Kjærligheten er ikke alltid enkel. Den mest kjente kompliseringsfaktoren er når forholdet mellom to utvides til tre. Samtidig er det mange måter å fortelle et trekantdrama på.
Den islandske filmen «Ljósbrot» (2024) anlegger et litt uvanlig perspektiv på problemstillingen, selv om den begynner ganske konvensjonelt: Studentene Una (Elín Hall) og Diddi (Baldur Einarsson) spiller i band sammen og har heftige følelser for hverandre, men må holde forholdet skjult. Diddi har nemlig en kjæreste i hjembyen, Klara (Katla Njálsdóttir). Det er på tide å rydde opp, og han tar turen hjem for å slå opp med Klara.
Her tar «Ljósbrot» et uvanlig veivalg: Diddi kommer aldri tilbake fra kjøreturen hjem. Filmen fjerner rett og slett den ene parten i trekantdramaet, og utforsker deretter hvordan en ærlig sorgbearbeiding blir vanskelig for Una. Hun kan ikke være åpen eller fullt ut dele sorgen med noen, siden forholdet til Diddi var en hemmelighet.
Da Klara ankommer byen, kompliserer det Unas situasjon ytterligere. Samtidig oppstår en mulighet for å finne veien videre i livet.
Delte kjæreste uten å vite det I islandske «Ljósbrot» møter vi Una (Elin Hall, t.h.), som sitter igjen med en bunnløs sorg etter at kjæresten Diddi omkommer i en bilulykke, men hun kan ikke dele sorgen med noen. De holdt forholdet hemmelig fordi han hadde en kjæreste, Klara (Katla Njálsdottir, t.v.) i hjembyen. Filmen utforsker blant annet det utfordrende møtet mellom de to jentene. Foto: Arthaus
Interessant nok er atypisk sorgbearbeiding et delmotiv også i den norske romantiske komedien «Tre menn til Vilma». Det vil si, 35-årige Vilma Veierød (Kjersti Dalseide), har aldri kjent sin nylig avdøde far. Hun har vært altfor opptatt med å bygge ulike former for vern mellom seg og omgivelsene til å undersøke saken. Men nå står plutselig den kjekke presten Ivar (Tobias Santelmann) og patologen Robert (Ole Christoffer Ertvåg) på dørstokken til einstøingen. Det kan jo være en invitt til et litt annerledes liv, hvor hun faktisk søker kontakt med andre. Kanskje de etterlatte brevene fra faren, hvor han beskriver møtet med Vilmas mor, kan inspirere datteren?
Populær rivalisering
De klassiske trekantdramaene handler som regel om to menn som beiler til samme kvinne, i et opplegg hvor rivaliseringen er klar. Det må i det minste herske uenighet om grensedragningen i den romantiske konstellasjonen, for eksempel ved at én eller flere er usikre på egne følelser.
Slike fortellinger er rett og slett blant verdensdramatikkens mest populære intriger. Allerede William Shakespeare skildret kjærlighetstriangelet i «Romeo og Julie» (der Paris er tredjehulet på vognen).
Motivet dukker også opp i tre av filmene som har spilt inn mest penger (inflasjonsjustert): «Tatt av vinden», «Titanic» og «Doktor Zhivago».
Det utgjør også kjernen i en av filmhistoriens mest berømte titler, «Casablanca» (1942), hvor kynikeren Rick Blaine (Humphrey Bogart) får et gjensyn med en tidligere flamme, Ilsa Lund (Ingrid Bergman). Hun og ektemannen Victor Laszlo (Paul Henreid) er på flukt fra nazistene.
Måten Ilsa forlot Rick på i 1940 har gjort ham bitter, men interessen er ikke forsvunnet. Vil Rick utnytte situasjonen til å vinne Ilsa tilbake, etter at Victor er brakt i sikkerhet? Eller vil han akseptere at romansen definitivt er over?
«Casablanca» (1942)
Et annerledes krav om å opptre ryddig og moralsk blir presentert for damefuten Tomas (Daniel Day-Lewis) i «Tilværelsens uutholdelige letthet» (1988). Han har raffinert en egen forførelsesteknikk som virker på de fleste kvinner, men et uventet nys avbryter (midlertidig) fremstøtet mot Tereza (Juliette Binoche). De blir likevel gift.
Tereza forventer derfor at Tomas avvikler de hete møtene med venninnen Sabrina (Lena Olin) – og kutter ut alle sine flyktige bekjentskaper. Lettheten i tilværelsen skal imidlertid snart erstattes av et tungt alvor, som skyldes storpolitiske hendelser.
