Da en hundre år gammel kvinne valgte ut en plass for sin urne, lurte hun på om det ville være en spøkelsestime i huset der hun senere skulle gravlegges. Det hadde vært hyggelig, mente hun, om hun ved midnatt kunne få komme ut og snakke med naboene i de andre urnene. Derfor tennes nå hver natt klokken 12 en liten lampe i det 150 år gamle kornlageret i Lübeck. Samtidig blir det spilt musikk for kvinnen og de andre som er lagt til sin siste hvile her.

– Hva som spilles, får bare spøkelsene vite, sier Peggy Morenz, som sammen med Michael Angern står bak den særegne gravplassen midt i den tyske verdensarvbyen.

Historisk sus

I ti år har de arbeidet for å omgjøre den nygotiske teglbygningen med sine kobber-grønne vinduslemmer til et kolumbarium, en bygning beregnet for å oppbevare urner med asken etter avdøde. Vanligvis er et kolumbarium en del av en kirkegård.

Men med Die Eiche (Eika), som gravstedet i Lübeck heter, har kolumbariet flyttet inn midt i byen. Når det er fullt, vil lageret romme levningene av 3400 mennesker.

Allerede hviler asken fra 25 personer i noen av de mange nisjene. Og ytterligere 75 har reservert en plass.

Det knirker i det gamle tregulvet. Nisjene der urnene skal oppbevares, er fordelt på flere forskjellige rom som er åpnet opp mot en høy sjakt midt i huset, der det tidligere var en trapp.

– Kolumbarium er noe som bare vil bli vanligere av den enkle grunn at 80 prosent lar seg kremere nå til dags (i Tyskland, red.anm.). Da er det ikke lenger nødvendig med tradisjonelle kirkegårder. Vi kan like gjerne velge et kolumbarium i et hus, i dette tilfellet et kulturminne med en historie der vi kan hjelpe mennesker med deres sorg, sier Michael Angern, som mener at de som gravlegges her, vanligvis selv velger det som et alternativ til en tradisjonell begravelse.

Den som ikke reserverer en plass i god tid, risikerer å bli uten.

– Om fem til syv år vil det være fullt her, sier Michael Angern.

Die Eiche ligger i Lübecks bykjerne, som har verdensarv-status. Huset ble bygget i 1873 av kjøpmannen Thomas Johann Heinrich Mann, far til forfatter Thomas Mann som i 1929 fikk Nobelprisen i litteratur. I hans delvis selvbio-grafiske roman «Buddenbrooks» fra 1901 skildres de «mørke lagerkontorene» og «karene som med dype og langtrukne rop vinsjet opp kornsekkene til loftene».

På den tiden luktet det av «smør, fisk, vann, tjære og oljet jern», skriver Thomas Mann i sin roman.

I dag er det tørt og stille mellom de gigantiske trebjelkene som bærer den syv etasjer høye bygningen.

Kirkegårdsmonopolet er brutt

Kolumbariet er åpent for allmennheten flere dager i uken. Overalt finnes det benker og sofaer der mennesker kan sette seg ned. Skulpturer, malerier og blomsterdekorasjoner pryder de ulike rommene.

Det var ingen selvfølge at lageret skulle bli en gravplass. Da Michael Angern kjøpte eiendommen i 2014, motsatte både kommunen og enkelte naboer seg de nye planene.

– De har forsøkt med alle midler, både bygningsrettslige og begravelsesrettslige. Vi har vært nøye med å følge alle bestemmelser og ikke søkt noen konflikt, sier Angern.

Ville skape et alternativ Peggy Morenz og Michael Angern står bak den særegne gravplassen Lübeck.

En gravplass i Tyskland må ha en kommune, et trossamfunn eller et annet offentlig organ som står bak. Hvis alle andre forutsetninger er oppfylt, kan myndighetene ikke nekte tillatelse til den som vil tilby urnenedsettelse i for eksempel en skog, noe som er blitt populært de siste 20 årene.

Det sier Dirk Pörschmann, direktør for Museum für Sepulkralkultur (gravkultur) i Kassel, som utforsker kulturen rundt død, sorg og begravelse.

– Kirkegårdsmonopolet i Tyskland ble brutt i 1974 da det ble tillatt for alle med gravlegging til sjøs. På begynnelsen av 2000-tallet kom neste steg da konseptet med egne begravelsesskoger ble tillatt, sier han.

Flere alternativer i kombinasjon med en manglende evne hos de tradisjonelle kirkegårdene til å tilpasse seg nye behov i et mer flerkulturelt samfunn, har ført til det Pörschmann kaller en kirkegårdsflukt i Tyskland.

– Her handler det om eksistensielle erfaringer av tap. Da må man ta hensyn til hva som er viktig for de sørgende, samt for dem som skal dø i fremtiden, sier Pörschmann.

