Avarua, Cookøyene. Treskjæreren Michael Tavionis stemme runger over verkstedet hans i den skogkledde utkanten av hovedstaden på Cookøyene.

– Hvorfor er du så bekymret for dyphavsmineraler? Vi har ikke engang begynt å hente dem opp. Det er mange andre ting som allerede skader havet.

Datteren hans har bedt ham om ikke å snakke med journalister. Han blir så opprørt. Likevel sitter jeg her og stiller spørsmål. 

Vi snakket nettopp om kanoer. Årer utskåret for hånd henger og klaprer i vinden mot veggen bak oss. På bordet ligger fotografier av en reise fra Polynesia til Påskeøya.

– Vi beviste at Thor Heyerdahl tok feil. Vårt folk har hatt avanserte seilingsferdigheter og kunnskap om havet i flere tusen år.

Ifølge Tavioni har utlendinger lenge kommet med teorier og meninger om folket hans. Nå for tiden dreier det seg om dyphavsmineraler.

– Det er ethvert lands oppgave å gjøre livet bedre for sine innbyggere. Mineralene gir oss selvstendighet. Å ikke bruke dem ville vært en synd.

Verdifulle metallknoller

Siden 1970-tallet har det vært kjent at havet utenfor Cookøyene er rikt på mineraler. Ujevne, golfball-lignende såkalte «polymetalliske noduler» dekker havbunnen i kilometer etter kilometer. Lenge var etterspørselen etter metallene for liten og prisen for høy til å hente dem opp. Men det har endret seg med elektrifiseringen av samfunnet.

Nodulene inneholder blant annet nikkel og kobolt, metaller som er avgjørende i litium-ion-batterier til datamaskiner, mobiltelefoner og elbiler. I dag utvinnes mesteparten av kobolten verden trenger i Kongo, ofte ved bruk av barnearbeid og grove brudd på menneskerettighetene. Og nikkel utvinnes i Indonesia, med stor påvirkning på miljøet. I havet utenfor Cookøyene er det anslått at det finnes nesten tre ganger så mye kobolt som på land i resten av verden.

I 20 år har regjeringer på Cookøyene lagt grunnlaget for industrien. De har vedtatt lover, opprettet en autoritet for dyphavsmineraler og spredt budskapet rundt om i verden om store økonomiske muligheter. Drømmen er at rikdommen skal forvandle en liten øynasjon til en «stor havnasjon».

Koronapandemien satte ekstra fart i utviklingen. Da kollapset landets dominerende turistnæring, og skatteinntektene stupte. I tillegg kom det relativt små mengder bistand utenfra fordi OECD nylig oppgraderte Cookøyene til et «utviklet land». Mange innbyggere måtte ty til fiske og jordbruk for å overleve. For mange ble det et sterkt argument at økonomien trengte et nytt bein å stå på.

Ulike definisjoner på miljøskade

– Nesten alle støtter regjeringen fordi de sier at alt de gjør er å utforske havbunnen, sier Kelvin Passfield, teknisk direktør i miljøorganisasjonen Te Ipukarea Society.

Kontoret deres ligger i en liten oransje enetasjes bygning langs hovedveien. Mellom skrivebordene og på kjøkkenet ligger det informasjonsmateriell – plakater laget av skoleelever, flyveblader for en filmvisning. Organisasjonen jobber med mange former for miljøtrusler, men de siste årene er de først og fremst blitt sentrum for motstanden mot dyphavsutvinning av mineraler.

Havbunnen fem kilometer under havoverflaten, hvor man finner polymetalliske noduler, har i andre deler av havet vist seg å være tynt befolket av levende organismer, men svært artsrik. Fordi økosystemene her er så skjøre og det er så store områder som vil bli utnyttet, sidestiller noen forskere miljøpåvirkningen med gruvedrift på land, hvor regnskoger raseres.

– Regjeringen sier at det ikke blir noen utvinning dersom miljøskadene blir for store. Men deres definisjon av skade er nok veldig forskjellig fra vår. De vil at industrien skal komme i gang, heller før enn senere. Og foretakene har brukt for mye penger til bare å pakke sammen og dra, sier Passfield.

Foretakene er tre dyphavsselskaper som i 2022 fikk lisens til å utforske havbunnen. Alle er registrert på Cookøyene, men to har primært amerikansk eierskap, og det siste eies i fellesskap av Cookøyene og et belgisk konsern. I fem år skal de undersøke havets økologi og geologi, og deretter skal regjeringen beslutte om de skal få tillatelse til å starte utvinningen.