«Tilværelsens uutholdelige letthet» (1988)
Trekantdramaet har beholdt grepet om publikum også på denne siden av tusenårsskiftet, noe vi senest så med «Challengers» (2024). Her møter vi tennisekteparet Art Donaldson (Mike Faist) og Tashi Duncan (Zendaya).
En gang i tiden var hun et stortalent. Så ble hun skadet. Men hun har trent Art opp til øverste nivå. Dessverre er han plutselig begynt å tape kampene sine. For å bygge opp selvtilliten hans foreslår Tashi at han melder seg på en Challenger-turnering, som ligger på nivået under ATP-tour. Der støter de på en gammel bekjent, Patrick Zweig (Josh O'Connor).
Akkurat hvor godt – og på hvilken måte – trioen kjenner hverandre, avdekkes bit for bit. Historien strekker seg over 13 år.
«Challengers» (2024)
Sjalusi er naturlig nok et dominerende innslag i slike historier. Teoretisk sett kunne det hjelpe på gnisningene om trekant blir til firkant, men dette er ikke tilfellet i «Closer» (2004).
Kvartetten Alice Ayres (Natalie Portman), Larry Gray (Clive Owen), Anna Cameron (Julia Roberts) og Daniel Woolf (Jude Law) vekker både søte og sure følelser i hverandre, og i takt med at alle blir kjent med alle, luftes mye bitterhet. Handlingen er beskrevet som en modernisert, tragisk versjon av Mozarts opera «Cosi fan tutte».
«Closer» (2004)
Til forhandling?
Det finnes imidlertid filmer der kjærlighetstriangelet veksler over på et spor der partene forsøker å unngå sjalusien. De prøver i stedet å forhandle frem en balanse og gi harmonien en sjanse. Dette kan fungere i kortere eller lengre perioder, men konfliktene eller usikkerheten har det med å vende tilbake.
Den franske nybølgefilmen «To menn og en kvinne» (1962) utforsker dette terrenget. Handlingen utspiller seg før, under og etter første verdenskrig, og følger kameratskapet mellom østerrikeren Jules (Oskar Werner) og franskmannen Jim (Henri Serre). Da de treffer Catherine (Jeanne Moreau), åpnes et nytt kapittel, og spørsmålet er om alle kan elske hverandre like høyt.
«To menn og en kvinne» (1962)
Den meksikanske kartelldronningen Elena Sánchez (Salma Hayek) i «Savages» (2012) ville nok vært skeptisk. Hun får nemlig anledning til å kommentere kjærlighetstriangelet Ophelia Sage (Blake Lively) lever i sammen med bestekompisene Ben Leonard (Aaron Taylor-Johnson) og John McAllister Jr. (Taylor Kitsch):
«There's something wrong with your love story, baby. They may love you, but they will never love you as much as they love each other. Otherwise, they wouldn’t share you, would they?»
Slik lyder Elenas skarpe analyse.
«Savages» (2012)
Forhandlingsinnslaget dukker også opp i «Vicky Cristina Barcelona» (2008), der den erkespanske sjarmøren og (livs)kunstneren Juan Antonio (Javier Bardem) kurtiserer to amerikanske venninner: «Ja»-kvinnen Cristina (Scarlett Johansson) og den mer tilbakeholdne Vicky (Rebecca Hall). Sam-tidig har Juan sagt fint lite om eksistensen til sin ekskone María Elena (Penélope Cruz).
«Vicky Cristina Barcelona» (2008)
«Ménage à trois»
Noen ganger lykkes forhandlingene. Eller forholdene dannes i spesifikke kulturelle miljøer, som åpner for samliv med flere partnere.
Det franske ménage à trois (husholdning for tre) er i praksis et begrep for trekantdrama og beskriver et varig romantisk forhold mellom tre mennesker, som kan bo sammen under samme tak. Noen av disse arrangementene er såpass godt kjent at det er laget film om dem.
«Professor Marston and the Wonder Women» (2017) tar oss med tilbake til 1920-, 30- og 40-tallets USA. Perioden overlappet blant annet med den første blomstringstiden for super-heltene. Psykologen William Moulton Marstons bidrag var amasonen Wonder Woman, som han skapte i 1941.
Inspirasjonskilden var de to viktigste kvinnene i Marstons liv: kona Elizabeth Holloway Marston og forskningsassistenten Olive Byrne. Han hadde to barn med hver av dem, og de bodde i samme bolig. Mens Elizabeth var i arbeid, var Olive hjemmeværende og tok seg av alle fire barna. Arrangementet varte til Marstons død.
«Professor Marston and the Wonder Women» (2017)
Flerkoneri praktiseres i enkelte religiøse miljøer. I Vesten forbindes dette først og fremst med en konservativ minoritet blant mormonerne, men polygamiet er ulovlig.
