Uimotståelig cocktail. Cannes lever på og av stjerneglansen, og stjernene lever på Cannes. De skinner blankere enn noe annet sted mot det asurblå Middelhavet. 16. mai er sirkuset i gang igjen. Ingen vet sikkert hvilke stjerner som vil dukke opp i år, men én ting vet alle: Den uimotståelige cocktailen av skandaler og glamorøse glimt fra Croisetten vil gå Jorden rundt. Ikke noe annet kulturarrangement har større pressedekning.

Ved Festivalpalasset har de smokingkledde fotografene stablet seg opp på gardintrappene sine. Kameraene er stilt inn mot de teppelagte trappene. Solen steker, men ingen lar seg merke med det.

Filmfestivalens midtpunkt og endepunkt er Festivalpalasset, en overveldende betongkladeis som går under tilnavnet Le Bunker. Siden 1983 har den tronet i den vestre enden av verdens mest berømte strandpromenade, Le Croisette. Det er langs denne filmfestivalen utspiller seg. Rundt én kilometer med strand, hav og restauranttelt på den ene siden, og hoteller, luksusbutikker og kontorer på den andre. Det hele er tapetsert med reklame, både for enkeltfilmer og for land og regioner som markedsfører seg her via leide lokaler et sted langs Croisetten. Det er på alle måter trangt om plassen. Selve Croisetten er delvis stengt for trafikk under festivalen, men det blir likevel stint med fotgjengere. Det er hit turistene flokker, det er her tusener fra filmbransjen haster mellom møter, og det er her oppmerksomhetshungrige kommer for å bli sett.

Et dusin høyhælte kvinner i trange, røde topper prøver å friste med smakfull reklame, men møter stålbarrikadene som skiller stjernene fra jordboerne. De står litt og vrir seg før de går tilbake oppover Croisetten. Noen glor, et par gatefotografer tar bilder, men langt de fleste leer ikke på en eneste velfrisert øyenvipp.

Skandalestranden. Cannes' faste travere har sett det meste i årene som er gått siden en ukjent Brigitte Bardot poserte i bikini i 1953, og markerte starten på sin egen karrière og begynnelsen av Cannes' starletperiode. I de påfølgende tiårene brukte pene unge kvinner stranden langs Croisetten som utstillingsvindu i håp om en filmkontrakt, eller, om ikke annet, en rik ektemann.

«Fotografene var veldig opptatt av starletene som kom til å miste BH-en ved 'en tilfeldighet'.»

Aftenpostens mangeårige filmanmelder Per Haddal minnes de uunngåelige «ulykkene» på stranden, som fremdeles var daglig kost da han først kom til Cannes i 1973. Dette var en tid da nakne pupper vekket oppsikt. Slik er det ikke lenger.

«Den tid er forbi. I fjor var det knapt fotografer på stranden», kommenterer anmelder i VG, Jon Selås. Med 20 års fartstid fra Cannes, er Selås Norges mest erfarne Cannes-
anmelder etter at Haddal ga seg for tre år siden.

«Den siste som klarte å gjøre PR-kupp på stranden, var Sacha Baron Cohen i 2006. Han poserte som rollefiguren Borat i PH-en sin, en selvlysende grønn pose med seler. Folk prøver seg, hele tiden, men det er dømt til å mislykkes, for stedet er så totalt mettet av visuelle uttrykk», mener Selås.

Skandale-Trier. Om ikke på stranden, skandaler er det likevel. Flere av dem har oppstått rundt den danske filmskaperen Lars von Trier. Etter at Cannes trykket ham til sitt bryst med hans første spillefilm «Forbrytelsens Element» i 1984, har han nærmest hatt klippekort til filmfestivalen. Han har ikke skuffet, men brakt til bords både ideer og kontroverser. Som da han under prisutdelingen i 1991 kastet fra seg sertifikatet for juryprisen og teknisk pris, fordi han mente filmen «Europa» fortjente Gullpalmen. Filmmessig toppet kontroversene seg i 2009 med «Antichrist». Pressen lot von Trier få gjennomgå – ikke bare på trykk, men også under en opphetet pressekonferanse. En hovedrolleinnehaver som klipper av seg sin egen klitoris var å gå for langt, mente pressen. Juryen derimot, ga Charlotte Gainsbourg prisen for beste kvinnelige hovedrolle.

