• Illustrasjon for Aftenposten Innsikt: Edmon de Haro

Å ta tilbake det trege livet

Å ta tilbake det trege livet

Sosial akselerasjon: Arbeid, underholdning, mote, reising og dating går raskere og raskere, hånd i hånd med økende forventning til effektivitet og utskifting. Det holder samtidig liv i en saktebevegelse som oppmuntrer til et tregere og mer taktilt liv.

Fra utgave: 7 / juli 2024

«Hvorfor har vi fått dårligere tid og ikke bedre tid, stikk i strid med hva man skulle tro? Hvorfor fører økt informasjonsmengde til mindre begripelse? Hvorfor er det ingen gode fremtidsvisjoner i et samfunn som er besatt av nåtiden og den nære fremtid?» Spørsmålene ble stilt av sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen i boken «Øyeblikkets tyranni» (2001).

Vi lever i en tidsalder hvor teknologi gjør livet stadig enklere og mer effektivt. Nå står store deler av utdanning, jobb og fritid foran enorme omveltninger med integreringen av kunstig intelligens, som gir uante konsekvenser for kreativitet og produktivitet.

Så når skal all effektiviseringen gi oss mer tid til bare å være mennesker?

 

Sosial akselerasjon

Ifølge den tyske sosiologen og statsviteren Hartmut Rosa er vi mennesker å anse som dypt integrert i et system av stadig tempoøkning – et fenomen han kaller sosial akselerasjon.

Begrepet kom med boken «Social Acceleration: A New Theory of Modernity» fra 2013. Den beskriver hvordan moderniteten bidrar til at samfunnet går stadig raskere.

I sin teori legger Rosa frem tre typer akselerasjon: den teknologiske, den sosiale og samfunnsmessige, samt det som skjer med livstempoet vårt.

Fenomenet tar utgangspunkt i den teknologiske akselerasjonen, som er en villet og målrettet utvikling der ting og prosesser som reising, produksjon av varer og informasjonsoverføring skal gå raskere og bli mer effektive. Endringen i forflytning, fra urmenneskets fotvandring til moderne flyreiser, brukes gjerne som eksempel på hvordan utviklingen har krympet rommet: Der mennesker tidligere brukte sted og rom til å orientere seg, er nå tid den viktigste dimensjonen.

 

 

Illustrasjoner for Aftenposten Innsikt: Edmon de Haro

 

Skifter jobb og partner hyppigere

Deretter kommer den sosiale og samfunnsmessige akselerasjonen. Her påpeker Rosa at vi stadig oftere bytter jobb, endrer politisk tilhørighet, finner nye partnere, inntar organisasjoner, idretter og det meste annet i livet. Som konsekvens mener Rosa at akselerasjonen fører til en sammentrekning av nåtiden.

Han argumenterer for at nåtiden preges av stabilitet når fortidens erfaringer sammenfaller med fremtidens forventninger, men at samfunnets akselerasjon gjør slike tidsrom stadig mindre.

Den tredje hastighetsendringen skjer i livstempoet, ifølge Rosa, både rent objektivt, men også den subjektive opplevelsen av tiden vi har til rådighet. Objektivt bruker folk mindre tid på oppgaver og tar færre pauser. Folk sover mindre og bruker mindre tid på måltider, forklarer Rosa.

Den subjektive opplevelsen handler derimot om en følelse av at livet går fortere – at vi har dårligere tid, noe som gjør oss engstelige for ikke å henge med.

 

Gjensidig avhengige

I tillegg mener sosiologen at de tre variantene er gjensidig avhengige og bidrar til å akselerere hverandre.

Med en subjektiv opplevelse av knapp tid må handlinger skje raskere, med et følgende økt behov for tekniske hjelpemidler. Og med mer effektiv teknologi drives livstempoet opp. Økt tempo og effektivitet i kommunikasjon, handel og produksjon fører til strukturelle endringer i samfunnet og i hvordan mennesker relaterer til hverandre og seg selv.

 

 

Samfunnet har samtidig en forventning om en videre teknologisk utvikling, noe som blir en selvoppfyllende profeti på veien mot enda mer tidsstress. Stillstand forbindes med å sakke akterut.

Rosas teori setter ord på det mange kanskje føler på – at livet bare raser av gårde, og at vi blir påtvunget ny teknologi før vi har avfunnet oss med den forrige.

Men er vi dømt til å sitte passive i denne teknososiale berg-og-dal-banen, der alt og alle rundt oss bevisst eller ubevisst tråkker på gassen?

 

Gammel filosofi

Visse tendenser kan tyde på at mange av oss faktisk forsøker å trekke i bremsen. Historien er også full av eksempler på menneskelig motstand mot en ytre styrt utvikling. Det velbrukte uttrykket «hastverk er lastverk» kan ifølge Store norske leksikon spores helt tilbake til en dansk ordbok fra 1845. Men det stammer egentlig fra et over 2000 år gammelt ordtak fra Salomos ordspråk (Det gamle testamente): «Den flittiges planer gir alltid vinning, men hastverk fører bare til tap» – en kanskje enda mer treffende formaning om behovet for å roe ned tempoet.

