Kuta, Bali. Den begynte som en kveld som de fleste andre, 12. oktober 2002. Unge mennesker fra store deler av verden flokket seg rundt de mange barene og bevertningsstedene langs Jalan Legian, hovedgaten i Kuta på den sørlige delen av Bali. En øy under ekvator som var selv innbegrepet på tropeparadis, med en fredelig og smilende kultur, og de obligatoriske strendene og vaiende palmer. «Gudenes øy», var kallenavnet på den.

Plutselig eksploderer en bombe inne på Paddy’s Pub. En selvmordsbomber med ryggsekk har slått til. Sjokkerte strømmer de overlevende ut på gaten, bare for å bli møtt av en bilbombe med enorm sprengkraft på gaten like utenfor Sari Club, rigget av en annen selvmordsbomber. Ondskapsfullt og utspekulert. Putu Sanjaya, som bor fem kilometer unna, tror at det er jordskjelv på gang. 202 mennesker mister livet, 85 av dem australiere.

«Jorden skalv, bygningen ristet», minnes han.

Tre år senere, nesten på dagen, er det nye bomber, på den populære Jimbaran-stranden og inne i Kuta. Det er al-Qaida, igjen. En gren som kaller seg Jemaah Islamyiah står bak og 34 personer mister livet.

Aksjonene rystet fredelige Bali i dets grunnvoller. Hovedreaksjonen i månedene og årene som fulgte var at mange innbyggere spurte hva de hadde gjort galt, og at dette kanskje var gudenes – eller djevlenes – måte å fortelle at balineserne hadde kommet ut av kurs.

«Ja, det var det mange som trodde», sier Putu.

I dag er det meste gjenoppbygget, bortsett fra det opprinnelige stedet som er midlertidig parkeringsplass. I trekantkrysset i Jalan Legian, åstedet for de mest kjente bombene i 2002, er det satt opp et enormt minnesmerke, med inskripsjonen til alle som døde. Fem svenske kvinner blant dem, tre dansker. Men ingen nordmenn. Selv om det var nære på. Australiere på Bali-besøk valfarter hit. Men de er tilbake igjen. For balineserne er det viktigst.

Man kan skremme noen en kort tid. Men man kan ikke skremme alle hele tiden. Mennesker bygger opp igjen etter katastrofer. Det slår nesten aldri feil. I dag er turistene tilbake med sine australske og amerikanske dollar, sine euro og britiske pund, og Kuta er fortsatt en lettlivet disco- og barby med trekk som man ikke behøver å være ekstremistisk muslim for å sette spørsmålstegn ved.

Over nabobygningen til det utbombede diskoteket er det nå hengt opp en enorm reklameplakat for undertøy. Bildet viser en dominerende lettkledt kvinne som holder en mann stående på alle fire i halsbånd. I den andre delen av plakaten er han servert som en stekt gris på et fat, eple i munnen, til og med. Hvis man skulle ha misforstått det første. Det er vulgært, det er hardt, og det er litt typisk:

«Bali er blitt voldtatt av vestlige selskaper og forretningsfolk», hevder en australier – som ikke vil bli navngitt – men som driver et mindre selskap i næringsmiddelindustrien. Han trener opp folk som ikke er vant til å ta ansvar, til å gjøre nettopp det på mellomledernivå.

«Bali er blitt voldtatt av vestlige selskaper og forretningsfolk», hevder en australsk forretningsdrivende på Bali.

Åndelig. Det har alltid vært noe åndelig over Bali. Fra å være en av Indonesias 17 000 øyer, med et åndelig – noen sier feminint – levesett, og en hærskare templer, er det pengene som nå tilsynelatende dominerer. I hvert fall på den sørlige delen av øya, rundt Kuta, Seminyak, Denpasar og luksushotellene i Nusa Dua.

