Av alle kontroversielle temaer i den norske energidebatten er det kanskje utenlandskablene som utløser mest engasjement, frustrasjon og sinne.

Totalt er det 17 kabler som brukes til import og eksport av strøm til og fra Sverige, Finland, Danmark, Tyskland, Nederland og Storbritannia. Det er også en kabel som kan brukes til import fra Russland, men den er ikke lenger i bruk.

Behovet for utenlandskabler begrunnes først og fremst med forsyningssikkerhet. Argumentet er at vi kan importere strøm fra utlandet når vi ikke har nok strøm til å dekke eget strømforbruk. Norge har i utgangspunktet kraftoverskudd, det vil si at vi i de fleste år produserer mer strøm enn vi selv bruker. Behovet for strømutveksling med utlandet er likevel reelt.

For vi har et væravhengig strømsystem der vårt strømforbruk påvirkes av temperaturen, og der vår evne til å produsere strøm avhenger av tilsig til vannkraften i form av regn eller snøsmelting, samt noe vind til vindkraften.

Tørrår

Utfordringen er tørrår. Det vil si år der tilsiget til vannkraften er så lavt at det skaper problemer for Norges evne til å produsere nok strøm. Det forventes å skje omtrent hvert tiende år, men sist gang var helt tilbake i 2010. Historisk har det vært tørrår åtte ganger i Norge: 1959, 1960, 1966, 1969, 1970, 1980, 1996 og 2010. Det har vært tørre år etter det også, men de har ikke vært så tørre at det kom under 105 TWh i tilsig i løpet av ett enkeltår, som er NVEs definisjon på et tørrår.

Det kan være at Norge har vært heldig med været, men det kan også være en konsekvens av klimaendringer. For NVE har kommet frem til at klimaendringene har gitt cirka 3,5 TWh mer tilsig enn tidligere, og tørrårene kan ha blitt sjeldnere. Vi kan likevel ikke forvente at dette er et tilbakelagt historisk fenomen. Før eller siden blir det tørrår igjen.

Norges litt over 1000 vannmagasiner kan til sammen lagre vann tilsvarende 87,4 TWh. Noen av vannmagasinene er såkalte flerårsmagasiner, mens andre bare kan lagre vannet fra sommer til vinter, eller i uker, dager eller timer. Det betyr at Norge er avhengig av å kunne importere strøm når det er tørrår, for vi klarer ikke å lagre nok vann til å dekke et årlig strømforbruk som i 2025 lå på 131,5 TWh.

Selv i år med nok vann totalt sett kan det oppstå såkalte effektutfordringer i enkelttimer hvis kraftverkene ikke klarer å produsere nok strøm til å dekke strømforbruket der og da.

Norge har 1761 vannkraftverk som i teorien kan produsere 33 947 MW på det meste, og det er mye mer enn forbruksrekorden på 25 386 MW som ble satt så sent som i januar i år.

Vi kan likevel ikke legge til grunn at vi har nok vannkraft til å levere strømmen som til enhver tid trengs. For vannkraftverk kan ikke produsere nok strøm hvis de ikke har nok vann, og det er aldri nok vann til at alle vannkraftverk kan produsere for fullt.

Den norske produksjonsrekorden på 28 170 MW ble satt i 2021, og da bidro vindkraften sammen med vannkraften. Det viser at det er et avvik mellom teoretisk og praktisk mulig norsk kraftproduksjon.

Der er også viktig å påpeke at disse rekordene ble satt i normalår. Det vil si år der værforholdene var innenfor det som anses som vanlig, samtidig som det var nok vann i magasinene. I tørrår vil mange magasiner være tomme eller inneholde lite vann, og da blir store deler av vannkraften helt eller delvis satt ut av spill.

Det gjør det enkelt å argumentere saklig og korrekt for at utenlandskablene sikrer Norges forsyningssikkerhet.

Utfordrende strømeksport

Samtidig er ikke det hele sannheten. For utenlandskablene kan også å svekke forsyningssikkerheten.

Det er fordi vi risikerer å tappe for mye vann som følge av strømeksporten. Dersom prognosene bommer som følge av langvarige overraskende værforhold i Norge og/eller Europa, risikerer vi å ha tappet ned for mye når vinteren kommer. Så langt har dette gått bra, men vi har hatt flere år med usikkerhet knyttet til dette.

Dette gjør at det kan argumenteres saklig for at utenlandskablene også svekker Norges forsyningssikkerhet.

Norge må derfor gå en balansegang for å sikre at vi til enhver tid har nok utvekslingskapasitet til å sikre oss ved tørrår, samtidig som vi ikke kan eksportere så mye strøm at vi får problemer i normalår.

Utfordringen er at det som er riktig balanse i dag, ikke nødvendigvis er det om ti år. For på samme måte som at kraftsituasjonen var en annen da de to siste utenlandskablene Nordlink og North Sea Link (NSL) til/fra henholdsvis Tyskland og Storbritannia ble vedtatt for cirka ti år siden i 2015, vil kraftsituasjonen også se annerledes ut om ti år, når vi kommer til midten av 2030-tallet.

I Norge bygges det nå lite ny kraftproduksjon, samtidig som strømforbruket øker. Det gir oss en strammere kraftbalanse, og etter hvert kan det medføre kraftunderskudd.

Hvis vi ikke gjør noe med det, kan utenlandskablene gå fra å være et tiltak for forsyningssikkerhet i unntakssituasjoner til å bli bærebjelken også i normalår.