Den europeiske kystlinjen strekker seg 68 000 kilometer langs fjorder, klipper, strender, havner og øysamfunn. Kysten og havet er en fellesnevner, en kilde til energi og liv som hele kontinentet er avhengig av.
Men samtidig som storsamfunnet blir stadig mer avhengig av ressursene fra kysten, avfolkes distriktene ved havet i Europa i enormt tempo. Innen 2050 forventes det at så mye som 82 prosent av den europeiske befolkningen bor i et urbant sentrum. Hva er det vi mister på veien?
68 grader nord
På fiskebruket Gunnar Klo AS på Myre i øyriket Vesterålen i Nordland, 40 mil nord for polarsirkelen, kvesser åtte år gamle Ane kniven for å ta fatt på en tradisjon som har vært utbredt i nord siden jernalderen: Å skjære torsketunger. En kystkultur med tusenårige røtter lever i beste velgående i fiskeribygdene som ligger som perler på en snor i Europas ytterste strøk.
Her er det svært vanlig at barn kan bidra i fiskeriet og tjene egne penger fra de er seks–åtte år, særlig i form av tungeskjæring, men også ofte ved å bli med ut på fiske. De som er fiskere i dag, har nesten uten unntak begynt som tungeskjærere. Det er en port til havet.
Tungeskjæring Tradisjonen med tungeskjæring er blitt praktisert langs kysten i Nord-Norge siden jernalderen. Skoleungdom kan tjene gode penger på å skjære tunger på fritiden. Ane (8) har sin første sesong og planlegger å spare pengene til å kjøpe godteri eller dra på tur. Et av de mest myldrende, rike fiskeområdene i verden ligger rett utenfor stuedøren hennes i Øksnes i Vesterålen. Kontinentalsokkelen, der hvalene danser og spiser, ligger tett på land. Myre har 2000 innbyggere og nesten like mange fiskebåter i sesongen. Hver dag leveres det hundrevis av tonn fisk, i hovedsak skrei, men også hyse, steinbit, sei og breiflabb. Når fisken er sløyet, blir torskehodene levert til tungeskjærere. Fra ett tonn sløyet fisk kan det bli omtrent 10 kilo torsketunger.
Bare en time med båt fra fastlandet stuper kontinentalhyllen tusen meter rett ned. Her stryker Golfstrømmen langs land og blander seg med kjøligere havstrømmer som virvler opp næringsrikt beite til hvaler og et sydende marint liv, deriblant en av de mest bærekraftige fiskebestandene på planeten: Skreien.
12 år gamle Halvard Johan klatrer ned leideren fra styrehuset med en kopp kruttsterk kaffe i hendene. Også han startet som tungeskjærer, men nå har han rykket opp. I dag jobber han skulder ved skulder med det voksne mannskapet, og han vet allerede hvordan man skal te seg om bord. Han vet hvor dypt fisken går, hvordan årstidene påvirker dyrelivet, hva man skal passe seg for.
– Jeg håper været holder seg, sier Halvard Johan, og tar en slurk av kaffen.
Bølgene ruller sakte rundt oss, i dag er de svarte med hvitt skum. Og straks skal Halvard Johan gjøre kastet som sikrer dagens fangst om bord i snurrevadbåten* Røstad.
*Snurrevad er et fiskeredskap som består av bunnslepenot med to vinger og stor pose på midten, til bruk på forholdsvis grunt vann (inntil 100 meter) i fiske etter bunnfisk som flyndre, torsk, hyse og andre fiskeslag.
Tatt av lavtrykket De polare lavtrykkene oppstår raskt og uten forvarsel der Golfstrømmen møter det kjøligere arktiske havet. Det har krevd mange menneskeliv i vinterfisket i Lofoten og Vesterålen gjennom historien. I dag går verden i hvitt for 12 år gamle Halvard Johan og mannskapet på snurrevadbåten Røstad. Skrei er blitt eksportert fra området i over 1100 år i form av tørrfisk. Alle foto: Sébastien Van Malleghem
Én hestekraft
En 1,5 tonn tung hest pløyer gjennom bølgene i Oostduinkerke i Belgia. Nordsjøen når den belgiske trekkhesten Floris helt opp til brystet, og livet hennes ligger i hendene på rytteren – og motsatt.
