«Folk som ikke kan skrive, intervjuer folk som ikke kan snakke, for å tilby artikler til folk som ikke kan lese.» Slik beskrev Frank Zappa rockejournalistikken.

Et fremtredende trekk ved den selvlærte musikerlegenden, oppvokst i en italiensk-amerikansk middelklassefamilie, var hans forkjærlighet for satiren.

«Selv om Zappa så ut til å ha lite sympati for de som ikke skjønte den, gikk mye av hans profesjonelle karriere med til å forsvare seg mot anklager om sexisme, elitisme, rasisme, vulgaritet, og omtrent de fleste andre -ismer man kan forestille seg», skriver Kelly Fischer Lowe i boken «The Words and Music of Frank Zappa» (2007).

Satirens målskiver – feminister, fagforeninger, myndigheter, religiøse organisasjoner – reagerte ofte så sterkt at de «beviste» kritikkens treffsikkerhet.

Rykter om at Zappa drev med pornografiske filmer, ledet til at han i 1965 fikk en traumatisk opplevelse som bidro til en anti-autoritær holdning. Mens han bodde i studioet sitt i Cucamonga i California, ble han lurt av sivilt sedelighetspoliti, som ba ham lage et erotisk lydspor til et utdrikkingslag. Nyskilt og uten mye annet enn peanøttsmør og ferdig-potetmos på bordet, takket han ja.

Da han leverte lydsporet dagen etter (spilt inn med kjæresten Lorraine Belcher, men uten ekte lyder), ble han siktet for «forsøk på å utføre pornografi». Pressen var allerede varslet og satt klare med overskriftene. Dommen ble på seks måneder, hvorav ti dager måtte sones i fengsel, i tillegg til at mange timer med studioopptak ble beslaglagt.

Sofistikert og leken

Zappas musikalske katalog endte likevel med å bli større, og ikke minst bredere, enn de fleste. Innovatøren med de lange, mørke lokkene var nemlig inspirert av alt fra RnB til klassisk musikk.

Et stort idol var den nyskapende fransk-amerikanske komponisten Edgard Varèse (død 1965), som vektla slagverk, nye elektroniske elementer, rytmikk og støy, som en kontrast til det etablerte melodiøse. Zappa var også opptatt av visuell presentasjon, og designet flere av sine egne albumcovere, i tillegg til å ha regi på små filmproduksjoner.

Stilistisk var han så mangefasettert at han ble vanskelig å sette i bås. Skal vi tro selvbiografien «The Real Frank Zappa Book» (1989), var det slik han ønsket det: Bare han kunne avgjøre hva meningen med egne kunstuttrykk var. Musikken var full av lekenhet, humor og variasjon, og det er nok av verk å dykke ned i.

Satire og sarkasme Her er Zappa avbildet under en konsert i Rotterdam i 1984.

Samtidig kan personen Zappa være ganske så frustrerende å studere, mener Lowe. For i motsetning til mange av samtidens store stjerner (The Beatles, The Doors, Led Zeppelin, The Rollings Stones, The Beach Boys med flere), hadde Zappa et privatliv med få skandaler.

Mens sex, dop og pikante avsløringer sto sentralt hos mange av hans rockekollegaer, hadde Zappa på et vis to liv: det eksentriske scene- og studiolivet og det «kjedelige» privatlivet.

Familiefeide

Navnevalgene til Zappas fire barn, som han fikk med sin andre kone Gail, var imidlertid alt annet enn kjedelige. Moon Unit, Dweezil, Ahmet Emuukha Rodan og Diva Thin Muffin Pigeen har også greid å skape litt familiedrama.

Frank Zappa døde av prostatakreft i 1993, like før sin 53-årsdag. Da også Gail døde 70 år gammel av lungekreft i 2015, fikk yngstesønnen Ahmet kontrollen over det musikalske boet (Zappa Family Trust) og nektet gitaristbror Dweezil å bruke turnénavnet Zappa Plays Zappa.

Etter en langvarig offentlig skittentøyvask («vi er en lidenskapelig italiensk familie», lød deler av den senere beklagelsen) – bestemte søsknene seg i 2018 for å begrave stridsøksen, og sammen fokusere på sin fars musikalske arv fremfor søksmål.  

Med flere titalls posthume Frank Zappa-album på markedet, og et stort globalt publikum, var det klokt av Ahmet Zappa å presisere overfor fansen:

«Takk for deres lidenskap og kjærlighet til faren vår. Vi kan forsikre dere om at vi alle føler det samme for ham.»