Vi er i England. Etterforskningen av et væpnet ran har stått i stampe i lengre tid. Alt politiet har å gå etter er et dårlig videoopptak og noe løse tråder. Etter 18 resultatløse måneder tar imidlertid saken en brå vending.
Ved en ren tilfeldighet legger en av etterforskerne merke til ansiktet fra den kornete videoen i en travel handlegate – og gjerningspersonen arresteres umiddelbart. En annen politiansatt skal ha pågrepet en mistenkt i en lignende sak, åtte måneder etter å ha sett et fantombilde av vedkommende. En tredje rapporterer om å ha utført en arrestasjon etter å ha gjenkjent et arr fra ti år tidligere.
Disse tre etterforskerne tilhører en eksklusiv gruppe mennesker: supergjenkjennerne.
– Supergjenkjennere er ikke bare spesielt flinke til å sammenligne og huske ansikter. De kan også kjenne igjen personer under forhold som normalt gjør ansiktsgjenkjenning svært utfordrende, som på uklare og mørke bilder eller i omgivelser preget av forstyrrende elementer, forklarer professor og leder for Biometrilaboratoriet ved NTNU i Gjøvik, Christoph Busch.
Forskning han nylig har utført sammen med kolleger fra Storbritannia, Tyskland og Norge, antyder at supergjenkjennernes evner strekker seg enda lenger enn først antatt.
Christoph Busch, professor og leder for Biometrilaboratoriet ved NTNU i Gjøvik.
– En superkraft
Generelt sett er ikke den menneskelige hukommelse spesielt pålitelig. En av verdens mest kjente hukommelsesforskere, psykolog Elizabeth F. Loftus, har uttalt at det å huske har mer til felles med å sette sammen puslespill enn å spille av et videoopptak.
Enkelte ganger skal det nemlig ikke mer til enn et litt ledende spørsmål før brikkene fra det som faktisk skjedde, blandes sammen med ny informasjon og resulterer i falske minner.
Feilaktige vitneobservasjoner har av den grunn ført til mange justismord opp gjennom tidene. Og ifølge statistikken til den ideelle organisasjonen Innocence Project skyldes over 60 prosent av de uskyldig dømte som de har bidratt til å frifinne, nettopp falske vitne-forklaringer. Det er i lys av denne kunnskapen at supergjenkjennernes evne til å sammenligne og huske fjes korrekt, er så imponerende.
– Det er virkelig som en superkraft, sier Busch.
Egne enheter
Lenge dreide forskningen på ansiktsgjenkjenning seg først og fremst om dem som befinner seg i den motsatte enden av skalaen: Mennesker som av ulike grunner ikke lenger er i stand til å gjenkjenne ansiktene selv til sine nærmeste. Rundt 2 prosent av befolkningen antas å være rammet av denne tilstanden.
Da det for omkring 15 år siden ble kjent for forskningen at en tilsvarende andel er såkalt supergjenkjennere, tok det ikke lang tid før politiet begynte å undersøke mulighetene for å dra nytte av denne spesielle evnen.
Første eksempel på dette var da Londons Metropolitan Police, også kjent som The Met, samlet 20 supergjenkjennere rekruttert fra egne rekker for å identifisere personer som stjal eller bedrev hærverk under de voldsomme opptøyene i London i 2011.
Supergjenkjennerne klarte å identifisere over 600 gjerningspersoner ved å studere videoopptak fra over-våkingskameraer og sammenligne dem med arkiverte arrestasjonsbilder. Over 70 prosent av de identifiserte endte opp med å bli dømt, etter at fysiske bevismaterialer og innrømmelser var innhentet.
Suksessen førte til at London-politiet snart opprettet en egen, permanent enhet av supergjenkjennere. Ifølge The Mets egen statistikk økte dette det årlige antallet identifiseringer betydelig. Politi i andre land fulgte raskt etter, og i dag brukes supergjenkjennere også i land som Tyskland, Australia, Østerrike, USA og Sveits.
Nye utfordringer
Nå viser forskning utført av Busch og kolleger at bruksområdet for denne helt spesielle evnen kan være større enn tidligere antatt.
– Vi har lenge forsket på hvordan man kan oppdage at bilder er manipulert, for eksempel ved grensekontroller. I motsetning til i Norge kan man nemlig i mange andre europeiske land ta med egne bilder når man skaffer seg pass. Det har gjort bildemanipulasjon til et utbredt problem, forklarer NTNU-forskeren.
Mens noen former for manipulasjon er forholdsvis uskyldig, er andre langt mer problematiske:
– Enkelte ønsker bare å pynte litt på passbildet sitt. De bruker kanskje en app til å heve øyenbrynene eller glatte ut rynker. Andre kan bruke manipulasjon til å lure seg gjennom grensekontroller, sier Busch.
En av de mest utspekulerte metodene for å få til det, er såkalt morfing.
– Morfing er når man smelter sammen to bilder av to forskjellige personer til ett. Bildet vil da dele likheter med begge ansiktene det tar utgangspunkt i, og gjør det mulig at to personer kan bruke samme pass, forklarer han.
Da en studie i 2022 viste at profesjonelle kontrollører slapp gjennom nesten én tredjedel av de morfede bildene de ble presentert for, begynte varsellampene å blinke for alvor.
Frøy Løvåsdal er seniorrådgiver i Politidirektoratet og har samarbeidet med biometrimiljøet ved NTNU i Gjøvik siden 2012. Hun forklarer at den kanskje mest lovende bruken av supergjenkjennere for norsk politi er som en slags læremestre. Deltagerne blir bedre til å oppdage manipulerte bilder bare ved å delta i øvelser.
Medfødt evne
Mye tyder på at supergjenkjennernes helt spesielle evner er medfødt. Men andre kan også trenes til å bli bedre til å gjenkjenne ansikter og manipulerte bilder.
– Man kan ikke bare bestemme seg for å bli en supergjenkjenner. Men det vi ser i forskningen vår, er at deltagerne blir bedre til å oppdage manipulerte bilder bare ved å delta i eksperimentene, forklarer Løvåsdal.
– Klarer vi å forstå hva som gjør supergjenkjennere så flinke til å huske og sammenligne ansikter, kan vi bruke denne kunnskapen til å lage bedre treningsopplegg for de relevante jobbene.
Ved å utstyre supergjenkjennere med sensorer som fanger opp øyebevegelsene deres, har forskerne allerede opparbeidet seg en viss forståelse for hvilke områder de biter seg mest merke i når de ser et ansikt. Nøyaktig hva de fokuserer på innenfor disse områdene, er imidlertid fremdeles usikkert. Knekker de denne nøtten, mener Løvåsdal at supergjenkjennerne muligens også kan bidra til å gi oss bedre algoritmer for automatisert ansiktsgjenkjenning.
Men selv med bedre algoritmer, er det viktig å ha mennesker med i prosessen.
– Mens algoritmene kan rydde unna en del av oppgavene, må mennesker inn i bildet når det oppstår usikkerhet, sier Busch.
En lengre versjon av saken ble publisert på gemini.no 20. august 2025. Gemini publiserer forskningsnytt fra NTNU og Sintef.