I fjor var Trier på plass igjen med «Melancholia», denne gangen med Kirsten Dunst i hovedrollen, og det lå an til en roligere mottagelse. Omringet av de samme journalistene som hetset ham to år tidligere, sjokkerte von Trier forsamlingen med en uttalelse om at han forsto hvordan Hitler hadde følt seg i bunkeren. Hitler-referansen ble for mye, selv for en garvet filmfestival, og von Trier ble erklært uønsket.

«Jeg tror ikke han blir invitert igjen, men jeg tror ikke han vil heller. Vi snakker om betydelige egoer i den internasjonale filmverdenen», mener Selås.

Cannes er en motsetningsfylt festival. Etter å ha kastet ut von Trier, tilsynelatende for godt, ga de like godt Kirsten Dunst prisen for beste kvinnelige hovedrolle i «Melancholia».

Internasjonal fransk. Cannes oppsto som et fransk motsvar til den fascistkontrollerte filmfestivalen i Venezia på slutten av 30-tallet. Åpningen ble utsatt på grunn av annen verdenskrig, og den første filmfestivalen i Cannes så dagens lys i september 1946. I dag er det fremdeles Venezias festival i august som er en av festivalens største konkurrenter, sammen med Berlin i februar og Toronto i september. Så langt holder Cannes stand som den største, den som får mest oppmerksomhet. Også bransjefolk regner den som viktigst; her er alle.

«Mye har endret seg, men festivalen har klart mesterstykket å være interessant både for filmfolk, verdenspressen og vanlige kinogjengere», mener Selås. Han får støtte av Håkon Skogrand, som tar ut filmer til Haugesund filmfestival.

«Jeg vet at de som virkelig tror de har noe å vise frem, kommer til Cannes, de venter ofte og tar filmen sin dit i stedet for til Berlin.»

Det gjelder å holde balansen mellom det kommersielle og det kunstneriske. Hollywood krever sitt, men uten smale filmer, nye filmskapere og banebrytende filmkunst blir festivalen uinteressant. Cannes' styrke er at den har en enorm internasjonal bredde, likevel forblir festivalen særdeles fransk.

«Noen ganger kan man lure på hvorfor en film er tatt ut, og ikke sjelden er svaret at det er fordi den er fransk», sier Selås tørt.

Det franske kulturdepartementet har alltid vært tungt inne i festivalen, og står fremdeles for halvparten av festivalens budsjett på 160 millioner kroner (20 millioner euro). Haddal er enig i at dette er fransk kulturimperialisme.

«Ja, så absolutt. Og heldigvis, så blir det ikke bare Hollywood som dominerer filmbildet.»

Litt lengre opp på Croisetten vrikker rødtoppene seg forbi en Playboy-antrukket kollega i motsatt retning. Hun har klart å få et lite kobbel fotografer på slep, og noen turister følger interessert med. Men de som virkelig har noe her å gjøre, holder blikket festet langt fremme, og passerer bestemt og ofte sidelengs mellom folk i trengselen.

Det er lenge siden stjernene vandret fritt på Croisetten. De med rask croisettetilpasset gange er bransjefolk – folk som skriver manus eller musikk, som finansierer, regisserer, selger eller markedsfører filmer. Det er rundt 10 000 av dem, og de er her stort sett for å møte hverandre, selv om de kanskje holder til i samme by til daglig. Det er så mye lettere å møtes i Cannes, sies det. I tillegg til festivalen avholdes det som kalles Markedet, verdens største filmmesse.

Norge i Cannes. Hvert år er rundt 200 nordmenn på jobb i Cannes under filmfestivalen. Blant disse er det rundt 30 pressefolk og en håndfull skuespillere, flere hvis norske filmer er tatt ut til å konkurrere. Men de aller fleste drar for å gjøre business. En av dem er SF Norge-sjefen, Guttorm Petterson. 

I tillegg til å representere norske filmer overfor utenlandske distribu-tører, kjøper SF rettig-heter til å distribuere utenlandske filmer i Norge.

«Jeg har møter med salgsselskaper vi vanligvis kjøper fra, ser filmer vi alt har kjøpt og leser manus på filmer vi vurderer å kjøpe. Dette foregår selvfølgelig hele året, men spesielt her
nede. Store produksjoner, særlig amerikanske, må vi kjøpe på manusstadiet.»