– Metoden er basert på en ekstrem tillit mellom hest og fisker, forklarer familien Nele Bekaert, Chris Vermote og datteren Lien.
De er blant en håndfull ildsjeler som holder i hevd tradisjonen med å fiske reker fra hesteryggen, en metode som bøndene på 1800-tallet oppdaget ved en tilfeldighet. For å få noe som helst til å gro i den karrige sandjorden her, sanket bøndene tang fra strendene til gjødsel.
Tradisjonelt rekefiske I rundt 200 år har paardenvisserne i Oostduinkerke i Belgia fisket reker fra hesteryggen. Det foregår kun på denne ene stranden og må times nøye med flo og fjære. Fisket supplerte i sin tid bøndenes husholdninger med næring. Metoden, som er basert på full tillit mellom rytter og hest, er i dag vernet av Unesco og utøves av en håndfull frivillige.
Med på lasset fikk de en liten blindpassasjer som viste seg å smake godt – strandreken. Det ble starten på teknikken der en liten trålpose trekkes gjennom vannet ved hjelp av én hestekraft. Denne tradisjonen ble i 2013 oppført på Unescos liste over verdens immaterielle kulturarv. I timevis vandrer hest og rytter opp og ned langs stranden for å fiske reker.
Vermote er sjette generasjon av fiskere i Oostduinkerke.
– En hest kan gå i 5 kilometer i timen. Du har rytmen til hesten, rytmen til havet, og din egen rytme. Alt annet kobles ut. I det øyeblikket er du kongen av verden, sier Vermote.
I ett med havet I rundt 200 år har paardenvisserne i Oostduinkerke i Belgia fisket reker fra hesteryggen. Metoden er i dag vernet av Unesco og utøves av en håndfull frivillige.
Normandies klipper
Nær byen Dieppe i Normandie slipper Patricia Goedermans hundene sine ut i luftegården. Kattene holder hun innomhus. Nylig våknet hun om natten av et drønn. Det var veien foran huset deres som raste ut i havet.
Hundene hennes holder god avstand til kanten, men kattene er så nysgjerrige at de kunne funnet på å stikke snuten over kanten, og dermed risikert å falle 66 meter rett ned.
Utsatte boliger Tørre og varme somre med lite regn er blitt etterfulgt av perioder med kraftig regn og plutselig frost, stigende vannstand og færre småstein i nærheten av klippene på Normandie-kysten. Samlet fremskynder alle disse elementene erosjonssystemet, ifølge det franske senteret for miljøplanlegging. Normandie er ikke alene. Det franske kystvernbyrået anslår at rundt 50 000 boliger rundt om i Frankrike befinner seg i soner som vil kreve at de flyttes innen utgangen av århundret. Alle foto: Sébastien Van Malleghem
Forskerne varsler at erosjon tilsvarende hundre år forventes å finne sted hvert år i årene som kommer. Foran Goedermans hus sto en gang ni hus som nå er ekspropriert. Og der noens hjem en gang befant seg, er det nå bare luft og horisont. Hvis prognosene stemmer, kommer avgrunnen på dørstokken først om 30 år.
– Når huset ditt står for tur, kjøper myndighetene huset til full pris og eksproprierer det for å rive, forklarer Goederman.
Om ikke naturen selv kommer dem i forkjøpet.
Født til fiske
73 år gamle Christine griper tak i en havabbor og plasserer den i iskassen i hennes lille Artisan pesche fiskedisk, der hun selger fangsten fra mannens fiskebåt på fiskemarkedet i en av Nord-Europas største havnebyer, Boulogne-sur-Mer nord i Frankrike.
– Om fem år er det over. Nordsjøen tømmes. Jeg vet hva jeg snakker om, for jeg er født her og har sett det på nært hold, sier hun.