Men akkurat når man trodde turismen hadde slått fullstendig knockout på alt det lokale, dukker det plutselig opp en tempelseremoni. Det klinges i bjeller og slås på trestokker. 80 prosent av balinereserne er hinduer, og ofrer både til de onde og de gode kreftene i tilværelsen. Foran ethvert hus og ethvert hotell er det små templer, noen rene hustempler, hvor det hver dag blir ofret, tre ganger om dagen. Ofte noen riskorn, litt vann, en sigarett. Det er faktisk helt vanlig å røyke under gudstjenester, og noen av tempelseremoniene blir til og med sponset av tobakksindustrien, som får henge opp sine reklameskilt ved siden av steinguder og steindjevler.

«Balinesere er i tempelseremonier hele tiden, og det hender ofte at de ikke en gang forteller sine sjefer om at de blir borte», sier norske Anne Mari Feet som driver den norske restauranten Mormors Hus i Kuta. Med et smil rundt munnen.

«Sjefen min gjorde et offer før denne turen og ba gudene velsigne den», sier sjåføren min mens vi kjører gjennom byen Ubud i det sentrale Bali, på vei opp i fjellene og et besøk til vulkanen Mount Batur, omgitt av kratersjøen Lake Batur. På andre siden av Batur ligger det en veiløs liten landsby, kalt Trunyan. Den har spesialisert seg på å kremere lik, eller å la dem ligge for vær og vind til det bare er skjelettet igjen.

«De legger dem under noen spesielle trær som hindrer liklukt», sier sjåføren. Som ikke tør å ta oss dit. «Det er bare trøbbel. To ganger var jeg der, bare problemer. Når landsbyens roere har rodd deg halvveis over, stopper de og nekter å ro videre før de har fått mer penger. Og de har god tålmodighet, for de er harde menn», sier han.

Men man trenger ikke å dra så langt for å få litt likduft, hvis det er av interesse. Kremeringer er faktisk blitt en turistattraksjon. Det også. I hvert fall et tilbud til turistene. Døde mennesker legges på et bål i det åpne, med brennved under. Asken spres over havet.

Suta Tours tar bare 19 amerikanske dollar for at turisten kan få overvære en kremering. Hvis man vil se en tradisjonell sommerfugldans og en «romantisk middag», som det faktisk står – ved Jimbaranstranden etterpå, koster transporten bare 25 dollar. Maten kommer i tillegg. Kanskje serveres grillet smågris – Babi Guling – som denne kjente balinesiske favorittretten heter.

Korrupsjon. Det er pengene som teller på Bali i dag. Omtrent for alle, bortsett fra noen få som fortsatt bor i små utilgjengelige landsbyer og husklynger oppe i uveisomme fjellstrøk.

«Oi, politi», sier sjåføren. To karer i uniform står på en litt øde jungelstrekning og vinker biler til side.

Så hva er problemet?

«Penger, de vil ha penger for ikke å lage problemer for deg», sier han. En annen bil har stoppet foran oss, og sjåføren er på vei bakover med knyttet neve. Ikke for å slå, viser det seg, men for å ikke vifte for åpenlyst med 10 000-rupieseddelen (7 norske kroner) som han har krøllet sammen inne i den. Vår sjåfør gjør det samme.

«De kan tjene en månedslønn bare på en dag», sier han.

Kan du ikke bare melde dem?

«Hvor, til politiet? De er jo politiet, alle gjør det. De fleste i offentlige stillinger gjør det», sier han og trekker på skuldrene. Det tar bare 20 sekunder, så er han tilbake.

Bali er virkelig ufattelige kontraster. Fra postkortskjønne solnedganger, rismarker og et åndelig liv, for den som vil ha det, til prostitusjon, narkosalg og en fryktelig forsøpling hvor avfall og plast bare slenges ut i den skjøre naturen. Elver flyter over av søppel og plast. Folk kaster ting fra ser der de går.

Fremskrittet og dansen rundt gullkalven har en høy pris.

Den kjente norske antropologen Unni Wikan har inngående kjennskap til Bali og har skrevet boken «Managing Turbulent Hearts» om livet på Bali. Hun mener Bali har en solid og bærekraftig kulturkjerne som trolig overlever blandingen av kulturer og nasjoner.

Fordi balineserne selv til syvende og sist er både initiativrike og tolerante.