SF Norge holder til på The Scandinavian Terrace, sammen med andre salgsagenter og filminstituttene fra Norge, Danmark, Sverige, Finland og Island. De lyse lokalene og den store gressdekkede terrassen ligger midtveis i Croisetten. Herfra selger Filminstituttet norske filmer og Norge som produksjonsland: Det fristes med proffe folk og store mengder snø – alt mens håndbaker trekkes over svette panner.

Terrassen fungerer også som møtested for de skandinaviske film- og pressefolkene. Gjerne mer avslappet ettersom dagen mørkner og de store lyskasterne tennes for å lyse opp fasaden.

Nedenfor på Croisetten beveger dagsturistene seg mot Festivalpalasset igjen. Kanskje har de tilbrakt dagen i Croisettens østende, tålmodig ventende utenfor Hotel Martines på at én og annen stjerne skal komme ut av svingdørene, ut til den ventende bilen. Er det en god dag, har stjernene vinket, og kanskje stått stille lenge nok til å bli tatt bilde av. Men nå er all oppmerksomhet vendt mot Festivalpalasset. Det er tid for kveldsforestillingen. Det er da de største stjernene skinner for verdenspressen.

For å ha adgang til kveldsforestillingene må man både være akkreditert og ha invitasjon. Unntaket er en meget liten gruppe journalister som har hvit presseakkreditasjon. Av alle nordmenn som har slitt Croisetten opp gjennom årene, er det bare Dagblad-journalist Arne 

Hestenes som har kunnet skilte med et slikt.

«Den som burde hatt det, var Pål, men vi var ikke så opptatt av å trekke i smoking og gå på gallavisninger», minnes Haddal. Da Pål Bang-Hansen besøkte Cannes for siste gang i 2007, knapt tre år før han døde, hadde han 45 festivaler bak seg. Det er norsk rekord og fire festivaler mer enn Arne Hestenes.

Én festival – mange konkurranser. Det er kun filmene i det offisielle programmet som vises i de to salene i Festivalpalasset. Dette programmet består av to konkurranser, den opprinnelige Hovedkonkurransen og Un Certain Regard som kom til i 1978, til sammen rundt 50 filmer. Det er kun filmene i Hovedkonkurransen som konkurrerer om den høythengende Gullpalmen.

Filmene med de store stjernene er ofte spesielt invitert av festivalen, såkalt utenfor konkurranse. For riktignok er det stas å bli tatt ut til Hovedkonkurransen, men hva om man ikke vinner noen av de gjeve prisene? Cannes er et fantastisk utstillingsvindu, men også en humørsyk mester. En Cannes-slakt er den sikre død.

Kritikeruken og Directors' Fortnight I tillegg til hovedprogrammet er det to såkalte sideprogrammer. Kritikeruken (Semaine Internationale de la Critique) drives av det franske kritikerlauget og så dagens lys i 1962. Quinzaine des Realisateurs, også bare kalt bare Quinzaine eller Directors' Fortnight, er i regi av det franske regissørforbundet og kom til i 1969 etter store bruduljer i 1968. Etterhvert har de to sideprogrammene blitt mer prestisjefylte og teller også nå som å «være tatt ut til Cannes».

Kun fem norske filmer er blitt tatt ut til Directors' Fortnight. Tre av dem er laget av Bent Hamer, som er det nærmeste vi har en Cannes-yndling. I tillegg ble Hamers «O'Horten» plukket ut til Un Certain Regard. Dermed kan han skilte med hele fire Cannes-uttagelser.

«For meg har Cannes vært helt avgjørende. Fordi jeg kom dit med min første film, fikk jeg en flying start», sier Hamer. «Blir du tatt ut flere ganger, er det også det mer langsiktige: Du får et renommé og blir lagt merke til.»

Utenfor Festivalpalasset klatrer stjernene sakte opp den teppelagte trappen, snur seg, vinker og viser sin beste side til fotografene. Fotografene svarer med et fyrverkeri av blitzlys. Vinden har lagt seg, og den mørke natten er lun. Folkemengden har fått det de kom for – et aldri så lite dryss av magisk stjernestøv.

Kilder: «Cannes: Inside the World’s Premier Film Festival», Kieron Corless og Chris Darke, 2007, Sigurd Moe Hetland, et levende Cannes-leksikon, pensjonert markedskonsulent i Oslo kinematografer med 40 års fartstid i Cannes / Stine Oppegaard, Filminstituttets koordinator i Cannes, festival-cannes.fr