Boulogne-Sur-Mer 73 år gamle Christine griper tak i en havabbor og plasserer den i iskassen i hennes lille «Artisan pesche» fiskedisk, der fangsten fra mannens fiskebåt selges til kunder på fiskemarkedet i en av Nord-Europas største fiskehavner, Boulogne-Sur-Mer nord i Frankrike. – Om fem år er det over. Nordsjøen tømmes. Jeg vet hva jeg snakker om, for jeg er født og oppvokst i denne næringen, sier hun.
På hendene har hun trange gummihansker som beskytter hendene hver dag, hele året, mot is og fiskebein.
– Jeg er 73 år, og hele mitt liv har jeg gjort dette. Jeg ble født inn i denne bransjen og har aldri gjort noe annet.
Mye har endret seg i løpet av livet hennes.
– Nordsjøen er i endring. Det er tomt for torsk. Den er enten fisket opp eller trukket nordover på grunn av temperaturene. De andre artene er også under tungt press fra overfiske, sier hun.
Oljesøl og dieseldamp
Ile de Sein er en 1,5 kvadratkilometer stor flekk som flyter i soldisen få meter over havet, et nesten ingenting i Atlanterhavet, helt ytterst vest i Frankrike. Et lite samfunn som tidligere huset 300 fiskere. Her møter vi Francois Spinec (76), en av øyas siste fiskere og et aktivt medlem av organisasjonen Ile de Sein Énergies (IDSE).
Han har siden barndommen livnært seg av båten sin. Nå har han solgt båten til en ungdom med løfte om å lære ham opp i «mykt fiske» med minimale inngrep og skader på livet i havet.
Oljeøya Siden 1700-tallet har over 300 båter og skip forlist på de kvasse undervannsskjærene som omgir øya Ile de Sein lengst vest i Frankrike. Innbyggerne har lang tradisjon for redningsaksjoner og beredskap. Siden 1967 har åtte oljetankere forårsaket katastrofer på den franske vestkysten etter å ha gått på grunn ved øya. – Det er steder her borte i fjæra der steinene fortsatt er klistret sammen av råolje, forteller den lokale fiskeren Francois Spinec (over t.v.). Alle foto: Sébastien Van Malleghem
Bak Spinec durer et dieselaggregat. 45 000 liter fossilt brensel går med hvert eneste år for å holde øya i gang. Til tross for en innbitt kamp siden slutten av 1970-tallet mot den franske staten og kraftselskapet EDF får ikke innbyggerne på øya tillatelse til å benytte seg av løsningene for vind- og bølgekraft som står klare til bruk.
Ifølge IDSE går det med 1,65 milliarder euro hvert år til fossilt brensel for å produsere elektrisitet i små samfunn i ytterkanten av Frankrike og på øyer utenfor landets kyst. De siste ti årene er over 10 milliarder euro gått opp i dieseldamp på øyene Moléne og Ouessant utenfor Bretagne-kysten, på Korsika i Middelhavet, Guadeloupe og Martinique i Det karibiske hav, Réuniun i det indiske hav, samt Saint Pierre og Miquelon øst for New Foundland.
– [Kraftselskapet] blokkerer systematisk ytterkantenes initiativer om å ta i bruk vinden og bølgene til energi. Det er samme selskapet som sverger på forgrønning av Frankrike som holder denne politikken i hevd, sier han.
Hvorfor?
– Fordi da ville vi sette presedens om energimessig selvforsyning, hvilket vil være en økonomisk katastrofe for selskapet.
EDF er ansvarlig for elektrisitetsforsyningen på Ile de Sein, i likhet med mange av Frankrikes øyer som ikke er koblet til fastlandsnettet.
Ydderste nøgne ø Ile de Sein er en 1,5 kvadratkilometer stor flekk som flyter i soldisen få meter over havet, helt ytterst vest i Frankrike.
Pressetalskvinne for EDF, Jessica Gonçalves, av-viser kritikken fra Ile de Sein Énergies, og sier EDF har omfattende planer for en grønn overgang.
