Det er alltid interessant å spørre folk som ikke kjenner Haiti, hva de tenker om landet. Ofte snakkes det som om Haitis mange prøvelser er hinsides forklaring, som om landets skjebne er løsrevet fra språk, forstand og fatteevne.

Den haitiske antropologen Michel-Rolph Trouillot skrev derimot en gang at Haiti ikke er så sprøtt. Det er fortellingene om hvor annerledes Haiti er, som er sprø. Haiti lar seg dermed forklare, selv om brutaliteten som for tiden river landet i filler, kan få oss til å tro noe annet.

Haitis historie er også Frankrikes, Vestens og vår alles historie. Det er historien om kolonisering, slaveopprør, en ung nasjon som skulle stable seg selv på egne bein i sitt karibiske nabolag og finne sin plass blant verdens nasjoner. Veien dit har vært veldig bratt og humpete. Bakom hvert fjell finnes et nytt fjell, som det haitiske ordtaket lyder.

Økonomisk gullgruve bygget på slaveri

Saint-Domingue – senere Haiti – var på 1600- og 1700-tallet et komplett barbarisk samfunn, der de hvite koloniherrene kjedet seg under den tropiske solen og lengtet hjem til kasinoer og festligheter i Europa. Slaver ble skamfert for ulydighet, sprengt med dynamitt i anus, bundet fast til påler i solen, og de ble lemlestet under arbeidet av brennhet sukkermelasse. Det var et slavebasert samfunn der det var billigere å kjøpe nye slaver enn å ta vare på dem som allerede var der.

Og det var i tillegg et samfunn som var svært viktig for den franske økonomien. I 1789 var 1587 skip innom havnene i Saint-Domingue, som var travlere enn havnen i Marseille på samme tid. Frankrike hadde 750 skip i trafikken mellom Saint-Domingue og moderlandet, bemannet av til sammen 24 000 sjømenn. Samme år nådde britenes utenrikshandel 27 millioner pund, mens den franske summen lå på rundt 17 millioner. Av disse sto Saint-Domingue alene for hele 11 millioner. Inntektene fra plantasjene var av stor betydning, og de var bygget på blod, svette og tårer i Saint-Domingue. Men det skulle ikke vare.

Det som kalles «anti-plantasje-systemet» var utgangspunktet for den haitiske revolusjonen, som startet i 1791. Plantasjeøkonomien måtte ødelegges. Alle strukturer som minnet om kolonitiden, måtte legges i ruiner. Over tusen plantasjer ble satt i flammer i løpet av revolusjonens første periode. En ny verden måtte bygges uten byggverket som hadde skapt den forrige verdenen.

Selv om franskmennenes tapstall var høye, så var det afrikanere som først og fremst ble drept før og under den haitiske revolusjonen. Dette var imidlertid ikke noe nytt for de franske generalene. Franskmennene hadde drept svarte i Saint-Domingue i over hundre år allerede.

Det var et samfunn som var rigget for folkemord, ifølge dokumentaren «Exterminate the brutes» (2021) av den haitiske filmskaperen Raoul Peck.

Haitis fødsel: Den utenkelige seieren

En grunntanke i Frankrike og Europa var at det var totalt utenkelig at en gruppe svarte soldater og slaver skulle kunne overvinne det berømte franske militæret.

På samme måte som at menneskesynet tillot bestialitetene mot de afrikanske fangene, så klarte ikke franskmennene egentlig å tro på at afrikanerne hadde det i seg å slå tilbake. Samtidig begynte de franske soldatene å lure på hva slags prosjekt de deltok i, der de utkjempet blodige slag langt hjemmefra.

Kampen mot slavenes hærer var seig. Historiker Marlene Daut forteller om dagbøker fra unge franske soldater som begynte å føle tvil. Hva i alle dager gjorde de i Karibia? Hva slags krig var de med på, og hvorfor skulle de dø for dette? Og omsider, høsten 1803, er det hele over. Franskmennene er omringet på alle kanter, og i november 1803 overgir de seg og går med på å forlate alle havnene innen ti dager.

Republikken Haiti ble opprettet i 1804 og hadde behov for anerkjennelse som en selvstendig stat, ellers var jo Haiti stadig i konflikt med Frankrike og formelt sett en koloni. På samme måte som et vellykket slaveopprør virket utenkelig, så kunne den vestlige og rasistiske verden på 1800-tallet aldri fullt ut akseptere en stat som Haiti. Og jo mer den haitiske eliten banket på døren for å få slippe inn i varmen blant de andre landene, jo mer ble den døren stengt.

Fakkel i mørket

Haiti var i sitt første århundre en frihavn hvor tidligere slaver kunne flykte til og søke frihet. Haitiske skip stanset slaveskip og slapp menneskene fri. Slaver rundt om i Karibia hørte om og lot seg inspirere av den haitiske revolusjonen. Afrikansk-amerikanere flyktet fra slaveriet i USA til friheten i Haiti.

Den kjente afrikansk-amerikanske borgerrettsaktivisten Frederick Douglass ble til og med USAs ambassadør i Haiti i en kort periode på slutten av 1800-tallet.

