«Men ... Men ... Det der er jo Totti!»
Min venninne Serena ble stående og måpe mens hun sakte løftet hånden. Hun pekte over skulderen min. Jeg snudde meg rundt, og der var han. En av min ungdoms største helter. Den beste fotballspilleren gjennom alle tider som ikke har vunnet prisen for verdens beste fotballspiller. Legenden fra AS Roma, Francesco Totti.
Serena, som selv er fra Roma by, var like lamslått som meg. Totti er et like stort ikon for romerne, som Diego Maradona var det for napolitanerne. Ifølge den røde delen av Romas befolkning bør pave Frans bytte sitt italienske navn til Francesco den andre, for Francesco den første, han finnes jo allerede.
Som to stalkere diltet vi etter «Romas åttende konge» og hans entourage av livvakter. De gikk inn i et lokale. Kunne vi komme oss inn? Vi dro frem pressekortet mitt. Det funket! Totti holdt en kort tale, og da han banet seg vei ut av lokalet, ble det klart at han kom til å gå rett forbi oss, igjen.
Hva skulle jeg si til ham!? Hjertet hamret. Grazie mille per tutti i bei ricordi che ci hai dato? Takk for alle de vakre minnene du har gitt oss? For sentimentalt? Forza Roma! For kjedelig.
Nå skulle jeg altså få muligheten til å kunne skryte av å ha snakket med Totti. At jeg hadde tatt Totti i hånden.
Men jeg tok seieren på forskudd. Planla feiringen før jeg hadde satt ballen i det åpne målet. For før jeg rakk å strekke meg frem, kom en kar snikende, og fikk presset seg frem mellom meg og Serena. Forza Roma Sempre! Totti tok ham i hånden, smilte, og hastet videre inn i en bil.
Så nær, men likevel så fjern Francesco Totti (i midten t.v.).
Sølvmedaljør vs. bronsevinner
Hvorfor føles annenplasser så forsmedelige? Etter sommer-OL i Barcelona i 1992 ønsket en gruppe med forskere ved Cornell University å finne ut av nettopp dette.
De tre psykologiprofessorene tok kontakt med TV-kanalen NBC og ba om å få utlevert følgende: Sendingene fra medaljeseremonier, klipp av sølv- og bronsevinnerne rett etter at øvelsen var avsluttet samt de påfølgende intervjuene.
Med utgangspunkt i forskning på såkalt kontrafaktisk tenkning – som viser at følelser ofte påvirkes av tanken på «det som kunne vært» – ville de undersøke hva sølv- og bronsemedaljører følte om sine egne prestasjoner.
De tok utgangspunkt i et klassisk eksempel: En reisende som kommer en hel time for sent til flyet, vil tenke langt mindre på hva han kunne gjort annerledes for å rekke avgangen enn den som kommer ett irriterende minutt for sent.
Forskerne ved Cornell ønsket å ta dette et steg videre. Kunne slike kontrafaktiske grublerier være så overveldende at bronsevinnere faktisk blir lykkeligere enn sølvmedaljører?
Studenter som ikke var interessert i sport i det hele tatt, ble så invitert til å delta i studien. Etter å ha blitt presentert for TV-bildene rett etter de respektive øvelsenes slutt, ble de bedt om å rangere utøverne på en skal fra 1 til 10 – fra «smerte» til «ekstase».
Gjennomsnittet for bronsevinnerne lå på 6,7, mens sølvmedaljørene oppnådde 5,0 i lykkefølelse. Deretter ble en ny gruppe studenter bedt om å vurdere intervjuene med sølv- og bronsemedaljørene på en skala fra 1 til 10.
1 representerte følelsen «i det minste klarte jeg å gjøre det så bra», mens 10 sto for «jeg klarte det nesten».
Bronsevinnerne fremsto som mer fokusert på det de faktisk hadde fått til, og fikk scoren 4,4.Sølvmedaljørene var imidlertid mer opptatt av hva de hadde gjort feil, og endte opp med 5,7.
«Det er som et mareritt»
Psykologene ved Cornell konkluderte med at gullmedaljer som glipper, representerer en stor «kontrafaktisk fristelse» for den som ender på annenplass. Gullet de nesten vant, blir en invitasjon til selvransakelse. Hvor gjorde jeg feilen som kostet meg gullet? Hvor ville det ført meg videre? Bronsevinneren kan derimot feire at han unngår den evige glemselen som en fjerdeplass gir.
I deres artikkel avsluttet forskerne med å påpeke at de dog ikke kunne fastslå med sikkerhet hvorvidt sølvmedaljørenes umiddelbare skuffelse var noe de ville bære med seg over tid. Men ved å trekke frem en episode fra idrettshistorien antydet de at sølvfølelsen neppe glemmes så lett.
Den amerikanske mellomdistanseløperen Abel Kiviat var sikker på at han var i ferd med å vinne 1500 meteren under OL i Stockholm i 1912. Rett før målstreken dukket plutselig briten Arnold Jackson opp og slo Kiviat med et tiendedels sekund.
Da Kiviat ble intervjuet som 91-åring, hadde han fortsatt ikke lagt det bak seg. «Noen ganger våkner jeg opp og tenker: Hva søren var det som skjedde? Det er som et mareritt.»
*
Selv ble jeg liggende våken til langt på natt etter møtet med Francesco Totti. Jeg skulle jo ha vært mer frempå – eller i alle fall ikke tatt seieren på forskudd. Å nesten ha hilst på Totti, det er jo ikke noe å skryte av. Spesielt ikke når en frekk fyr brøytet seg frem og tok muligheten fra meg.
Jeg tenker fortsatt på det.
Kilde: Forskningsartikkelen «When Less Is More – Counterfactual Thinking and Satisfaction Among Olympic Medalists» (Gilovich /Medvec/ Madley).