– Som operatør av distribusjonsnettet er EDF ansvarlig for å balansere tilbud og etterspørsel på territoriet. EDF er derfor, sammen med byrådet, foreningen Iles du Ponant, regionen Bretagne, ADEME og lokale aktører, forpliktet til å bidra til den ambisiøse energiomstillingen på øya.
Blant de konkrete planene er bistand til og tilrettelegging av solcellepaneler, og et vindturbinprosjekt som skal gjøre det mulig for øya å gå over til 60 prosent fornybar energi etter at turbinen er satt i drift, etter planen i 2026.
Myndighetenes flerårige energiprogram (PPE på fransk) for Ponant-øyene (en rekke øysamfunn langs Frankrikes atlanterhavskyst) har et mål om 50 prosent fornybar energi innen 2023 – altså i fjor – og 100 prosent innen 2030.
Slåss for fiskerne
Yves L'Helgouac'h er 85 år, sloss for fiskernes rettigheter og har gjort det i 40 år som leder av CGT Marins, fagforeningen for fiskere. Concarneau – once a lively fishing port, sto det på turistnettsiden om stedet.
Grønne alger Der elvene renner ut i havet, blomstrer grønne alger opp. Når algene skylles på land, blir de liggende i belter som danner en skorpe. I sommervarmen dannes det giftig hydrogensulfid som hoper seg opp i lommer og som kan slippes ut når noen tråkker på disse lommene. Gassen er knyttet til flere ubekreftede skader og hendelser. Jean Hascöet, leder for foreningen Baie de Douarnenez Environnement (BDZE), er en av mange lokale innbyggere som slår alarm om de grønne algene og knytter problemet til utslipp fra landbruket. Bretagne står for en tredjedel av produksjonen av melk og kjøtt i Frankrike. Alle foto: Sébastien Van Malleghem
Ting er i endring, og bransjen er under press. Hans største fanesak, siden dag én, er uten tvil fremveksten av de såkalte supertrålerne. Han peker ut de store, internasjonale industritrålerne som den største trusselen mot både marint liv, småskala fiskere og kystsamfunn over hele kloden.
– Noen av disse industritrålerne har nøter på størrelse med Titanic. De suger inn alt og maler det til fiskemel om bord. Ingenting er regulert. De ødelegger havet. Flere områder i Afrika er helt tomme for fisk på grunn av kinesiske trålere som trenger store mengder fiskemel for å forsyne den fremvoksende oppdrettsnæringen. Resultatet er at småskala fiskere og kystsamfunn lider, sier han.
Fiskernes fanebærer Yves L'Helgouac'h har kjempet for fiskernes rettigheter i 40 år som leder av CGT Marins, fagforeningen for fiskere i Frankrike. Han blir beskrevet som ekstremt engasjert, med mye historisk og sosioøkonomisk kunnskap på området – men ikke særlig grønn av seg. Fanesak-ene i foreningen er likevel overgrip-ende utfordringer med overfiske og ukritisk bruk av storskala industritrålere til produksjon av fiskemel.
L'Helgouac'h hevder at FAO, FNs organisasjon for matsikkerhet, ikke er villige til å ta tak i problemet siden dette er en del av en villet, kontrollert utvikling. For industri-trålerne produserer et produkt akvakulturen skriker etter: fiskemel.
– Det er mitt livs kamp. Disse rovdyrene regjerer på havet imens vi sitter her og prater. Det skjer. Det er nå, tordner L'Helgouac'h.
Aftenposten Innsikt har vært i kontakt med FAO om saken, men de har ikke svart på det konkrete utspillet fra Yves L'Helgouac'h.
Om Yderst Europe: Kristina R. Johnsen var fra 2013 til 2018 redaktør for magasinet Yderst som kom ut i 120 utgaver i Lofoten og Vesterålen. I 2023 kom prosjektet Yderst Europe gjennom nåløyet til EU-kommisjonen og fikk 2,2 millioner kroner for å dokumentere livet langs kysten av Europa, som er underrepresentert i tradisjonelle europeiske medier. Med på laget er den belgiske fotografen Sébastien Van Malleghem.