Lyskilder
Da månen viste seg i all sin prakt fra klar himmel en søndag like før jul, hadde den følge av noe sterkt skinnende stjernelignende like under seg. Ikke var det julestjernen, og den blinket uansett ikke som stjerner pleier. Kanskje var det en Starlink-satellitt, som Musk-eide SpaceX har over 7500 av i bane rundt Jorden.
Det skinnende legemet, viste det seg, var ingen av delene, men planeten Jupiter. Lyset rundt den skinner sterkere og klarere enn noen satellitt og står som et fast punkt av lys på nattehimmelen, kunne internett fortelle.
Selv om vi kan takke satellittene der oppe for mye av det vi pusler med her nede på Jorden for tiden, ga det en følelse av 1–0 til den naturlige verden. De gamle er fortsatt eldst, 4,6 milliarder år for å være presis.
Samtidig, på Jorden: «Hver eneste smarttelefon inneholder mer informasjon enn biblioteket i Alexandria i antikken», minner historikeren Yuval Noah Harari om. Det er da man trenger noen insisterende «jupiterske» lys som kan vise vei til de viktige historiene.
I denne utgaven er de fanebærere som Jørgen Sørlie Yri og Mohamed Abdi, som tar oss med til Haiti og gir oss det avgjørende kolonihistoriske bakteppet, for at vi skal kunne se lenger enn kaos, lovløshet og et utarmet land. Samtidig bidrar de til noe kanskje enda mer kritisk slik verden ser ut for tiden: Opprettholdelse av våre empatiske evner.
En annen kjær bidragsyter i januar er Sofi Lundin, som har en helt spesiell teft for å finne frem til de oppløftende og positive historiene fra det afrikanske kontinentet. I slummen utenfor Nairobi har hun møtt mennesker som har fått det til å spire av liv og håp etter den katastrofale flommen som rammet Kenya i fjor.
Det å oppsøke, forstå og forklare verden er ikke for alle – heldigvis. For noen må også holde fortet, og motet oppe, hjemme.
De er besøksvenner som lyser opp tilværelsen i fengsler, på sykehus, for ensomme og eldre. De er miljøengasjerte ungdom som ikke mister motet av tomme politikerløfter. De er ildsjeler som er der for rusmisbrukere på gata, eller som lager en hipp nabolagskafé i sykehjemmet, der unge og eldre omgås som det mest naturlige i verden.
Ildsjelene kommer også i mer hverdagslige utgaver, som bestefaren jeg kjenner, som stiller opp som dagpappa fordi barnebarnet er født til feil tid og må vente vinter og vår på barnehageplass, og moren må på jobb. Eller en søster, som skyver alt til side og iler til for å hjelpe med hundelufting eller innkjøp da influensaen traff knallhardt midt i deadline før jul.
Mens vi venter på at KI, som ifølge den noe dystopiske, men dessverre ikke urealistiske Yuval Noah Harari, kan komme til å endre kursen til vår arts historie og evolusjonen til alle livsformer, bør vi velge våre lyskilder med omhu.
Musk kan få ha Mars i fred. Jeg velger meg den eldste planeten i solsystemet vårt. Jupiter er dessuten uinntagelig.
Tine Skarland, redaktør
