Det er en evig utfordring for journalistikken: Hvordan skal man gå fra det generelle til det spesielle, og eventuelt den andre veien? Hvordan kan man best belyse om-fattende problemer ved å fortelle om enkeltskjebner?

Nylig ble det beregnet at 123 millioner mennesker befinner seg på flukt på grunn av konflikt, vold eller forfølgelse. Afghanistan – hvor over 6 millioner har forlatt landet (i tillegg til over 4 millioner internt fordrevne) – er blant de verste landene. Langvarig krig har banet veien for et brutalt prestestyre, men flyktninger som forsøker å finne veien til Europa, må også passere under andre undertrykkende regimers blikk.

Frem og tilbake

Det går neppe an fullt ut å forestille seg hva denne tilværelsen gjør med en. Men kombinasjonen av frustrerende venting i skjul og overspent frykt når man småløper over grensen eller sitter i åpen båt i nattemørket, må i seg selv være ekstremt stress-ende. Ofte vil det føre til varige psykiske skader.

Dette vises til fulle i filmen «A Fox Under a Pink Moon», som vises under Human internasjonale dokumentarfilmfestival i Oslo 2.–8. mars. Filmen er skrudd sammen og klippet i etterkant, med regi av iranske Mehrdad Oskouei, men ferden er filmet av Soraya Akhlaghi, som ung jente på flukt.

Ved filmens begynnelse befinner 16 år gamle Soraya seg i Istanbul, klar for å forsøke å krysse ulovlig over til Hellas og EU. Faren hennes er for lengst død, og hun har ikke sett moren – som bor i Østerrike – på mange år. Vi får etter hvert vite at Soraya er gift, og at hun reiser sammen med ektemannen. Han er en voldelig type, og vi får flere ganger høre Sorayas skrik når hun blir slått, og se henne studere sine blåmerker etterpå.

Det er med andre ord ikke bare selve flukten som påfører henne skade. Men hun har én mental fluktrute, og det er kunsten: Soraya danser, tegner, maler og skulpturerer, og det er tydelig at det gjør henne godt.

En unik film

Flere filmer har tatt opp temaet om flukt til Europa, og noen av dem er relativt nye. Den som kanskje ligner mest på «A Fox Under a Pink Moon», er britiske Michael Winderbottoms gripende spillefilm (eller «rekonstruksjon») «In this World» fra 2002, der vi følger en ung gutts dramatiske flukt fra Paki-stan til London. Dramaet «Io capitano» (2023) om den tunge reisen fra Senegal til Italia har en noe forskjønnende slutt, mens «L'Histoire de Souleymane» (2024) viser den harde virkeligheten for en ung, papirløs afrikansk mann som prøver å finne fotfeste i Paris. Hovedrollen spilles av en med førstehånds kjennskap til dette livet.

Det alle disse filmene omhandler, og som «A Fox Under a Pink Moon» på grunn av sin autentisitet får frem aller best, er det umenneskelige presset på dem som befinner seg i slike situasjoner.

Hovedpersonene personifiserer gjerne det uhyre dramatiske som preger folk – og særlig unge – på flukt. Men Soraya viser flere lag av denne tilværelsen: stresset som tilbakeskrittene og ventingen utløser, håpløsheten som forsterkes av å leve i dekning og attpåtil med en voldelig mann, i tillegg til den snikende hverdagsliggjøringen av det å være et voldsoffer, fanget i et asymmetrisk ekteskap.

En aldri smilende klovn

På et visst punkt virker det som om Soraya gir seg over til skjebnen. Hun skamklipper seg foran speilet, vel vitende om at dette vil føre til mer pryl. Stressymptomene lyser av henne, og hun er på randen av sammenbrudd. Men hun lever et liv, tross alt, og gleden siver av og til ut, som striper av lys.

Hun er selvsagt altfor tidlig gift, men som alle 16-åringer elsker hun musikk og besitter imponerende kunstneriske talenter. Hun danser, spiller gitar og hopper tau – med solide blåveiser. Legger man litt godvilje til, kan man kalle det bittersøte øyeblikk.

Soroyas egne illustrasjoner bidrar med et nytt lag i historien om opplevelsene hennes. Både «reven» og «månen» i filmens tittel får liv gjennom animasjon og smelter inn i det filmatiske. Hun projiserer sine følelser og håp over i de figurene hun skaper.

Reven er som en trofast følgesvenn, mens en annen figur, en klovn som aldri smiler, har en spesiell historie. Soraya forteller om en afghansk komiker, Khashe, som ble hengt av Taliban. Hun tegner ham som en som tør å peke nese til makten, og som forsøker å beskytte flyktninger på havet.

Det er en klaustrofobisk tilværelse, både livet under diktaturet og som hjemløs på veien. Men den menneskelige natur blomstrer opp i de utroligste former.

Det viser Sorayas ungdommelige skaperkraft til fulle.

Kilder: Human internasjonale dokumentarfilmfestival, Flyktninghjelpen