Det er forbløffende lett å finne utsagn som setter galskap i et positivt lys. Avvikende sinnstilstander kobles for eksempel hyppig til genialitet eller kreativitet. Omtrent like jevnlig beskrives de som en «naturlig» respons på samfunnets krav eller verdens tilstand.

Slike anslag finnes i Todd Philips' «Joker» (2019), en skittenrealistisk nytolkning av opprinnelseshistorien til superskurken i Batman-universet. Sjangermessig er filmen et psykologisk drama som kommenterer dynamikken mellom karismatisk galskap og en labil omverden. Handlingen utspiller seg i et Gotham City preget av korrupsjon og gatekriminalitet, hvor den mentalt syke klovnen Arthur Fleck (Joaquin Phoenix) når et bristepunkt. Et mer handlekraftig og nihilistisk alter ego – The Joker – tar over og blir symbolfigur for en voldelig opposisjon i byen. Filmen legger likevel mest vekt på det tragiske og problematiske ved Flecks tilstand. Han er kanskje et symptom, men definitivt ingen kur.

Nå kommer oppfølgeren, «Joker: Folie à Deux», der Fleck er innskrevet som pasient ved Arkham psykiatriske sykehus. Tittelens hint om «galskap for to» peker mot forholdet han utvikler til en av medpasientene, Harleen «Lee» Quinzel (Lady Gaga). Samtidig planlegger noen av Jokers beundrere en aksjon for å sette dem fri.

Philips har uttalt at målet hans var å få det til å føles som om filmen «var laget av gale mennesker». Det kan vi tolke som at «Joker: Folie à Deux» går sine særegne veier og åpenbart ser verden fra pasientperspektivet – noen ganger via musikalske innslag.

De uortodokse fortellergrepene ser ut til å ha frustrert en del kritikere, ettersom tendensen i anmeldelsene fra festivalvisningene har vært mer negative enn positive. Fra og med 2. oktober kan publikum vurdere saken selv.

Hele spekteret

Den som fordyper seg i filmhistorien, vil konstant støte på galninger og galskap. Tilfellene er fordelt langs hele spekteret av dette folkelige og upresise begrepet, fra joviale eksentrikere og maniske tvangsnevrotikere, via kaldt kalkulerende sosiopater, til hallusinerende profetfigurer og hemningsløst utagerende villmenn. Her er diagnoser til enhver anledning.

Grenseoverskridende personligheter er purt gull for fortellere. De er fargeklatter som liver opp enhver scene og kan brukes til å dytte handlingen i uvanlige retninger. Derfor har filmskapere periodevis likt å portrettere galningen som en «annerledes» helt eller alternativ rebell. Tenk bare på «Gjøkeredet» (1975), der Murphy (Jack Nicholson) gjør opprør mot behandlingsregimet til søster Ratchet (Louise Fletcher).

De diagnostiserte har også invitert til mer introverte formeksperimenter, der forholdet mellom sinn og identitet filosoferes over. Ingmar Bergmans «Persona» (1966) kretser rundt pleier-pasient-forholdet mellom sykepleieren Alma (Bibi Andersson) og skuespilleren Elisabet Vogler (Liv Ullmann), som brått har sluttet å snakke. Mens Alma tar seg av den stumme og passive Elisabet, begynner hun å betro seg til henne med dypt private hemmeligheter. Kommunikasjonen fører til at avgrensingen mellom de to kvinnene blir mer og mer diffus. «Persona» er blitt næranalysert av flere generasjoner med fascinerte filmvitere.

Martyrstatus

Den noe mer melodramatiske ideen om «mentalpasienten som martyr» har nok hatt større kommersielt gjennomslag. Årsaken er selvsagt at det er emosjonelt engasjerende å se noen bli frihetsberøvet, spesielt hvis de «egentlig» er friske. Psykiatrisk behandling kan fortone seg verre enn vanlig fengselssoning fordi sykeliggjøringen kommer i tillegg. Selvforståelsen og identiteten trues, og historien om uetiske behandlinger (lobotomi) spøker. Slikt har jo forekommet. Derfor sparker martyrfortellingene hardest når de bygger på biografier. Et godt eksempel er «En engel ved mitt bord» (1990) om den newzealandske forfatteren Janet Frame. Hun ble i ung alder feildiagnostisert som schizofren og tilbrakte åtte år på institusjon.

