas rikdom, og interne så vel som eksterne maktkamper har preget landet siden uavhengigheten i 1821.

Nicaragua er i dag et av de fattigste landene i Latin-Amerika, og flere hundre tusen nicaraguanske immigranter bor i Costa Rica. De utgjør den største gruppen av arbeidsinnvandrere og jobber i byggebransjen, som hushjelper og på plantasjer.

Medieforsker Sandoval-García har fulgt costaricanske mediers fremstilling av nicaraguanere i flere tiår. Han mener nicaraguanske immigranter i Costa Rica i økende grad blir fremstilt som en bølge skyllende inn over landet som bringer med seg vold, kriminalitet og sykdommer. Sandoval-García mener Costa Rica gjennomgår en identitetskrise, og ved å gi minoriteter skylden for alt det negative, skyver costaricanere søkelyset vekk fra seg selv.

Ved å gi minoriteter skylden for alt det negative, skyver costaricanere søkelyset vekk fra seg selv.

Myten om Costa Rica. Den costaricanske identiteten er en idyllisk konstruksjon som bygger på historiske myter. At landet ble overlatt til seg selv under kolonitiden, blir fremstilt som starten på det costaricanske «landsbydemokratiet». Dette har kulminert i en tro på costaricanernes medfødte ønske om fred og demokrati. Fra dette stammer også metaforen «Latin-Amerikas Sveits». Videre blir landets røtter knyttet til et egalitært middelklassesamfunn der urbefolkningsgruppene ikke er en del av bildet. Dette har skapt en tro på at costaricanerne er direkte etterkommere fra spanjolene. Myten om den «hvite» fredselskende costaricaneren har bidratt som forklaring på hvorfor Costa Rica avskaffet militæret, og hvorfor landet unngikk konfliktene som har preget resten av regionen.

Et mer kritisk blikk på historien kaster skygger over det vakre bildet av Costa Rica. Myten om den «hvite» costaricaneren med nære bånd til Europa har oppstått ved å systematisk undertrykke både urbefolkning og afroamerikanske immigranter. Jamaicanske arbeidere på den karibiske kysten fikk ikke lov til å forlate provinsen de oppholdt seg i, og ble ikke godkjent som statsborgere før i 1949. Urbefolkningen er blitt holdt utenfor den offentlige diskursen, og dette har bidratt til en utbredt tro på at det ikke finnes urbefolkning i Costa Rica. Urbefolkningsgruppene fikk ikke costaricanske identitetskort før i 1993.

Urbefolkningsgruppene fikk ikke costaricanske identitetskort før i 1993.

I tillegg har noen få innflytelsesrike historiebøker fått hegemoni over fremstillingen av Costa Rica som et egalitært fredsland. Selv om landet hadde relativt små sosiale forskjeller, opplevde Costa Rica et turbulent politisk klima på lik linje med de andre landene i Mellom-Amerika frem til annen verdenskrig.

Den store forskjellen var likevel Costa Ricas nære forhold til USA. Etter en kort borgerkrig i 1948 bestemte de seirende partene seg for å avskaffe hæren. Dette var strategisk lurt fordi det gjorde et militærkupp vanskelig, samtidig gjorde den sterke innflytelsen til USA at mange costaricanere ikke så behovet for et eget forsvar.

Denne avgjørelsen er i dag sett på som et ubestridelig bevis for den costaricanske viljen til fred. Så dypt forankret er myten om Costa Ricas pasifisme at president Laura Chinchilla nylig uttalte til landets største avis: «Costaricanernes ønske om fred er noe genetisk, det ligger i vår DNA.»

Hukommelsestap. Fortiden er nødvendig som en referanse for å forstå nåtiden og for å skape forventninger om fremtiden. Men nåtiden stemmer ikke med det bildet av fortiden costaricanerne kjenner, og dette gjør fremtiden usikker. Den tyske forskeren Sebastian Huhn hevder den costaricanske oppfattelsen av viktige historiske hendelser er basert på et «kollektivt hukommelsestap».

Han hevder mediene systematisk har utelatt all informasjon som strider imot bildet av den fredelige middelklassenasjonen Costa Rica. Ettersom stadig flere costaricanere faller utenfor dette idylliske bildet, stiger frustrasjonen. Dette viser seg i at mistroen til demokratiet øker, og valgdeltagelsen synker.

Likevel, ved å fremstille nicaraguanere som mørkhudet urbefolkning som med sin voldelige natur invaderer det «hvite» Costa Rica, opprettholdes myten om den siviliserte og fredelige costaricaneren.

Men skal Costa Rica bekjempe problemene med vold og kriminalitet, og finne en nasjonal identitet som flere kan kjenne seg igjen i, må myten om at costaricanerne er født med en spesiell evne for fred, dekonstrueres.