Fanget av politiske omstendigheter
I 1795 skrev den tyske filosofen Immanuel Kant at evig fred enten kunne komme som følge av diplomati, eller gjennom en «utryddelseskrig» der alle utsletter alle og etterlater «menneskehetens enorme gravplass».
Opp gjennom historien har menneskeheten gjerne foretrukket det siste, i det minste frem til krigens ødeleggelser har tvunget de krigførende statene til å komme til et forlik. Og selv da måtte det modig lederskap til for å få slutt på blodsutgytelsene.
Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj er unektelig en modig leder i krig. Men Zelenskyj er også fanget av sine egne politiske omstendigheter. I møte med en nådeløs invasjonshær avhenger hans politiske (og muligens fysiske) liv av at han holder fast ved målet om et totalt russisk nederlag.
Splittende fred
Men når det gjelder overgangen fra krig til fred, er folkeopinionen ofte mer krigersk enn de politiske lederne. Patriotiske kriger, som Ukrainas, virker gjerne samlende på et land. Men dersom man forsøker å finne frem til en ufullkommen fred, virker dette gjerne splittende og blir ofte sett på som en form for forræderi.
Men forsøk på å oppnå en splittende fred er muligens den eneste noble formen for «forræderi» – å svikte sine egne velgere for å oppnå fred. Charles de Gaulle har, som kjent, påpekt følgende: «I politikken må man enten svikte landet sitt eller velgerne. Jeg foretrekker å svikte velgerne.»
De Gaulle holdt seg til denne leveregelen da han signerte Evian-avtalen som ga uavhengighet til Algerie i mars 1962. Noen få måneder senere klarte han så vidt å unnslipp et attentatforsøk utført av offiserer i militæret, som ikke ønsket at Frankrike skulle trekke seg ut av Algerie.
Satte landet foran velgerne Frankrikes daværende president Charles de Gaulle holder sin nyttårstale til nasjonen 31. desember 1962. Foto: AFP/NTB
Brøt med det forventede
Israels tidligere statsminister Ariel Sharon ble ansett som en hauk, men endte også overraskende opp som en «forræder». I 2005 gjorde han det aller viktigste forsøket på å begrense israeleres trang til å etablere bosetninger på palestinsk grunn i de okkuperte områdene.
Han fjernet de jødiske bosetningene på Gazastripen og enkelte bosetninger på Vestbredden. Men ved å gjøre dette, sviktet Sharon sine egne velgere på høyresiden og brøt med den politikken han var kjent for frem til da.
Langfredagsavtalen (Good Friday agreement), som ble inngått i 1998, og som førte til fred i Nord-Irland, er nok et eksempel på en «forrædersk» fred. Noe av det den protestantiske unionisten Ian Paisley minst ønsket gjennom flere tiår, var å befinne seg i samme rom som en katolsk militant republikaner som Martin McGuinness.
Likevel ble de to tidligere motstanderne enige om en samlingsregjering i 2007. De kom så godt overens at pressen kalte dem for «chuckle brothers» (eng. komikerduo kjent fra BBCs barne-TV, og ‘chuckle’ betyr å humre og more seg, red.anm.).
Klarte å samarbeide og sikre freden Protestanten Ian Paisley (t.v.) ble førsteminister og katolikken Martin McGuinness viseførsteminister i en samlingsregjering i Nord-Irland i 2007. Det ville vært helt utenkelig bare få år tidligere. Foto: AP/NTB
Måtte bøte med livet
Jordans Kong Abdullah 1. og den egyptiske presidenten Anwar Sadat hadde mindre hell med seg. Begge ledere våget å trosse folkeopinionen og ønsket fred med Israel. Og begge måtte bøte med livet.
Freden mellom Egypt og Israel overlevde drapet på Sadat i 1981. Drapet på Abdullah i 1951, derimot, forsinket freden mellom Israel og Jordan med mer enn førti år og ødela håpet om en kombinert israelsk-jordansk-palestinsk avtale.
Etter at han fikk høre om attentatet på Abdullah, beklaget den britiske statsministeren Winston Churchill tapet av en klok konge som «strakte ut en forsonende hånd til Israel».
Israels statsminister Yitzhak Rabins beslutning om å «slutte fred som om det ikke er noen terror» kostet også ham livet. Rabin, som ble drept av en høyreekstremist i 1995, svek ikke sine sentrum-venstre-velgere da han signerte Oslo-avtalen i 1993. Men han ville heller ikke gi etter for en lunefull folkeopinion.