Samler inn kunnskap

All datainnsamling skjer fra Anuanua Moana, et fartøy eid av selskapet Moana Minerals.

– Ved hjelp av denne vinsjen kan vi senke undervannsroboten vår, sier toppsjefen i Moana Minerals, Hans Smit, og peker på en stor jernramme i akterenden av skipet.

Vi står på dekk på det 61 meter lange skipet. I skarp oransje skiller det seg ut i havnen i Avarua. Vi ser inn i containere utrustet som biologiske og kjemiske laboratorier, og Smit forklarer at det automatiske styresystemet gjør at skipet kan holde sin posisjon på noen få meter når det er koblet til utstyr på bunnen.

– Vi er overbevist om at dyphavsmineraler kan spille en rolle for å løse klimakrisen, og at vi kan hente dem opp uten alvorlig skade på miljøet. Men vi er her for å bevise det med fakta.

Smit sier han ønsker debatten velkommen, men mener at industriens kritikere er drevet av følelser og ikke fakta. Mange nasjoner, selskaper, organisasjoner og forskere rundt om i verden har for eksempel skrevet under på et moratorium for at dyphavsmineraler ikke skal utvinnes på ti år.

– Målet med moratoriet er for det første å skaffe til veie kunnskap. Det er akkurat det vi gjør. Men ved å vifte med dette ordet bygger aktivistene opp motstanden. Det skremmer vekk investorer, noe som betyr at det ikke blir penger til forskning, ingen mineraler og ingen omstilling til alternative energikilder. Er det bra? spør Smit retorisk.

Når ikke frem med kritikk

Dyphavsmineraler er et nøkkelspørsmål for Cookøyenes fremtid. Og regjeringen legger mye kraft i å engasjere og informere. De reiser ut til alle de 15 øyene, spesielt dem som ligger nærmest den delen av havet som skal utforskes.

De har også oppnevnt et styre med medlemmer fra ulike samfunnsgrupper. Tanken er at deres synspunkter skal strømme til regjeringen, men meningene flyter like mye i den andre retningen, påpeker deres kritikere. Styrets leder Tutai Pere, som er biskop i en evangelisk kirke, forkynner for eksempel ofte at mineralene er Guds gave til nasjonen.

Imogen Ingram opplever at det er vanskeligere å løfte frem kritikk.

– Jeg kan ikke dy meg, men tar ofte opp mine bekymringer med mineralindustrien. Da ber folk meg om å la politikken bli hjemme.

Ingram tar oss imot i sitt lille hus, som er fullt av bøker. Hun er urfolksleder i en av landets maori-stammer, og har brukt livet på å løfte miljøspørsmålet opp til å bli en viktig sak for urfolkslederne. Nabolandet Nauru ødela økologien fullstendig under flere tiår med gruvedrift. Og i dag er dessuten pengene underslått.

Cookøyene er langt mer velutviklet og -fungerende. Men i en befolkning på 15 000, hvor alle også er statsborgere av New Zealand, unngår folk konflikt.

– Det er veldig lett å kjøpe folks meninger her. De som ikke liker situasjonen, forlater landet. De som blir værende, ønsker ikke å risikere jobben eller sin stilling i samfunnet.

Skaper allerede splid

Dyphavsmineralene har begynt å skape uro. Etter råd fra sine medarbeidere takker for eksempel biskop Pere nei til å snakke med Aftenposten Innsikt. Og Michael Tavioni beskyttes av sin datter.

Det hele startet da han skrev en kronikk som var positiv til mineraler, i lokalavisen. I et svar ble han anklaget for å være kjøpt og betalt av mineralselskapene. Beviset var åpenbart at han var blitt nær venn med Laurie Stemm, kona til den ene amerikanske eieren, som satt fast på Cookøyene under pandemien.

Mens vi sitter i Tavionis verksted stanser en bil, og Stemm klatrer ut. Tavioni roper til henne:

– Hei, kan ikke du komme og bestikke meg!

Stemm kommer bort og smiler.

– Det ville ikke vært mulig å kjøpe Mikes meninger for penger, sier hun med et alvorlig blikk.

– Jeg tar pengene dine, men jeg vil alltid være meg, sier Tavioni og ler med en rungende latter.

Han er pessimistisk med tanke på fremtiden. For havet og planeten. Han er heller ikke sikker på at dyphavsmineralene vil gjøre ting bedre for Cookøyene.

– Jeg føler meg ikke trygg på noe så lenge det har med folk utenfra å gjøre. Primært vil investorene sørge for å tjene penger. Men turismen forsøpler noe enormt. Pengene når ikke ut til folket. Dyphavsmineralene er et alternativ, sier Tavioni.