Vannkraft. En ferdigstillelse av Rogun-demningen er av svært stor betydning for Tadsjikistan og har fått status som svaret på landets mange problemer. Prosjektet har også en viktig nasjonsbyggende rolle. I likhet med de andre tidligere sovjetrepublikkene søker det unge landet sin egen nasjonale identitet.

Tadsjikistan sliter med ettervirkningene etter en blodig borgerkrig på 1990-tallet, og er helt avhengig av initiativ som kan bedre landets økonomi.

Rogun blir ansett som løsningen, og prosjektet gjennomsyrer i dag det tadsjikiske hverdagslivet. Skolebarn lærer om viktigheten av demningen, på TV sendes reklamesnutter for prosjektet, og gatene i hovedstaden Dusjanbe er fylt med reklameplakater som lovpriser Rogun.

Verdensbanken er nå i ferd med å foreta en vurdering av hvorvidt det er økonomisk gjennomførbart å fullføre prosjektet, samtidig som de vurderer hvilken risiko dette vil innebære. Dersom Verdensbanken går inn for å støtte prosjektet, er det ventet at de vil bidra med å finne investorer.

Omstridt vannkraftutbygging. Rogun-demningen har vært under konstruksjon siden 1976 og er et av flere prosjekter som ble lagt på is da Sovjetunionen ble oppløst i 1991. I 1993 ble den påbegynte demningen totalskadet i en flom. Byggingen har siden foregått sporadisk ettersom Tadsjikistans svært dårlige økonomi har vært en begrensende faktor. Å få bygget demningen ferdig vil ifølge tadsjikiske myndigheter koste rundt 13 milliarder norske kroner, og landet er avhengig av økonomisk hjelp utenfra for at dette skal skje.

Rogun-demningen vil med sine 335 meter bli verdens høyeste kunstige demning og skal etter planen bidra til å gjøre Tadsjikistan selvforsynt med energi. Ferdigstilt vil anlegget produsere over 13 TWh årlig. Til sammenligning er den totale årsproduksjonen fra Norges vannkraftstasjoner 118 TWh. Rogun-demningen vil produsere nok til å dekke Tadsjikistans eget energibehov og vil i tillegg muliggjøre eksport av energi til nabolandene.

Misfornøyd nabo. Nabolandet Usbekistan, for mange kjent på grunn av myteomspunnede stedsnavn som Samarkand, Bukhara og Khiva, er en økonomisk tungvekter i regionen. Dette skyldes i hovedsak at landet har store naturgassreserver, som eksporteres med god fortjeneste. Landet er for eksempel hovedeksportør av energi til Afghanistan og leverer i dag dessuten 98 prosent av gassen som benyttes av Tadsjikistan.

Kjernen i stridighetene knyttet til Rogun-demningen ligger i nettopp dette: Usbekistan vil nødig miste den lukrative leveranseavtalen de har for levering av naturgass til Tadsjikistan, og frykter dessuten de økonomiske konsekvensene av at Tadsjikistan tilbyr billig energi til nabolandene.

Usbekistans offisielle innvendinger. Det er imidlertid ikke disse aspektene som blir trukket frem av Usbekistan når landet argumenterer mot en ferdigstillelse av Rogun-prosjektet. De offisielle argumentene er heller av miljømessig enn av økonomisk karakter. Et av hovedargumentene i denne sammenhengen er at demningen vil utgjøre en betydelig risiko i tilfelle jordskjelv. Det aktuelle området er seismisk ustabilt, så dette er et viktig poeng. Reservoaret tilknyttet demningen vil kunne lagre opptil 13,5 kubikkilometer vann, og dersom et jordskjelv fører til en brist i demningen, vil dette kunne skape en flomkatastrofe av dimensjoner nedstrøms.

Flere uavhengige eksperter hevder imidlertid at Rogun-demningen tvert imot vil redusere faren for flom og tørke, fordi demningen vil gi bedre mulighet til å styre vannmengdene etter behov.

