– Det er planter, sopp, lav, insekter og jordbakterier. Det er komplekse økosystemer. Og vi aner ikke hva mer vi mister når de blir borte.

Rakel Nystabakk står midt i slåtten på den brattlendte familiegården Nystabakk i Sørfold i Nordland. Som den siste bonden i bygda slår hun markene til ikke mindre enn 20 landbrukseiendommer. Om hun skulle kaste inn håndkleet, er det ingen igjen til å holde landskapet i hevd. Da vil hele fjordsiden gro igjen.

– Det legger press på oss når vi vet at så store naturverdier vil gå tapt, om vi gir oss.

Engene på Nystabakk er hovedsakelig truede naturtyper av slåtteeng og naturbeitemark, som anses å være blant de mest artsrike naturtypene Norge har å by på. Naturtypene er avhengig av aktiv drift med dyr og slått for å opprettholdes.

Heldigvis for de flere hundre artene som er avhengig av de spesielle engene, vil Nystabakk følge i foreldrenes fotspor på gården. Men slik er det ikke alle steder. Med færre bønder og flere tomme fjøs tar kratt og skog sakte, men sikkert over det særnorske kulturlandskapet.

Og med klimaendringer og økende temperaturer til hjelp, går gjengroingsprosessene enda raskere. Allerede har 44 arter med tilknytning til kulturmark dødd ut i Norge, mens ytterligere 798 arter er utrydningstruede, ifølge Artsdatabanken. Blant dem finner vi villbier, humler, sommerfugler, blomsterfluer og fuglearter som vipe og storspove. Særlig er det fjell, seter og kystregionene det går hardest utover.

Men krattskogen har meldt sin ankomst også andre steder enn på jordlapper og forlatte setre. Oppover fjellene vandrer skogen høyere for hvert år som går, på grunn av økende temperaturer og opphør av beite.

– Hardangervidda slik vi kjenner den, kan bli borte. Om og når Jorden blir 2 grader varmere, vil tregrensen etter hvert gå 350 meter høyere over havet, uttalte professor ved NMBU, John-Arvid Grytnes, i forbindelse med publiseringen av en omfattende artikkel om temaet i det vitenskapelige tidsskriftet Nature i 2018.

Ytterligere 70 arter i fjellet er vurdert som kritisk eller sterkt truet, og 235 arter regnes som sårbare eller nær truet. Mange av dem fordi leveområdene går tapt når skog og lavlandsarter rykker oppover i fjellet.

Endringsblindhet

Oskar Puschmann, landskapsgeograf i Nibio (Norsk institutt for bioøkonomi), har siden 2003 refotografert gamle landskapsfotografier og dokumentert gjengroingsprosesser over hele landet. Han forteller at det er gjennom bildene man kan se endringene tydelig.

– Du merker det ikke. Gjengroingen går tregt, og det gjør oss endringsblinde. Men den sniker seg innpå, år etter år.

Puschmann forteller at der det er få bønder igjen, er det kritisk.

– Ikke alle forstår at det er landbruksdriften som holder vegetasjonen nede. Det er når man slutter å slå engene, og dyrene slutter å beite, at artene forsvinner. Sånn sett er småbruksbonden den viktigste rødlistede arten vi har her i Norge, sier fotografen.

De siste 50 årene er antall jordbruksbedrifter redusert med 75 prosent, og hele 30 000 gårder er blitt forlatt, ifølge SSB. Det samme forteller fotografiene til Puschmann.

– Man kan vise et bilde av en husmannsplass, og så lurer folk på hvorfor de bodde i skogen. Det er fordi historien har grodd igjen. Og sammen med den forsvinner også alle artene som har tilpasset seg det landskapet, sier Puschmann.