Strofen «They also serve who only stand and wait» i John Miltons (1608–1674) sonate om å miste synet, tolkes gjerne som at «tålmodighet er en dyd».

I «Walden» (1854) skrev Henry David Thoreau om gledene og fordelene ved å leve et rolig og balansert liv i pakt med naturen.

Men i nyere tid har motstanden mot mas og jag manifestert seg i den såkalte Slow-bevegelsen, som angivelig startet som en protest mot åpning-en av en McDonalds-restaurant i Roma i 1986. Resultatet ble Slow food movement, som først handlet om at mat burde dyrkes og handles lokalt, tilberedes med omhu og spises med verdsettelse.

Bevegelsen – som anses å være den første organiserte av sitt slag – forgrenet seg etter hvert til mange aspekter av livet, der ulike subkulturer tok til orde for å ta det mer med ro.

 

 

I boken «In Praise of Slow» («Slow – Lev livet langsomt», 2004) ga den kanadiske forfatteren Carl Honoré denne beskrivelsen av Slow-bevegelsen:

«En kulturell revolusjon mot tanken om at raskere alltid er bedre. Filosofien ... handler ikke om å gjøre alt i sneglefart. Det handler om å gjøre alt i riktig hastighet. Nyte timene og minuttene i stedet for bare å telle dem. Gjøre alt så bra som mulig, i stedet for så raskt som mulig. Det handler om kvalitet og kvantitet i alt fra jobb til mat til barneoppdragelse.»

Et av de mer institusjonaliserte eksemplene på denne motkulturen er den italienske organisasjonen Cittaslow, som oppmuntrer byer verden rundt til å roe ned tempoet, spesielt i offentlige rom og i trafikken. Hensikten er blant annet å øke livskvaliteten til innbyggerne og bedre ivareta miljø og kultur i urbane områder. Cittaslow har nå 297 godkjente medlemsbyer i 33 land verden over (pr. mars 2024), hvorav Norge er representert av Ulvik og Sokndal (som Aftenposten Innsikt skrev om i utgave 8, 2023).

 

Fra barneoppdragelse til idrett

I den stille «kulturrevolusjonen» har matlaging og «trege byer» fått følge av en hærskare av andre felt der ting skal ta litt lengre tid: mote, kunst, film, alderdom, barneoppdragelse, samtaler, arkitektur, journalistikk, utdanning, hagearbeid, tanker, reiser, idrett, fotografering, medisin, markedsføring og gaming, for å nevne noen.

Sakte barneoppdragelse handler om å planlegge mindre for barna og å la dem utforske mer av verden i deres eget tempo – i motsetning til det som kalles «hyper-parenting», der helikopterforeldre har dagene stappfulle av planer for barna sine.

Sakte medisin søker å bruke mer tid og bedre utvikle en relasjon mellom lege og pasient for best mulig å finne en behandling som passer til pasientens spesifikke behov.

Sakte idrett baserer seg på filosofien om å utsette seg for den belastningen som føles riktig, og ikke det du burde løfte, hoppe eller løpe. Yoga, tai chi og qigong faller naturlig innunder begrepet, men tankesettet brukes også innen vektløfting, løping og annen idrett der idealet vanligvis er sterkere, raskere og høyere.

Også spillindustrien har sett økt etterspørsel etter titler som fremmer en tregere spillopplevelse. De får ofte klengenavnet «gå-simulatorer», da hensikten er å vandre gjennom spillets historie og følge et forhåndsbestemt narrativ.

 

Skjermdump fra spillet «Journey».

 

I «Journey» (2012), der man kontrollerer en kappekledd skikkelse i en vidstrakt ørken, er det eneste målet å nå frem til et fjell i horisonten.

 

Skjermdump fra spillet «Firewatch».

 

I «Firewatch» (2016), hvor du spiller en vokter i et branntårn i den amerikanske villmarken, er den eneste interaksjonen du har med en annen person via en håndholdt radio. Begge spillene ble kritikerroste bestselgere da de kom ut.

 

Skjermdump fra spillet «Unpacking».

 

Selv «Unpacking» (2021), som handler om noe så enkelt som møysommelig å pakke eiendeler inn og ut av kasser gjennom livets mange flyttinger, scorer 9/10 poeng på spillplattformen Steam.

Og listen fortsetter.

Pandemien bidro også til fascinasjonen for å leve livet sakte, hvor «slow living» ble en populær emneknagg i sosiale medier. Ifølge Google-rapporten «’Slow living’: The new fast-rising consumer trend» var det en firedobling av Youtube-søk på slow living-videoer fra 2019 til 2020.

Som eksempel hadde rapporten et vedlegg i form av den ni minutter lange filmsnutten «English Life in Lockdown». Youtube-brukeren bak videoen filmer en saktegående morgenrutine med koking av kaffe (inkludert manuell kverning av kaffebønner), frokostspising, en tur i nærområdet, skissetegning og boklesing.

