Hubroen er ikke bare Norges største ugle, men også Europas. Det er en fugl som vekker ærefrykt. Den har en kroppslengde på 60–75 centimeter, vingespenn på 140–170 centimeter og en vekt som hos de største hunnene kan overstige 4 kilo.

Med gulbrun underside, mørke lengdestriper, rødbrun overside, intense oransje øyne og lange fjærører er hubroen lett å kjenne igjen. Det viten-skapelige navnet Bubo bubo gjengir det dype ropet til den massive uglen, og på stille kvelder kan ropet høres kilometervis unna.

Reirplasser i tusener av år

Hubroen er nattaktiv og sitter på dagtid ofte helt i ro på skjulte dagplasser, gjerne på berghyller med litt vegetasjon eller i tette graner. Her unngår den mobbing fra kråker og måker. I de nordligste delene av landet kan den jakte også i lyse sommernetter, men hovedaktiviteten skjer når Solen står lavest, eller ikke er oppe i det hele tatt.

Hubroparet bruker gjerne samme hekkelokalitet år etter år og kan holde sammen hele livet. Ved hjelp av C14-dateringer av blant annet beinrester har man påvist at enkelte reirplasser i Trøndelag er opptil 4000 år gamle. At hubroen er midlertidig borte fra en lokalitet, betyr derfor ikke at området har mistet sin betydning. Hekkehyller kan tas i bruk igjen senere.

Landskapet og hubroen hører sammen, noe stedsnavn landet rundt vitner om, som et ekko fra en tid da arten var langt vanligere enn i dag.

Holder stand ved kysten

I dag er hubroen i stor grad blitt en «kystugle». Tidligere hekket den over store deler av landet, men nå er de fleste aktive lokalitetene konsentrert langs kysten fra Rogaland til Nordland. Det voksne paret holder gjerne territoriet også gjennom vinteren, så lenge næringstilgangen er god.

Tilgang til gode jaktområder er avgjørende for at hubroen skal slå seg ned. Hubroen er en effektiv og tilpasningsdyktig jeger og tar både pattedyr og fugl. På kysten er måker og kråkefugler viktige byttedyr. I enkelte områder er gnageren vånd fortsatt sentral i dietten, mens hare, orrfugl og storfugl har større betydning i innlandet. Hubroen tar også pinnsvin, frosk og i sjeldne tilfeller fisk.

Jakten er effektiv. Hubroen sitter på en forhøyning og speider etter bytte, og endrer gjerne jaktpost hvert femte minutt, ofte bare 50–100 meter unna. Byttet slås som regel i bakken etter en kort, lav flukt. Synet er lynskarpt, og hørselen minst like god – en ugle skal kunne høre 300 ganger bedre enn en due.

Drepte over 1000 hubroer årlig

Hubroen var tidligere en alminnelig hekkefugl i Norge, men ble hardt forfulgt frem til fredningen i 1971. Rovvilt ble sett på som konkurrenter til menneskets jakt, og hubroen ble skutt, forgiftet og fordrevet i over hundre år. Rundt år 1900 ble over 1000 hubroer drept årlig. Statistikken over utbetalte skuddpremier gir en klar indikasjon på det betydelige antallet hubro vi hadde den gang. Og siden hubroene er avhengige av god jakt, var byttedyrene trolig også langt mer tallrike enn i dag.

Selv etter fredningen fortsatte tilbakegangen, og i dag er antall hubropar mellom 450 og 700, og arten er klassifisert som sterkt truet på Norsk rødliste (2021). Tilbakegangen skyldes blant annet tap av åpne leveområder, nedgang i viktige byttedyr, samt etableringen av den uønskede og introduserte minken langs kysten på 1960- og 1970-tallet. Tilstedeværelse av mink reduserte både antall sjøfugl og smågnagere som vånd, som i mange kystområder var hubroens viktigste byttedyr.

Nye utfordringer

I nyere tid er tekniske inngrep blitt en betydelig trussel. Kollisjon med kraftledninger og elektrokusjon fra strømførende master tar livet av mange hubroer. Arten er også sårbar for forstyrrelser, særlig på ettervinteren når hekkesesongen innledes.

Det er satt i gang en rekke tiltak for å sikre hubroens overlevelse. Kraftlinjer er lagt i bakken der det er mulig, eller merket og utstyrt med tryggere sittepinner. Tiltakene har hatt effekt, men har ikke vært tilstrekkelige. I en oppdatert nasjonal handlingsplan for hubro (2022) legges det større vekt på å bevare viktige næringsområder og forbedre arealforvaltningen.

Det trengs. I forbindelse med vindkraftplanene i Midt-Norge rundt 2010 ble det stilt krav om å undersøke effektene på hubro. I 2014 kartla Magne Husby ved Nord universitet 48 territorier før utbygging. Nye undersøkelser i 2020 viste at antallet hubroer innen influensområdene var redusert med 41 prosent etter utbyggingen. Konflikten mellom hubro og energiproduksjon er velkjent: En gjennomgang ukeavisen Dag og Tid gjorde i 2019 av de 62 vindkraftprosjektene som til da hadde fått konsesjon, viste at naturvernbevegelsen hadde referert til forekomst av hubro i over 30 av sakene.

Hvordan fremtiden til den ikoniske uglen blir, gjenstår å se. Ønskene om mer utbygging, fragmentering av leveområder, flere kraftlinjer og økt produksjon av fornybar energi er mange.