Sensuriver. I april i fjor befalte en egyptisk domstol at alle avbildninger av tidligere president Hosni Mubarak skulle fjernes fra gater, torg og offentlige bygninger. Det var en repetisjon av svunne tiders damnatio memoriae, som hadde sett faraoer og keisere, paver og sultaner skrape vekk forgjengernes navn fra inskripsjoner, male over fresker, fjerne statuer og forby voksmasker.

At et slikt vedtak skulle bli fattet i Midtøsten, med sin autoritære og repressive tradisjon, kom nok ikke som en overraskelse på noen. I bunn og grunn bekreftet det vel bare forskjellen mellom moderne, liberale demokratier på den ene siden og undertrykkende, ideologiske propagandaregimer på den andre. Eller?

Frankrikes «positive rolle». I 2005 rystet et nytt påbud fransk akademia i sine pertentlige grunnvoller. Ja, fra hele verden løftet det seg et kor av indignerte protester over franske politikeres åpenbare forsøk på historieforfalskning. Og verst gikk harmen ut over noe som fort fikk kortnavnet Artikkel fire, paragraf to.

Her het det, i et flertallsvedtak av franske parlamentarikere datert 23. februar 2005, at «skolepensum må gi den plassen det fortjener til historien om Frankrikes oversjøiske nærvær. Undervisningen må anerkjenne den positive rollen som Frankrike spilte, spesielt i Nord-Afrika, og må gi medlemmene av de franske væpnede styrker den prominente posisjonen de fortjener i historien ...»

Glemt var Sétifmassakren i mai 1945, da franske styrker drepte tusener av algeriere. Glemt var boken til tidligere Algerie-general Paul Aussaresses, «The Battle of the Casbah», der han både beskrev og forsvarte dødsskvadroner, likvideringer og tortur. Glemt var en million døde under Algerie-krigen, og glemt var det faktum at franskmenn fordrev algerierne fra den gode jorden i et brutalt overherredømme som vedvarte i 130 år.

Man kunne sett det som en anakronisme – et feilskjær i et ellers sannhetssøkende samfunn. Men historien er ikke nødvendigvis mindre kontroversiell i moderne demokratier enn den er overalt ellers. Om det franske påbudet om å undervise i kolonimaktens «positive rolle» var en «højdare» i historiemanipulering, så er fortiden og hvordan den representeres en kilde til bitter strid i ganske mange land vi ellers liker å sammenligne oss med.

I et belte fra Japan via Israel til Europa og USA er både høyrekrefter og religiøse grupper på offensiven for å viske ut kontroversiell historie og erstatte vitenskap med Gud. Den bitre striden om fortiden og religionens plass i samfunnet slår rett inn i skolen, fordi skolen er den sentrale institusjonen når det gjelder å bygge nasjonal identitet basert på felles språk, felles fortid og felles mytologi.

Den bitre striden om fortiden og religionens plass i samfunnet slår rett inn i skolen, fordi skolen er den sentrale institusjonen når det gjelder å bygge nasjonal identitet basert på felles språk, felles fortid og felles mytologi.

Professoral krangel. Vi kan ta eksemplene ett for ett:

I Japan har kunnskap om og undervisning i landets imperiale fortid og de såkalte «comfort women» – krigens sexslaver – vært bortimot ikke-eksisterende i store deler av etterkrigstiden.

I Tyskland ble ikke Holocaust nevnt med et ord før på 1960-tallet.

I Israel var det helt frem til 1990-tallet umulig å finne ord som Palestina, naqba eller Deir Yassin-massakren.

I USA ble indianere omtalt som «edle ville» eller «hvit manns hjelper» helt opp mot 1980-tallet.

I Norge blir, ifølge en studie fra Norsk senter for menneskerettigheter, den brutale fornorskningspolitikken blant samer konsekvent fortiet.

Noe av dette er gammel historie, og i land som Japan og Israel er omstridt og følsom fortid etter hvert blitt en naturlig del av pensum. Men kampen om den sanne historien er ikke vunnet. I 2001 fikk en gruppe som kaller seg Japanese Society for History Textbook Reform godkjent en historiebok som vasker vekk det meste av Japans militære aggresjon, og så sent som i 2007 erklærte daværende utdanningsminister Nariaki Nakayama at han var stolt over å ha fjernet alle referanser om krigstidens sexslaver fra lærebøker i grunnskolen.