En dag før valget som gjorde at han kom til makten, forsikret Rabin de israelske beboerne på de okkuperte Golanhøydene om at «det er utenkelig at vi vil forlate området, selv om det er fred».
Men noen få måneder senere forhandlet han om en fredsavtale med Syrias president Hafez al-Assad, som ville ha forpliktet Israel til å trekke seg ut av den strategisk viktige regionen.
Unngikk forpliktelse
Fredsdiplomati er spesielt omstridt når det finner sted mens stridigheter fortsatt pågår. Israels tidligere statsminister Ehud Barak ble ikke myrdet selv om han var villig til å gjøre innrømmelser overfor palestinerne.
Men den blodige andre intifadaen, som brøt ut mens han satt ved makten i 2000, førte til at han måtte gå av.
Rabin og Baraks nemesis, den palestinske lederen Yasir Arafat, forpliktet seg aldri fullt ut til fredsprosessen, i frykt for at hans eget folk ville vende ham ryggen. Som han gjentatte ganger sa til den daværende amerikanske presidenten Bill Clinton: «Ønsker du å komme i min begravelse?»
Arafat kjempet for en rettferdig sak, men hans uvilje til å gi sin tilslutning til det som måtte bli en ufullkommen fredsavtale, hemmet i stor grad palestinernes kamp for selvbestemmelse.
Fremmet fred Israels daværende utenriksminister Shimon Peres (t.v.) og PLO-leder Yasir Arafat skriver ordet «fred» på sine respektive språk på en tavle under en felles fotografering i Stockholm 12. desember 1994, to dager etter at de ble tildelt Nobels fredspris sammen med Israels stats-minister Yitzhak Rabin (ikke på bildet) i Oslo. Foto: Claes Löfgren /TT/NTB
Trist kopi
Ukraina kjemper utvilsomt for en minst like berettiget sak som palestinernes. Men deres ønskede utfall – et betingelsesløst russisk nederlag – kan vise seg å være like vanskelig å oppnå. Samtidig gjør Russlands brutale og nådeløse angrep ukrainere negativt innstilt til enhver form for freds-forhandling. Dette gjør det enda vanskeligere for Zelenskyj å finne frem til et upopulært kompromiss.
Som en følge av dette, er krigen i Ukraina blitt en trist kopi av de brutale og fastlåste frontene under første verdenskrig. Etter hvert som Russlands president Vladimir Putin blir stadig mer desperat, øker sannsynligheten for at Russland vil ta i bruk atomvåpen i Ukraina og trekke USA og Nato direkte inn i krigen.
I tillegg kommer muligheten for at Kina, Russlands strategiske nabo i sør, vil invadere Taiwan og trigge en katastrofal global konflikt.
Dilemmaet som venter
Ukrainas politiske ledere må dra lærdom av krigen mellom Iran og Irak på 1980-tallet. Den konflikten, som startet i 1980 og som varte i åtte år, tok ifølge anslag livet av mer enn én million mennesker før Iran, det krigstrette offeret for irakisk aggresjon, til slutt ba om våpenhvile.
Det viste seg å være en klok beslutning som reddet den islamske republikken fra å bli utslettet.
Det siste året er Zelenskyj, noe overraskende, blitt en krigshelt. Men nå står han overfor et forferdelig dilemma, fordi den eneste måten å få slutt på krigen på, er gjennom en ufullkommen fred.
Før eller senere vil Zelenskyj – eller, enda bedre, Putin – måtte forplikte seg til den ytterste formen for politisk «forræderi».
Copyright: Project Syndicate, 2023. Oversatt av Marius Gustavson
Om artikkelforfatteren: Shlomo Ben-Ami (79) var Israels utenriksminister i Ehud Baraks arbeiderpartiregjering fra 2000–2001, men nektet å fortsette under Ariel Sharon, da Sharon vant valget i 2002. Ben-Ami har en doktorgad i historie med spansk historie som spesialfelt og var i mange år tilknyttet Universitetet i Tel Aviv. Fra 1987 til 1991 var han Israels ambassadør til Spania. I dag er Ben-Ami visepresident for Toledo internasjonale fredssenter. Han har skrevet flere bøker. Den siste, «Prophets Without Honor: The 2000 Camp David Summit and the End of the Two-State Solution», utkom i 2022 på Oxford University Press.