Foto: ISTOCKPHOTO
Hvem er den tredje, som går ved din side? Noen uker før han led drukningsdøden skal den engelske dikteren Percy Bysshe Shelley ha sett sin egen dobbeltgjenger. Til sin kone, forfatter Mary Shelley, fortalte Shelley at han krysset terrassen da hans make plutselig sto foran ham og spurte: «Hvor lenge har du tenkt å være tilfreds?»
På lignende vis skal lyrikeren John Donne ha sett sin kones dobbeltgjenger i Paris, samme natt som hun forløste en dødfødt datter i London. Han påsto at hun gikk gjennom rommet to ganger med et livløst barn i armene, før hun så Donne inn i øynene – og forsvant.
Et beslektet fenomen finnes i beretningene om de antarktiske ekspedisjonene, hvor det fortelles at de oppdagelsesreisende på sitt mest utmattede, stadig innbilte seg at det var én mer blant dem enn de kunne telle. I boken «South» (1919) beskriver polarforskeren Ernest Shackleton hvordan han og to andre under hele den siste etappen av reisen følte at de var fire heller enn tre, og at det dermed alltid var ett medlem de ikke klarte å plassere.
Tradisjonelt sett er slike historier blitt regnet for å speile gammel folketro om at alle mennesker har en dobbeltgjenger som på et eller annet vis er løst fra den kjødelige kroppen og som fra tid til annen viser seg frem, særlig i forbindelse med dødsfall. I norrøn mytologi hører vi ofte om vardøger eller fylgjer, spøkelsesaktige alter ego som dukker opp for å advare mot påtrengende farer, og som ofte er blitt knyttet opp mot troen på skytsengler.
Slike historier tilhører imidlertid ikke bare en fjern fortid. I boken «The third man factor: Surviving the impossible» (2010) viser John Geiger til at det fremdeles finnes mennesker som forteller om møter med slike beskyttende dobbeltgjengere, særlig i situasjoner hvor kropp og sinn er under et veldig press. Geiger viser til en rekke eksempler på slike møter, gjenfortalt av alt fra fjellklatrere og astronauter til overlevende etter terrorangrep.
Nevroser og fortrengning. Mystikken rundt dobbeltgjengerfiguren har også gjort den til et yndet motiv i litteraturen.
Mystikken rundt dobbeltgjengerfiguren har også gjort den til et yndet motiv i litteraturen.
Ett av de mest kjente eksemplene i nyere tid er Robert Louis Stevensons roman «Dr. Jekyll og Mr. Hyde» (1886), hvor den respekterte legen Dr. Jekyll bruker kjemiske hjelpemidler for å skape Mr. Hyde, et alter ego som lar ham leve ut sine infame sider, fritt fra samtidens strenge definisjoner av normalitet og moral.
Boken regnes ofte som en av viktoriatidens største grøsserklassikere, sammen med Mary Shelleys «Frankenstein» (1818) og Bram Stokers «Dracula» (1896), noe som er svært interessant ettersom både Frankensteins Skapning og grev Dracula kan betraktes som dobbeltgjengere til bøkenes respektive hovedpersoner. Det er også verdt å merke seg at dobbeltgjengeren synes å sette ord på en problematisk indre splittelse i hovedpersonen, særlig ettersom Mr. Hyde, Frankensteins Skapning og grev Dracula alle representerer drifter, tanker eller tilbøyeligheter som det bevisste jeget har lagt lokk på.
Det er dermed kanskje ikke tilfeldig at alle disse litterære tekstene ble publisert i samme periode som Sigmund Freud utga sine første bøker om den menneskelige psyke, med særlig fokus på nevrotiske sykdommer. Ifølge Freud utvikles nevroser ved at mennesker fortrenger konflikter og følelser, slik at mens man tilsynelatende har glemt eller utvisket disse, lever de egentlig videre i det ubevisste. Dobbeltgjengeren egner seg godt som et bilde på konfliktbaserte psykologiske kriser, som man fant mange av i viktoriatidens England hvor kontrasten mellom samfunnets krav om dydig fremferd og individets naturlige drifter og behov vokste seg stadig større.