«Frances» (1982), dramatiseringen av livet til Hollywood-stjernen Frances Farmer (Jessica Lange), gjør også inntrykk. På 1940-tallet utviklet hun et alvorlig rusmisbruk, før hun ble tvangsinnlagt med diagnosen manisk depressiv psykose. Hun skal ha blitt misbrukt seksuelt av pleierne.

I Susanna Kaysens tilfelle var det depresjon og borderline personlighetsforstyrrelse som førte til psykiatrisk sengeplass. Memoarene hennes, «Girl, Interrupted» (1993), ble filmatisert i 1999 med Winona Ryder i hovedrollen og ble hetende «Stjålne år» på norsk. På lerretet ble imidlertid Ryder overskygget av Angelina Jolie, som spilte den karismatiske sosiopaten Lisa. 

Her passer det å skyte inn hvor fristende slike roller er for skuespillere. Galskap er gjerne en anledning til å ta ut svingene i spilleregisteret. Phoenix, Lange, Jolie og Nicholson er kun fire av mange som har grepet den muligheten.

Gal eller ei?

Brad Pitt leverte et minneverdig bidrag i «12 Monkeys» (1995), som Jeffrey Goines, en rikmannssønn med radikale økologiske meninger og mentale problemer. På samme avdeling er også den mer stillferdige James Cole (Bruce Willis) innlagt. Han hevder å være en tidsreisende fra fremtiden. Oppgaven hans er å stanse utbruddet av en pandemi som kommer til å utrydde nesten hele menneskeheten.

Ifølge regissør Terry Gilliam er et av filmens underliggende motiver hvordan vi i dag drukner i informasjon og må sortere ut hva i all denne støyen som er nyttig og viktig for livet vårt. Slikt kan jo drive hvem som helst til vanvidd.

Underveis leker «12 Monkeys» med rollefigurenes innstilling til egen virkelighetsoppfatning. Cole begynner å tvile på om han virkelig er en tidsreisende. Naturlig nok. Ideen er jo sprø. Samtidig må legen som behandler ham, Kathryn Railly (Madeleine Stowe), revurdere sine egne oppfatninger om tid, rom og skjebne.

En annen film fra samme år, «Don Juan DeMarco», setter også dette «gal eller ei»-premisset på spissen. Her møter vi Marlon Brando som den avtroppende psykiateren Jack Mickler. Hans siste pasient, John Arnold DeMarco (Johnny Depp), påstår å være sjarmørlegenden Don Juan. På pussig vis finner Mickler inspirasjon i vrangforestillingene til DeMarco. Den kompromissløse romantikken gir livet glød og vitalitet igjen. Her er det altså galningens overbevisning og livsinnstilling som påvirker legestandens syn på seg selv og meningen med tilværelsen.

Den som synes dette blir for rosenrødt og søtt, og mener emosjonell besettelse saktens rommer noen ubehagelige sider, kan gå til «Betty Blue – 37,2 om morgenen» (1986) for bekreftelse. Både begjæret og forelskelsen er heftig i denne svært franske fortellingen om amour fou (gal kjærlighet). Det er også en moderne filmklassiker innen skildringer av kvinnelig galskap, med en uforglemmelig Beatrice Dalle i tittelrollen.

Hevnerengler

En fersk tour de force i denne øvelsen ble levert av Mia Goth i «Pearl» (2022). Dette er den midterste filmen i Ti Wests X-trilogi, men kronologisk utspiller den seg før de andre. Kalenderen viser 1918, og unge Pearl dagdrømmer om å bytte ut gårdslivet med en filmkarriere. Familiære forhold kommer i veien for denne ambisjonen, men ingen aner hva slags fantasier som ulmer i ungjentas sinn.

Vi har nå beveget oss over i den voldelige delen av spekteret. Her dimmes også det positive lysskjæret rundt galskapen. Nå blir den åpenlyst truende og destruktiv. Vi har brått med øksemordere å gjøre – eller kannibaler. Paradoksalt nok klarer filmskaperne å finne meningsgivende vinklinger også på slike galmannsverk. Den geniale psykopaten fyller nemlig funksjonen som hevnerengel, det nådeløse redskapet som yter blodig rettferdighet her på Jorden. Ingen eksemplifiserer dette bedre enn Hannibal Lecter i «Nattsvermeren» (1991).

