Endelig er det vår, og naturen våkner til liv. Bjørkens lysegrønne blader titter frem gjennom knoppenes beskyttende skjell, og dag for dag blir endringene mer synlige.

Med våren kommer også lydene: Den livlige, rytmiske sangen til svarthvite fluesnappere fyller skogen. Tonene deres «hopper» frem og tilbake, som et varsel om at hekketiden er i gang. Fluesnapperen, stilig antrukket i sort og hvitt, er på leting etter bolig.

Tak over hodet

De fleste fuglearter i Norge bygger reir i grenene på trær eller skjuler dem på bakken, mellom gresstuster eller i tette hekker. Noen fuglearter er imidlertid avhengige av hulrom for å kunne bygge reir og legge egg. Disse kalles hullrugere. Enkelte arter, som dvergspett og gråspett, hakker ut reirhull-ene sine selv. Rundt 25 fuglearter i Norge er derimot hullrugere som ikke lager reirhull på egen hånd. De er avhengige av å finne ferdige hulrom i trær eller bygninger for å kunne hekke, og de benytter også fuglekasser.

I Norge finnes det sju spettearter som lager reirhull, fra den lille dvergspetten til den nesten kråkestore svartspetten. Hullene varierer derfor i størrelse.

Etter hekkesesongen står hulrommene igjen og kan tas i bruk av andre fuglearter, siden spettene lager nye hull hvert år. Den mest tallrike av alle spetter, flaggspetten, lager hull som brukes av mange andre fuglearter, blant annet svarthvit fluesnapper.

Med bud om vår

I mai ankommer svarthvit fluesnapper (Ficedula hypoleuca) fra tropisk Afrika, en reise som kan ta over en måned. Først kommer hannene, etterfulgt av hunnene omtrent en uke senere.

På denne tiden er de overvintrende meisene ofte allerede godt i gang med rugingen, og konkurransen om fuglekassene og hulrom i skogen er hard. Det kan lett oppstå kjekling – noen ganger med dødelig utfall.

En fluesnapperhann kan forsøke å skremme bort meisen ved å stupdykke mot den, men dersom kampen havner inne i kassen, har meisene overtaket. Med kraftige nebb og skarpe klør vinner de som regel, og det er ikke uvanlig å finne døde fluesnappere side om side med rugende meiser.

Hannen har gjerne flere mulige boliger å velge mellom i starten, og når konkurransen tiltar, konsentrerer han innsatsen ved ett av de mulige stedene. Gjennom sang av hjertets lyst forsøker han å imponere hunnen, men til syvende og sist er det hun som velger fuglekassen. Smal inngang og tørrhet er viktige kriterier, for det skal være trygt mot inntrengere og fuktighet. Når hunnen har bestemt seg, begynner hun med reirbyggingen, og materialvalget er karakteristisk: bjørkenever, strå og tørre blader, ulikt meisens mosedominerte konstruksjoner.

Valget av partner handler ikke bare om bolig, men også om hannens utseende og sangrepertoar. De helt svarthvite hannene er mest attraktive, mens noen hanner er mer brune og grå, nesten som hunnene selv. Tidligere mente man at brunfargede hanner kunne snike seg inn hos nabokasser, men forskning viser at det ikke stemmer: Hunnene er stort sett trofaste, og brunfargede hanner har fordelen av bedre kamu­flasje mot rovfugler.

Når eggene klekkes, begynner intense dager for foreldrene. Begge jakter nesten kontinuerlig. Fra faste sitteplasser i trærne gjør de elegante utfall etter flyvende insekter. Stankelbein er populært, men grønne larver fra bladene er mest ettertraktet, spesielt målerlarver i fjellbjørkeskogen. Ved knapphet på larver kan de ty til skogs- og stokkmaur som reserveføde.

Hannen kan ha flere kull samtidig. Etter at hunnen er etablert, kan han flytte til en annen hunn for å danne nytt par, men hjelper fortsatt til med mating hos første kull. Ofte klekkes ungene på litt ulik tid, noe som gjør arbeidsfordelingen mulig å håndtere. For hunnen er det likevel krevende å måtte dele hannen, og mye av arbeidet faller på henne.

Hjemmekjære hanner

Fluesnapperhannen er ofte trofast til hekkeplassen sin, og returnerer gjerne til samme område hvert år. For hunnene er det annerledes. De må utforske området før de bestemmer seg for hvor de vil slå seg ned og bosetter seg gjerne et godt stykke fra stedet der de selv er født. Dette minimerer risikoen for innavl og gir artsbestanden bedre genetisk spredning. Ungfugler fra året før vender ofte tilbake til hekkeområdet, men sjelden til samme hulrom.

Mellom 1,3 og 2,7 millioner individer hekker her til lands, men bestanden går litt opp og ned, og i deler av utbredelsesområdet er det dokumentert tilbakegang. Nær hver tredje fluesnapper forsvant fra Europa i årene 1980–2017.

Det varierer riktignok hvor vanlig den er i ulike deler av landet, men i utgangspunktet kan den hekke i mange ulike typer skogsmiljø fra kysten og opp til og med fjellbjørkeskogen.

Du kan selv oppleve svarthvit fluesnapper i sommer. Lærer du deg sangen, vil du nok oppdage at den er vanligere enn du tror.