Sakte, men sikkert
Mens vi ellers i året tyr til mest mulig teknologi for å frigjøre tid, så bytter vi den mer enn gjerne ut med taktile, analoge opplevelser i ferien. Ironisk nok, da det jo er i våre hardt oppsparte ferieuker at vi virkelig vil få mest mulig ut av nettopp tiden.
Men i ferien kommer papirbøkene frem, vi stirrer tomt ut i luften eller på utsikten, vi fisker, langtidsgriller, vasker gjerne opp for hånd, plukker blomster, vi spiller krokket og monopol.
Ferie var lenge først og fremst en nødvendig pause fra hardt arbeid. De siste årene er den for mange også blitt et kjærkomment avbrekk fra flyktig teknologi og en gyllen anledning for digital detox. Vi spiller kanskje ikke monopol bare for moro skyld. Feriefølelsen ledsages ofte av en trang til å verne om det vante og mer bestandige, ting som blinker kraftig med lysene ellers i året.
Og en slik spagat er ingen ny erfaring. I 1842 var for eksempel Henrik Wergeland som Norges riksantikvar bekymret for at det nye maskin-produserte papiret skulle utkonkurrere det langt mer holdbare klute-papiret og hindre oss i å ta vare på viktige dokumenter for ettertiden.
Wergeland så det nye papiret som «kun beregnet paa Øjeblikket og dets Behag». Det forteller forfatter Trygve Riiser Gundersen i et fascinerende bokessay om hvordan de ulike stadiene av papirteknologien har påvirket oss.
Det er typisk at vi verdsetter det vi har, først når vi holder på å miste det, minner Riiser Gundersen oss om. Han trekker en parallell mellom Wergelands bekymring og det mange føler, som i dette eksempelet, når en hel papirkultur er i ferd med å bli slukt av digitalisering.
Vi innbiller oss at teknologi lar oss gjøre det samme som før, bare på en mer praktisk og effektiv måte. Vi vil gjerne tvinge teknologien til å operere ved siden av det gamle. Men teknologiideologien er en endringsfaktor i seg selv. Og når teknologien forandrer seg, forandrer vi oss, skriver Riiser Gundersen.
Vi stritter imot – i hvert fall i ferien. Vi liker generelt å tenke at vi sitter i førersetet for egen forandring, og at vi har kontroll på konsekvensene. Skal vi tro KI-ekspert Torgeir Waterhouse, er ikke dét tilfellet. Han mener kunstig intelligens vil tvinge oss til å ta beslutninger raskere. Dermed vil vi også kunne komme til å si ja til noe raskere – med tilhørende større usikkerhet om utfallet.
Utviklingen kjenner vi som ustoppelig, men følgene er uante. De er imidlertid allerede møtt av en motreaksjon, omtalt som «en kulturell revolusjon mot tanken om at raskere alltid er bedre», og har manifestert seg i et utall forgreninger av en såkalt Slow-bevegelse. Den handler om å ta det mer med ro og være mer til stede i alt man foretar seg – i de store livsoppgavene, i relasjoner, men også i hverdagslige, repetitive gjøremål.
Meningen med livet ligger kanskje ikke i å brygge kaffen så sakte vi klarer. Men der man tvinges til å stoppe litt opp og puste litt roligere blir det gjerne plass til noe annet. Kanskje kommer vi på noe hyggelig vi kan gjøre for en venn, eller hvordan det utekjøkkenet vi planla på hytta, kan løses.
Målet er altså å gjøre ting så bra som mulig i stedet for så raskt som mulig. Mens noen ser de to som uforenlige størrelser, vil andre mene det er nettopp denne kombinasjonen som er teknologiens fremste forse. Den har da også optimalisert hverdagen.
Men den optimale tilværelsen – den tilhører fortsatt ferien.
Tine Skarland, redaktør
Kilder: Klassekampen, NRK, Carl Honoré: «In Praise of Slow»