Japan har det til felles med Tyskland at landet tapte krigen. Men Tyskland har aldri hatt den type lærebokstrid. Store offentlige kontroverser om skolebøker har vært nesten fraværende, og den bitre historikerstriden – anført av Ernst Nolte som mente nazismen var en (naturlig?) følge av den røde trusselen fra øst – ble aldri nedfelt som impuls i skolevesenet.

Ernst Nolte opererte på 1980-tallet, og det skulle ta over 20 år før Storbritannia fikk sin variant av professorkrangelen. Men i 2010 eksploderte en kontrovers om hva britiske elever skal lære på skolen etter at Harvard-professor og historiker Niall Ferguson i en tale på en litteraturfestival i Hay klaget over at hans barn hadde lært om «Henrik 8, Adolf Hitler og Martin Luther King – men ingenting om Martin Luther.»

Resultatet ble et lærebokprosjekt som skulle ta mer høyde for «britiske verdier», noe som førte til at Cambridge-professor og historiker Richard Evans kom som en tornado inn fra venstre med uttalelser om at regjeringen var i ferd med å introdusere lærebøker som hoppet bukk over de mørke kapitlene i landets fortid – et «fordummende» prosjekt, ifølge Evans.

Gud i klasserommene. Dermed var også britene i gang, og man kan spørre seg om Europas imperiefall må ta noe av skylden for at såpass mange land plutselig later til å herme japanernes credo om at «skolepensum skal skape patriotiske borgere».

Men man bør antagelig dra til USA for å finne de mest vellykkede forsøkene på lærebokmanipulering.

Man bør antagelig dra til USA for å finne de mest vellykkede forsøkene på lærebokmanipulering. 

I et ideologisk ritt som de fleste sekulære europeere nok ville betegne som vanvittig, har grupper knyttet til Discovery Institute pushet såkalt Intelligent Design inn i klasserommene i flere delstater, byer og steder.

Hva er Intelligent Design? Det er, i ordene til en distriktsdommer i Pennsylvania, ren overtro, et forsøk på å bringe kreasjonismen inn i undervisningen – i biologi. Intelligent Design hevder at et «høyere vesen» skapte mennesket, et vesen som i bunn og grunn er identisk med Gud, men uten at Vårherre nevnes ved navn.

I 1987 nedla US Supreme Court forbud mot et biologipensum som hevdet at mennesket er skapt av Gud. Dermed var det duket for en mer subtil religiøs offensiv, der Gud erstattes med et «intelligent vesen». Det er denne ideologien som presses frem så effektivt at delstater som Texas, Louisiana og Tennessee har, eller har hatt, et skolepensum som sier at evolusjonen bare er en teori, og at det like gjerne kan være slik at vi er skapt av en «høyere intelligens».

Domstolene stepper inn. Pr. 2012 er denne striden fortsatt like intens. Ikke før har føderale dommere lagt ned forbud mot Intelligent Design ett sted, før kontroversen dukker opp et annet sted.

For republikanerne handler det om at lærebøker altfor lenge er blitt skrevet ut fra et liberalt ståsted. Balansen må derfor gjenopprettes, blant annet ved å dreie pensum fra Martin Luther King til det mer radikale Black Panther, og fra McCarthy-tidens overgrep til den faktiske kommunistiske innflytelsen i datidens administrasjon.

Før eller siden vil også denne striden få sin runde i USAs høyesterett. Demokrater og republikanere er låst i en ideologisk konfrontasjon som gjør kompromiss umulig, og som alltid er det domstolene som stepper inn.

Det skjedde også i Frankrike, der det ble opp til forfatningsdomstolen å skrote Artikkel 4, paragraf 2. Vedtaket om «Frankrikes positive rolle i Nord-Afrika» ble for sterk kost, og det hele endte med at president Jacques Chirac måtte slå fast at «historien skal ikke vedtas, men skrives av historikerne».

Dermed var den saken ute av verden. Men striden om skolebøkene er ikke på noen måte over. Foreldre bør definitivt spørre sine barn:

Hva lærte du på skolen i dag?

The Economist skrev om dette temaet 13. oktober 2012: It ain’t necessarily so