Dobbeltgjengeren egner seg godt som et bilde på konfliktbaserte psykologiske kriser.
Hvorfor spør du om mitt navn? Det at dobbeltgjengeren var et populært fenomen på 1800-tallet, betyr imidlertid ikke at eldre litteratur hadde forbigått dette motivet. Allerede i Første Mosebok møter vi på Jakobs alter ego, som etter at Jakob har svindlet til seg farsarven fra sin andre dobbeltgjenger, tvillingbroren Esau, tvinger ham til kamp i ørkenen. I middelalderdiktet «Sir Gawain og den grønne ridder» (1400-tallet), utfordrer videre en gåtefull grønn ridder Sir Gawain, en av kong Arthurs tapreste riddere, til en livstruende prøve.
I begge disse fortellingene synes kampen mot dobbeltgjengeren å representere en indre strid som er nødvendig for å oppnå renselse, forsoning og harmoni. Fortellingen om Sir Gawain begynner ved juletider, og det er tydelig at ridderens ferd inn i det ukjente og påfølgende seier mot den grønne ridder, er nødvendig for å sikre fremgang og overflod i det nye året. Det samme synes å gjelde for Jakob, som får æresnavnet Israel fordi han har «kjempet med Gud og med mennesker og vunnet» (1 Mos 32, 28).
Interessant er det også at mens de viktorianske tekster viser oss et menneskesinn som går mot sin undergang fordi det er blitt fremmedgjort fra seg selv, understreker disse eldre tekstene hvordan det alltid er mulighet for at det som er delt opp, kan bli ført sammen igjen og leget. Dermed fremviser de en tiltro til at menneskets naturlige tilstand er helhetlig, en tanke som synes å være tapt på 1800-tallet, og som nå nesten synes utenkelig i vår egen forståelse av selvets indre splittelse i en bevisst og en ubevisst halvdel.
Angst i en håndfull støv. I T.S. Eliots dikt «Det golde land» (1922) bruker den amerikansk-britiske lyrikeren dobbeltgjengeren for å understreke det moderne menneskets åndelige fattigdom. «Jeg vil vise deg noe annerledes», sier Eliot, «enn både skyggen din om morgenen, skrittene bak / deg, / og mot deg om kvelden når den reiser seg for å møte deg. / Jeg vil vise deg angst i en håndfull støv».
Det Eliot i en viss grad peker frem mot her, er den angstfremkallende meningsløsheten som den moderne sekulariserte verden fører til med sitt forvirrende mangfold, og som man også kan se spor av i nyere teksters bruk av temaet dobbelthet.
I Christopher Nolans film «The Prestige» (2006) tematiseres dobbelthet i en ekstrem grad, gjennom duplisering av mennesker, eneggede tvillinger og referanser til beslektede sjeler og besatte rivaler. I denne filmen presenteres dobbeltheten nesten som en uendelig muterende kraft, noe som også gjenspeiles i fortellingen selv:
Akkurat idet vi tror at vi har klart å vikle ut de forskjellige trådene i plottet, får det en ny vri og vi blir utfordret til å justere vår egen forståelse, våre egne briller, vår egenproduserte helhet.
Samtidig legger både Eliot og Nolan også stor vekt på nødvendigheten av å tyde og forstå denne verden, og, om mulig, å finne mening i den.
Her får vi oppsummert noen av de mest interessante resultatene av å gjøre bruk av dobbeltgjengeren, som ligger nettopp i hvordan den kan brukes til å representere både truende og vennlige aspekter ved tilværelsen. Det bildet av meg selv som jeg møter på terrassen er en spøkelsesaktig figur som både er lik og ulik meg selv. Slik fremkaller dobbeltgjengeren spørsmål om hvem vi er. Den påminner oss om vår egen annerledeshet og om at det ligger noe der som vi fremdeles har til gode å bli kjent med. Den både utfordrer og underbygger vår identitet.
Og ikke bare på film eller i litteraturen. I vår hverdag møter vi nesten daglig vår egen dobbeltgjenger gjennom en stadig voksende rekke eksternaliserte identiteter på internett.