Kostbart hvilested

I Lübeck er det Frelsesarmeen som står bak. Selv om det er en kristen organisasjon, betegner Die Eiche seg som interreligiøs. Alle mennesker, uansett livssyn eller trosretning, kan få sin urne nedsatt her.

– Vi har alt fra evangelikale til buddhister. Det er et speilbilde av samfunnet. Selv om vi ikke har noen muslimer, sier Peggy Morenz. Islam tillater ikke kremering.

Årsakene til at mennesker velger en plass her i stedet for på den tradisjonelle kirkegården, er mange, forteller Michael Angern.

– De fleste tar valget selv mens de lever. En av de viktigste grunnene er at de her ikke ligger adskilt på en kirkegård, men midt blant de levende, til og med midt i byen. Andre grunner er stedets kulturelle betydning, samt at det ikke krever noe gravstell, noe som også er viktig for de pårørende, sier han.

Men det gjelder å ha råd når klokken ringer. Den billigste gravplassen er et anonymt konsept der urnene lagres i et rom bak et stort stykke poppel, ute av syne for de pårørende. Det koster 2800 euro, cirka 33 100 kroner.

Umerket grav Bak et 1000 år gammelt poppeltre oppbevares urnene til de billigste gravplassene, også kalt Paradiset. Foto: Arvid Jurjaks

Til de mer eksklusive konseptene hører et antall antikke urner, plassert på egne steder i husets to biblioteker.

De vanligste plassene er ellers nisjer i forskjellige størrelser, med luker kledd i enten håndblåst glass eller tre.

15 år er standardtiden for en gravplass her. Hvis den ikke forlenges, følger enten en skogsbegravelse eller gravlegging til sjøs.

– En gang i året vil urnene hvor tiden har gått ut, bli båret over på andre siden av gaten til et av skipene som ligger ved kaien. Det vil kanskje handle om 80 til 100 urner hvert år, som deretter føres ut til sjøs for en felles gravlegging i internasjonalt farvann, sier Michael Angern.

Dette gjelder i Norge

For den som vil bli gravlagt på en alternativ gravplass i Norge, finnes det få valgmuligheter. Det sier Åse Skrøvset, bransjeleder for gravferd innen bransjeorganisasjonen Virke.

– Hovedregelen i Norge er at alle gravlegges på den offentlige gravplassen. Det er tatt inn bestemmelser i lovverket som skal ta hensyn til minoritetene, blant annet har de rett på tilrettelagt grav. På den offentlige gravplassen kan det være ulike gravformer, kistegrav, urnegrav, anonym og navnet minnelund. Det er også åpnet opp for urnevegger (kolumbarier), som det er anlagt to av i løpet av de siste årene. Urneveggen skal ifølge gravplassforskriften stå på en gravplass.

Finnes det egne gravplasser for Norges ulike trossamfunn?

– Tros- og livssynssamfunn kan anlegge egne gravplasser. Vi har noen trossamfunnsgravplasser, blant annet for det mosaiske trossamfunnet, og disse ble anlagt tilbake på 1800-tallet. Det er ikke anlagt noen i nyere tid. Min antagelse er at dette henger sammen med at den offentlige gravplassen er en tilfredsstillende løsning for de fleste. I tillegg vil økonomiske forhold spille inn.

Finnes det private gravplasser i Norge?

– Det er en liten åpning i lovverket for at private kan anlegge et eget gravsted for askeurne. Det stilles vilkår om at personen som skal gravlegges skal ha offentlig interesse, og at gravstedet anlegges ved en institusjon med varig preg. Det er kun gitt to godkjenninger de siste ti årene.

I Norge har det vært en økning i antall kremasjoner de siste årene, og i 2022 ble 47,9 prosent av de døde kremert.

Kan man velge å få asken spredt i naturen?

– Det ble åpnet opp for askespredning i 1997. Spredningen skal skje på et tilstrekkelig øde sted og på en slik måte at asken tas opp i naturen. Det kan skje både over vann og land. Det er kun en liten andel som velger askespredning, rundt 2 prosent.

Det er kommunene i Norge som har det økonomiske ansvaret for gravplassene. Alle innbyggere har rett til fri grav i den kommunen de bodde da de døde. Fri grav betyr at den som sørger for gravferden (de etterlatte) ikke må betale for selve gravleggingen, og de må heller ikke betale festeavgift de første 20 årene.

Alle kostnader knyttet til gravferdsseremonien, kiste m.v. må de dekke selv. Nav har to støtteordninger for gravferd som skal sørge for at alle kan få en verdig gravferd, gravferdsstønad og stønad for båretransport.

Du kan lese mer om disse støtteordningene her: nav.no/gravferd