Den høyintelligente seriemorderen – med hang til ritualistisk kannibalisme – opererer nemlig ikke på ren impuls. Lecter har noen prinsipielle tilbøyeligheter som gjør at han både veileder, sparer og beskytter FBI-agenten Clarice Sterling ved flere anledninger.

Hannibal forakter grov uhøflighet, faglig inkompetanse, samt svik og feighet i tjenesten. Den psykolog-iske forklaringen ligger i møtet med en gruppe desertører under andre verdenskrig (beskrevet i oppfølgeren «Hannibal Rising», 2007). Sterling er både respektfull, høflig og lojal i arbeidet, noe Lecter anerkjenner. Hva dette kan bety, illustreres tydelig på slutten av «Hannibal» (2001), der den korrupte Paul Krendler (Ray Liotta) møter en ganske annerledes skjebne enn Clarice.

Faglig respons

Hvordan ser så psykologer og psykiatere på filmbransjens skildringer av pasientgruppene deres?

En del bekymrer seg for at populærkulturelle karikaturer av psykiske sykdommer skal stigmatisere dem som er syke. Ifølge Psychology Today blir særlig bipolar lidelse, borderline-personlighet og schizofreni feilaktig fremstilt. «I den virkelige verden er lidelsene vanligvis mye mer subtile», skriver magasinet.

Psykiateren Akeem Sule påpeker tendensen til å gjøre psykopater voldelige. Han frykter dette kan skape en misforståelse om en generell sammenheng mellom psykose og voldsbruk, noe som kan få enkelte til å unnlate å oppsøke hjelp. Sule ønsker seg mindre sensasjonalistiske skildringer av psykiske lidelser på lerret og skjermer.

Mon tro om filmindustrien – og det under­holdningssugne publikummet – er like innstilt på det?

Kilder: Wikipedia, IMDB.com, theartstory.org, psychologytoday.com, wolfson.cam.ac.uk.

Foto: Another World Entertainment, Svensk Filmindustri, Columbia TriStar, Twelve Monkeys Prod./Universal Atlas/Classico, Norsk Filmdistribusjon,, Gaumont/Constellation/Cargo Film, Christopher Moss, United International Pictures

Omtalte filmer og hvor de kan ses:

«Joker» (Regi: Todd Phillips, 2019): Tilgjengelig på Apple TV Store, Blockbuster, Netflix, Prime Video, SF Anytime, Telia Play, 2 Play og Viaplay.

«Joker: Folie à Deux» (Regi: Todd Phillips, 2024): Kinopremiere 2. oktober.

«Gjøkeredet» («One Flew Over the Cuckoo's Nest». Regi: Milos Forman, 1975): Tilgjengelig på Apple TV Store, Blockbuster, SF Anytime og 2 Play.

«Persona» (Regi: Ingmar Bergman, 1966): Tilgjengelig på Apple TV Store, Blockbuster, Filmoteket, Netflix, SF Anytime og 2 Play.

«En engel ved mitt bord» («An Angel at My Table». Regi: Jane Campion, 1990): Kan importeres på dvd. Kan lånes som dvd via bibsok.no.

«Frances» (Regi: Graeme Clifford, 1982): Kan importeres fra USA på Blu-ray som en del av boksen «Film Focus: Jessica Lange (1982-1995)», med fire filmer. Kan lånes som dvd via bibsok.no.

«Stjålne år» («Girl, Interrupted». Regi: James Mangold, 1999): Tilgjengelig på Apple TV Store, Blockbuster og SF Anytime.

«12 Monkeys» (Regi: Terry Gilliam, 1995): Tilgjengelig på Apple TV Store, Blockbuster, SF Anytime og Telia Play.

«Don Juan DeMarco» (Regi: Jeremy Leven, 1995): Tilgjengelig på Apple TV Store.

«Betty Blue – 37,2 om morgenen» («37°2 le Matin». Regi: Jean-Jacques Beineix, 1986): Tilgjengelig på SF Anytime, Telia Play og 2 Play.

«Pearl» (Regi: Ti West, 2022): Tilgjengelig på SF Anytime, SkyShowtime, Telia Play, 2 Play og Viaplay.

«Nattsvermeren» («The Silence of the Lambs». Regi: Jonathan Demme, 1991): Tilgjengelig på Apple TV Store, Blockbuster, SF Anytime, 2 Play og Viaplay.

«Hannibal» (Regi: Ridley Scott, 2001): Tilgjengelig på Apple TV Store, Blockbuster, Prime Video, SF Anytime, Telia Play og 2 Play.