 

Tidkrevende og taktile opplevelser

Motreaksjonene på det høye tempoet avspeiles ikke bare i tidsaspektet, men også i økt popularitet for taktile aktiviteter med fysiske gjenstander vi både kan ta og føle på. Mange unge har lagt sin elsk på kameraer, platespillere og til og med mobiltelefoner som de fleste andre har parkert for lengst og vil kalle tungvinte, langtekkelige eller til og med bakstreverske.

Oppsvinget for analog fotografering med film – slow photography – har ført til økt etterspørsel etter filmruller og fremkalling (Aftenposten, mars 2023). Kodak, som begjærte seg konkurs i 2013 da digital fotografering tok over mesteparten av markedet, har siden 2021 måttet ansette 300 nye medarbeidere for å møte den økte etterspørselen etter filmruller.

Målet for sakte foto er å prioritere prosessen og opplevelsen av å fotografere, fremfor resultatet eller dokumentasjonen. I teksten «Slow photography in a fast world» skriver den amerikanske fotografen Charlotte Gibb:

«Sakte fotografering handler om å gjenvinne noe i oss selv som er tapt i en rask verden – opplevelsen. Rask fotografering kan lede til skuffelse hvis resultatene alltid er hovedmålet. I sakte fotografering er prosessen den sentrale gleden med aktiviteten. Og resultatet – et vakkert foto – kan bli sekundært gleden av oppdagelse og kreative valg.»

 

En aktivitet du tar del i

Spådommen om LP-platens død som følge av CD-en, nedlasting og strømming – er gjort kraftig til skamme. I 2022 ble det solgt hele 41 millioner vinylplater i USA, en økning på hele 17 prosent fra året før, ifølge Recording Industry Association of America (RIAA). Men også CD-ens undergang var overdrevet. Samme år ble det i USA solgt 33 millioner CD-plater.

Reader’s Digest forklarte fenomenet på denne måten: «Å sette på en plate og lytte til den fra start til slutt er en dypere, mer personlig opplevelse enn å hoppe fra artist til artist, fra sang til sang på Spotify ... Med LP-er blir musikk en aktivitet du tar del i, ikke kun bakgrunnsstøy.»

Digital detox er blitt et annet velkjent begrep, som handler om å ta en pause fra sosiale medier og altoppslukende skjermbruk. Trenden vises også ved at det er blitt mer populært å vise seg med «dumme» mobiltelefoner blant unge, bevisste forbrukere.

«Jeg tror trenden handler om at mennesker tar kontroll over sitt eget liv, over sitt digitale liv», sa Nokias markedssjef Lars Silberbauer til Euronews, om det økte salget av enkle mobiltelefoner som kun kan brukes til å ringe og sende meldinger.

 

 

Også motivert av nostalgi og kvalitet

Veksten av manuelle varianter handler ikke bare om forbrukere som ønsker å være kontrære til et akselererende samfunn og bruke mer tid. En del av forklaringen handler antagelig også om nostalgien ved vintage estetikk eller samleverdi, men også om at produktet rett og slett er av bedre kvalitet.

Både hjemmebaking, kjøkkenhagedyrking og slow brew-kaffe vitner om gleden ved og ønsket om å ta seg mer tid og ha mer manuelle og personlige opplevelser i hverdagslivet. Men også her kan motivasjonen være knyttet til kvalitet, miljøbevissthet eller økonomi.

 

En illusjon?

Men er lengselen etter og ønsket om mer tidkrevende opplevelser med fysiske gjenstander nok til å klare å gi slipp på den strukturelle akselerasjonen, slik Rosa beskriver den?

Vil LP-samlingen i stuen fortsette å vokse for å imponere naboen, eller for å konkurrere med det bunnløse musikkbiblioteket på Spotify? Vil den håndbryggede kaffen få ta den tiden den trenger, eller vil man lengte tilbake til på-knappen på en automatisert trakter? Hvor lenge elter vi surdeigen med lokale, norske urkorn for hånd, før kjøkkenmaskinen lokker?

Kanskje er det nok at vi bare føler at tiden – i noen få stunder – går så sakte som vi selv ønsker. At vi opplever et snev av egenkontroll i et travelt liv.

Den norske filosofen og idéhistorikeren Guttorm Fløistad markerte seg internasjonalt som opprører mot samfunnets akselerasjon. I boken «Studier i langsomhetens filosofi» (2000) innkapslet han essensen ved saktebevegelsen – og minnet om hvorfor vi har godt av å roe ned:

«Det eneste som er sikkert, er at alt forandrer seg. Forandringstakten øker. Den som vil henge med, må sette opp farten. Det er dagens budskap. Da kan det være nyttig å minne om at våre grunnleggende behov aldri forandrer seg. Det er behovet for å bli sett og verdsatt. Det er behovet for å høre til, for nærhet og omsorg, for litt kjærlighet. Det er det bare langsomheten i mellommenneskelige relasjoner som kan gi.» Og:

«Skal vi mestre forandringene, må vi derfor pleie langsomheten og ettertanken. Deri ligger den egentlige fornyelse.»