Rogun vil gi Tadsjikistan kontroll over de store vannmengdene som renner inn i Usbekistan fra elven Vakhsj. Usbekistan frykter derfor at Tadsjikistan vil styre vannet etter eget forgodtbefinnende uten å ta hensyn til nabolandenes behov, noe som vil kunne føre til både flom og tørke i landene lenger ned i vassdraget.

Ressursutveksling. Det var vanskelig å se for seg en slik konflikt mellom tadsjikere og usbeker før 1991. Da Sovjetunionen ble oppløst, gikk nemlig også et sindig byttesystem i oppløsning. De sentralasiatiske sovjetrepublikkene pleide å være bundet sammen i et system for energiutveksling der oppstrømslandene Kirgisistan og Tadsjikistan sørget for tilstrekkelig vannforsyning til nedstrømslandene Kasakhstan, Turkmenistan og Usbekistan, mot at de selv mottok energileveranser vinterstid. På denne måten var jordbrukslandene nedstrøms sikret vann i vekstsesongen, og oppstrømslandene var sikret stabil energitilførsel gjennom vinteren.

Dette har imidlertid endret seg. De tidligere sovjetrepublikkene er nå selvstendige stater og kan forfølge egne ønsker og behov heller enn å handle ut ifra hva som er til det beste for regionen som helhet, hvilket de også gjør.

Tadsjikistan er i dag fullstendig avhengig av gassleveranser fra Usbekistan for å komme seg gjennom de iskalde vintrene i det fjellrike landet. Men Usbekistan har vist seg som en upålitelig gassleverandør. Flere ganger har landet stoppet gassleveranser til Tadsjikistan og skyldt på manglende betaling. Manglende betaling er imidlertid bare halve grunnen til at Usbekistan periodevis stenger gasskranene – landet legger ikke skjul på at handlingen også er et svar på det de anser som manglende vannforsyning fra tadsjikerne.

Tadsjikistan på sin side skylder på at svikt i gassleveransene gjør at de nå er nødt til å produsere energi på egen hånd. Problemet er størst vinterstid, når temperaturer ned mot 40 minusgrader gjør energiforsyning til en livsnødvendighet mange steder i landet.

Manglende finansiering. Til tross for denne nøden er demningen langt fra å stå ferdig. Hovedårsaken er heller ikke usbekisk press, men problemer med å finansiere prosjektet i det fattige landet. Flere medier, deriblant The New York Times, har beskrevet hvordan det autoritære regimets president, Emomali Rakhmon, forsøkte å starte en aksjon for å få Tadsjikistans innbyggere til å bidra økonomisk til prosjektet. Ideen var å få hver av landets innbyggere til å kjøpe aksjer i prosjektet for én månedslønn, da dette langt på vei ville dekket de estimerte kostnadene. Forslaget er blitt mottatt med vantro av den svært fattige befolkningen.

Tadsjikistan venter nå i spenning på Verdensbankens avgjørelse. Dersom organisasjonen går inn for å støtte prosjektet, er det ventet at de vil hjelpe til med å finne investorer. Den videre skjebnen til Rogun-demningen avgjøres derfor av Verdensbankens vurdering, som er forventet å foreligge tidlig i 2013.

Uansett utfall vil neppe Tadsjikistan slutte å kjempe for en ferdigstillelse av demningen, og disputten mellom Tadsjikistan og Usbekistan renner nok dermed ikke ut i sanden med det første.

Kilder: Bichsel, C. (2011): «Liquid challenges: Contested water in Central Asia». Libert, B. (2008): « Water management in Central Asia and the activities of UNECE». Olsson, Olivier et al. (2008) «The Role Of The Amu Darya Dams And Reservoirs In Future Water Supply In The Amu Darya Basin». Rønningen, A.G.G. (2006): «Troubled water. The Soviet legacy of water management in Kyrgyzstan and Uzbekistan – an international perspective». Sehring, J. (2009):  «The politics of water institutional reform in neopatrimonial states: a comparative analysis of Kyrgyzstan and Tajikistan.» Artikkelen baserer seg delvis på et feltarbeid i Tadsjikistan i juli og august 2011.