Bare begynnelsen

Ifølge en ny kartmodell for gjengroingspotensial fra Nibio kan ytterligere 16 prosent av norsk land-areal bli tresatt, sett bort fra gjengroingen på innmark, som det ikke er tatt høyde for i modellen. Noen steder i landet har tregrensen allerede steget nærmere 90 meter de siste hundre årene.

I et feltforsøk av Agrianalyse i 2019, fant de ut at skogens tilbakekomst heller ikke kunne forsvares positivt i en klimasammenheng. I deres forsøk på Dovre var det ikke fremvoksende krattskog som bandt mest CO₂ – det var arealene som ble beitet og holdt trefrie.

Det skyldes den såkalte albedoeffekten. Beitemark og snødekket areal, slik som snaufjellet, kan reflektere mer sollys enn arealer med busker og kratt. Selv om de utfører fotosyntese og kan lagre CO₂, veier det likevel ikke opp for den positive klimaeffekten fra refleksjon.

Rapporten «Beitemark, et ukjent karbonlager» kunne samtidig anslå at beitemark tilsvarende arealbehovet til én sau eller geit på beite, årlig kan lagre like mye CO₂ som utslippet fra en flyreise fra Oslo til Bergen.

Gjengroing i verdensarvområde

I Unescos verdensarvområde i Geirangerfjorden trekkes gjengroing frem som en økende trussel mot det åpne kulturlandskapet som verdensarvstatusen bygger på.

Ordfører i kommunen, Einar Arve Nordang, forteller at Stranda kommune har støtteordninger for bruk av beitedyr innenfor verdensarvområdet. Men med kun tre bønder igjen som driver aktivt, er det en kamp å holde fjordlandskapet åpent.

– Det er altfor få i forhold til arealene som må holdes i hevd. Det har vært en dramatisk utvikling i landskapets karakter de siste 50 årene. Det mener jeg er et stort tap, sier Nordang.

Av den grunn har kommunen måttet leie inn geiter «utenfra» til årets turistsesong. Stranda-ordføreren forteller at kommunen tross alt lever av å vise frem et åpent fjordlandskap.

– Da sier det seg selv at vi ikke kan vise frem en grønn vegg, poengterer han.

Har kommunen et ansvar for at landskapet gror igjen?

– Det er et sammensatt ansvar. Kommunen prøver å tilrettelegge og tilbyr betydelige støtteordninger. Men så er det store rekrutteringsutfordringer i landbruket over hele landet. Og vi kan heller ikke tvinge noen til å drive, sier Nordang.

Leier ut geiter med no-fence-teknologi

Geitebonde Lars Ole Bjørnbet, ved Bjørnbet gård i Trøndelag, er blant dem som leier ut geiter for å pleie landskapet og hindre gjengroing, en næring som blir stadig mer populær, ifølge ham selv.

– Det er hovedsakelig privatpersoner, men også bønder som leier for å pleie bratte beiter som de ikke får slått manuelt. Geiter kan gå høyt og lavt og spiser det andre ikke spiser, som løvkratt av rogn, selje og bjørk, forklarer han.

Den såkalte no-fence-teknologien består av elektriske halsbånd, som gjennom GPS-styrt kartdata kan avgrense hvilket område geitene skal gå i. På den måten slipper man å sette opp gjerder i vanskelig terreng, og beiteområdet kan flyttes alt ettersom. Dette gjør det enklere å holde landskapet åpent, forklarer bonden.

– Ingenting er bedre beredskap enn å bevare Distrikts-Norge med beitedyr. Og ingen av dem er så dyktige som geita i å holde vegetasjonen nede, sier Bjørnbet.

Gjengroing som et naturtap

Oskar Puschmann øyner likevel håp til tross for det han blir vitne til gjennom re-fotografiene. Han mener vi må se på gjengroingen som et naturtap på lik linje med andre miljøsaker. Men i motsetning til betong og næringsparker kan gjengrodd natur restaureres. Og ifølge Puschmann er viljen til stede.