Dette var i en tid der nasjoner hadde bygget enorme rikdommer på bekostning av blodet fra menneskene på plantasjene, i USA, i Brasil og i hele Karibia. Haitis seier mot Frankrike var en viktig del av kampen mot slaveriet. Den var på mange måter både inspirasjon og katalysator.

Frankrikes erstatning, Haitis splittelse

I 1825 aksepterte Haitis president Jean-Pierre Boyer at landet skulle betale en kompensasjon til Frankrike for tapte inntekter fra plantasjene. Målet for Haiti og Boyer var å kjøpe seg anerkjennelsen og mulighetene i det å være en selvstendig republikk. Det finnes ulike beregninger av hva denne gjelden beløp seg til, men vi vet at det tok Haiti 122 år å fullføre nedbetalingen.

Haitis president Jean-Bertrand Aristide avkrevde i 2003 21 milliarder amerikanske dollar av Frankrike, som en erstatning for urettmessig påført byrde. Økonom Thomas Piketty beregnet i 2022 summen til å ligge rundt 28 milliarder amerikanske dollar i dagens pengeverdi. Temaet dukker jevnlig opp, og summene er betydelige.

Den haitiske forskeren og forfatteren Jean Casimir skriver om hvordan denne gjelden formet Haitis fremtid og forlenget kolonitiden inn i den frie nasjonens fødsel. Skadene i landet handler nemlig ikke bare om forkrøplingen av økonomien. Ved å akseptere denne gjelden aksepterte Haitis ledere samtidig premissene for kolonialismen. Dette inkluderer legitimiteten til både slaveriet som institusjon og til kolonistenes rett til eiendom. Dette fratok de tidligere slavene og deres etterkommere muligheten til å skape en mer rettferdig samfunnsstruktur, hevder Casimir.

Haitis militære og sivile ledelse fryktet ganske riktig franskmennene, men samtidig fryktet de også kraften i befolkningen i fjellene og på landsbygda. Det var disse som hadde utkjempet frigjøringskampen.

Språket som speil på Haitis splittelse

Jean Casimir ber oss om å trekke et skille mellom den haitiske nasjonen, altså folket, på den ene siden og den haitiske staten på den andre. Den haitiske staten må, ifølge Casimir, i bunn og grunn leses som en fortsettelse av kolonitidens styre.

Ett eksempel handler om språk. Den haitiske staten snakker fransk. Folket snakker haitisk kreol og har gjort det i over 200 år.

Haitisk-amerikanske Michel DeGraff er en anerkjent lingvist ved amerikanske Massachsetts Institute of Technology (MIT). Han forteller fra sin barndom i Haiti om en rekke ydmykelser av barn som snakket haitisk kreol på skolen, inkludert både spanskrør, skrubbing av tunger for å «vaske vekk kreol» og skilt der det sto «jeg uttrykker meg alltid på fransk, hvis ikke blir jeg klassens gorilla».

Rettssaker går på fransk, som beherskes av rundt 10 prosent av haitierne. Viktige nyhetskilder er på fransk.

Det er over 40 år siden Haiti reformerte skolen for å sikre at de første ti årene med skolegang skulle tilbys på haitisk kreol, men dette overholdes i liten grad i praksis. Et fåtall av barn som starter i grunnskolen, fullfører noensinne videregående utdanning.

DeGraff påpeker sammenhengen mellom utvikling av nasjonen og tilgang på utdanning for folk flest. Utdanningen må foregå på det språket elevene snakker og forstår.

En stat som ikke representerer folket sitt, er en medvirkende forklaring til den menneskeskapte katastrofen som fulgte naturkatastrofen for 15 år siden, i 2010 – jordskjelvet vi alle har hørt om. Det er en medvirkende årsak til at gjengene kan operere fritt og holde den haitiske nasjonen som gissel, mens den haitiske staten er totalt spilt ut over sidelinjen.

Det er ubestridelig at Haiti betalte Frankrike dyrt for en frihet de allerede hadde forseglet med sitt eget blod. Samtidig var det den haitiske staten som inngikk avtalen, i et skarpt brudd med folkets interesser.

Hvordan Haiti i dag hadde sett ut hvis ikke Boyer aksepterte Frankrikes hårreisende krav, vil vi aldri få vite. Det vi vet, er at den haitiske nasjonens historie er en historie om motstand, ifølge Casimir.

Den haitiske statens historie er en historie om å svikte sitt eget folk, og om å bli sviktet av resten av verden samtidig.

Kilder: «’The Greatest Heist In History': How Haiti Was Forced To Pay Reparations For Freedom», Planet Money, NPR; Michel DeGraff: «Let Haitian Schoolchildren Learn Kreyòl», The New York Times; Jean Casimir (2020): «The Haitians – a Decolonial History», Ada Ferrer (2014): «Freedom's mirror. Cuba and Haiti in the age of revolution. »; C.L.R. James (1989) «The Black Jacobins»; Philippe-Richard Marius (2022: «The unexceptional case of Haiti – race and class privilege in postcolonial bourgeois society.»