Den kritikerroste TV-serien «Big Love» (2006–2011) tar oss med på innsiden av en slik familie. Bill Henrickson (Bill Paxton) er gift med både Barbara (Jeanne Tripplehorn), Nicolette (Chloë Sevigny) og Margene (Ginnifer Goodwin). Konene har hvert sitt hus, som ligger ved siden av hverandre, mens Bill alternerer mellom dem. Det er en temmelig stressende livsstil. Ikke bare må de holde polygamiet skjult for myndighetene og hanskes med vanlige (og uvanlige) ekteskapelige problemer. Det raser også en konflikt med deler av storfamilien til den ene kona.
«Big Love» (2006–2011)
Avansert kjærlighetsgeometri
Men glem for et øyeblikk trekanter, firkanter og femkanter! Dodekaeder er et geometrisk legeme som består av 12 sideflater, og det får fungere som symbol på helt uoversiktlige kjærlighetskonstellasjoner – der antall involverte og mulige romanser vokser helt vilt. Her er det duket for forviklinger, og derfor er dette som regel komediesjangerens gebet.
Dodekaeder
En av de tidlige filmene til Ingmar Bergman, «Sommernattens smil» (1955), dykker ned i et slikt romantisk villnis. Den middelaldrende advokaten Fredrik Egerman (Gunnar Björnstrand) har vært gjennom to ekteskap og én langvarig affære. Både barna fra Fredriks tidligere forhold, de andre barna til hans tidligere partnere, samt tjenerskapet vikles inn i kjærlighetsgeometrien her.
«Sommernattens smil» (1955)
I «Crazy, Stupid, Love» (2011) blir nyskilte Cal Weaver (Steve Carell) et midtpunkt i et veritabelt nettverk av flørt, begjær og forbindelser – etter et hurtigkurs hos serieforføreren Jacob Palmer (svært passende spilt av Ryan Gosling). Parallelt forsøker Cals tenåringsbarn å finne ut av sine egne romantiske forviklinger. Det munner selvsagt ut i en livsleksjon for både ung og gammel.
«Crazy, Stupid, Love» (2011)
Slike fortellinger kombinerer ofte to innfallsvinkler på kjærligheten: Den får oss til å gjøre toskete saker, si teite ting og foreta kortsiktige valg. Samtidig fyller den oss med en berusende følelse av at det er dette som er selve meningen med livet.
Om disse fortellingene er utleverende på menneskehetens bekostning, er de også medfølende og forståelsesfulle. Det ligger liksom en innrømmelse bakt inn i dem, om at – ja – kjærligheten er ikke så enkel.
Her kan du se de omtalte filmene og seriene
«Ljósbrot» (Regi: Rúnar Rúnarsson, 2024): Kinopremiere 1. november.
«Tre menn til Vilma» (Regi: Charlotte Blom, 2024): Kinopremiere 8. november.
«Casablanca» (Regi: Michael Curtiz, 1942): Kan strømmes på Blockbuster, Max, SF Anytime og Telia Play.
«Tilværelsens uutholdelige letthet» («The Unbearable Lightness of Being». Regi: Philip Kaufman, 1988): Kan strømmes på Apple TV+ og SF Anytime.
«Challengers» (Regi: Luca Guadagnino, 2024): Kan strømmes på Prime Video, SF Anytime, Telia Play og 2 Play.
«Closer» (Regi: Mike Nichols, 2004): Kan strømmes på Apple TV+, Blockbuster, Netflix, SF Anytime, Telia Play og 2 Play.
«To menn og en kvinne» («Jules et Jim». Regi: François Truffaut, 1962): Kan strømmes på Apple TV+, Blockbuster og Filmoteket.
«Savages» (Regi: Oliver Stone, 2012): Kan strømmes på Apple TV+, Blockbuster, SF Anytime og Sky Showtime.
«Vicky Cristina Barcelona» (Regi: Woody Allen, 2008): Kan strømmes på SF Anytime.
«Professor Marston and the Wonder Women» (Regi: Angela Robinson, 2017): Kan strømmes på Apple TV+, Blockbuster og SF Anytime.
«Big Love» (Skapt av Mark V. Olsen og Will Scheffer, 2006–2011): Kan strømmes på Max.
«Sommernattens smil» («Sommarnattens leende». Regi: Ingmar Bergman, 1955): Kan strømmes på Apple TV+, Filmoteket, Netflix og SF Anytime.
«Crazy, Stupid, Love» (Regi: Glenn Ficarra og John Requa, 2011): Kan strømmes på Apple TV+, Blockbuster, Max, Prime Video, SF Anytime, Telia Play og 2 Play.