– De siste årene har det vært en nasjonal oppvåkning. Stadig flere grunneiere går sammen for å investere i redskaper for å slå markene, det arrangeres dugnader, og det finnes støtteordninger.

For ham handler det om å se Norge i et større perspektiv.

– Vi har lent oss for mye til andre matregioner i verden. Vi sier vi er 40 prosent selvforsynt. Men egentlig er vi 60 prosent avhengig av andre. Det handler om hvordan man ser på det. Og med skogbranner, flom, tørke og hyppige naturkatastrofer tror jeg at flere forstår viktigheten av matberedskap og betydningen det har å ta vare på engene våre.

Kan reddes

Biolog og naturkartlegger Sigve Reiso er blant dem som med egne øyne har sett hva som kan reddes, etter at han restaurerte kulturlandskapet på sin egen gård i Tinn i Telemark. Etter 20 år med restaurering har artsmangfoldet på engene eksplodert.

– Det startet med at jeg fant rester av en gammel slåtteeng med orkideer og flere rødlistede vekster helt ute i kanten av engen, forteller han.

Siden den gang har det som var fire arter pr. kvadratmeter i Reisos enger økt til mellom 20 og 40 arter pr. kvadratmeter. Totalt har han kartlagt over 100 plantearter og mer enn 400 insektarter i engene på gården.

– Vi ser at naturen responderer. De sjeldne artene lå i frøbank, og vi ser at de kommer tilbake og blir stadig mer tallrike. Det store problemet er at det stort sett bare er noen få idealister som meg som holder på. Mangfoldet overlever jo ikke bare på en liten flekk i Telemark.

I dag er det kun 4500 dekar igjen av artsrik slåttemark i Norge, som den Reiso klarte å hente tilbake på sin gård. Men så sent som i 1969 var det 400 000 dekar av den rike naturtypen.

– Nå er det bare noen frimerkestore områder igjen av det Norge en gang var. Det er enorme endringer for insekter og blomster, som har opplevd en total omveltning på kun få tiår, sier Reiso.

Ifølge leder for seksjon for truede arter og naturtyper i Miljødirektoratet, Aina Holst, er det kun noe av gjengroingen som bremses av den samlede innsatsen mellom miljøforvaltning, jordbruket og grunneiere. Holst vedgår at dagens innsats ikke monner for å reversere utviklingen.

- Finansiering til tiltak er den største barrieren for økt innsats. Vi får årlig inn søknader om tilskudd til mange flere tiltak enn vi har budsjett til, sier Holst, som viser til at Norge er forpliktet til å ta vare på naturverdiene gjennom blant annet naturavtalen (CBD), naturmangfoldloven og egne stortingsmeldinger.

– Det er politikerne som prioriterer og bevilger midler. De har også ansvaret for å følge opp nasjonale og internasjonale forpliktelser på naturmangfoldsområdet, sier Holst.

Slipsteinsvalsen går og går

I tidligere tider på Nystabakk tenkte de kanskje ikke over at det de skapte, er blant de aller rikeste naturtypene i Norge. Antagelig ga synet av en frodig blomstereng likevel en opplevelse av at den representerte mer enn bare mat til dyrene.

Rakel Nystabakk forteller at hun, som eneste gjenværende bonde, ikke har sjans til å drive markene like bra som når en familie drev hvert sitt bruk. Hun trenger ikke å se lenger tilbake enn til egen ungdomstid, da det var syv, åtte gårder rundt om i bygda med dyr i fjøset. Som en av få intakte tradisjonelle nordnorske fjordlandskaper, har området fått tittelen utvalgt kulturlandskap, blant 51 andre utvalgte områder i Norge. Tildelingen skal blant annet bidra til å hindre gjengroing.

– Det er mange gode støtteordninger og stor oppmerksomhet om kulturlandskaper, og det er positivt. Men til syvende og sist er det matproduksjonen som verner om disse naturverdiene, sier Nystabakk.