Tromsø

På antikke europakart ble Arktis noen ganger markert som Oceanus innavigabilis – det ufremkommelige havet – men i dag er det ikke lenger noen vei utenom Arktis.

Den lenge oversette regionen i nord er nå blitt en katalysator for den nye verdensordenen. Ikke bare fordi smeltet havis gjør vannet mer tilgjengelig og åpner for nye handelsruter, men fordi vi i økende grad retter blikket mot nordområdene for å forstå hvor vår verden er på vei.

– Det som skjer i Arktis, forblir ikke i Arktis, sier Elana Wilson Rowe for å tydeliggjøre regionens altomfattende betydning for planeten vår.

Rowe forsker på arktisk sikkerhet ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi) og nevner i fleng: Konsekvensene av klimakrisen. Spenningen mellom Russland og Vesten. Jakten på alternative energikilder. Kampen om globaliseringens nye ruter. Uansett hvilket geopolitisk spørsmål du stiller, vil Arktis være en del av svaret, lyder det fra den amerikanske forskeren.

Vi befinner oss i Tromsø, som er vertsby for den årlige Arctic Frontiers-konferansen. Temperaturen er mild utenfor konferansehotellet The Edge, hvor fortøyde fiskebåter og snødekte fjell leder tankene mot en rolig verden av fred og idyll. Men her inne er situasjonen en annen. Med bekymrede uttrykk mingler statsråder og forskere i lobbyen, og oppe på scenen tales det i dystopiske vendinger: «The extreme is here, now» og «Arctic risks in turbulent times» er blant årets temaer.

Russlands krig i Ukraina ligger som et tungt teppe over hele konferansen. Selv om det er 3000 kilometer til den ukrainsk-russiske frontlinjen, dominerer krigen de fleste samtalene her i den arktiske kystbyen.

De stigende temperaturene som merkes i nordområdene, kommer med andre ord ikke bare fra global oppvarming, men også fra den varme krigen som raser langt fra den arktiske kystlinjen.

– Russland forårsaker ubeskrivelige lidelser i Ukraina, og som publikumet her på konferansen så altfor godt vet, har krigen en dyp innvirkning også her i nord og på dialogen i Arktis, sier utenriksminister Anniken Huitfeldt.

Halvparten av puslespillbrikkene er borte

Den lunkne stemningen i Tromsø skyldes ikke minst at regionens viktigste politiske institusjon – Arktisk råd – er satt på vent som en direkte konsekvens av Russlands krig. Rådet ble stiftet i 1996 og består, i tillegg til Russland og USA, av Danmark, Norge, Sverige, Island, Finland og Canada.

Arktisk råd ble raskt et symbol på ideen om at et fredelig samarbeid kan opprettholdes i Arktis, selv når det er konflikter andre steder på kloden.

Men et par måneder etter invasjonen i 2022 gjorde de vestlige nasjonene det klart at de vil fortsette arbeidet i Arktisk råd uten Russland ved bordet. Det falt ikke i god jord hos russerne, som formelt sitter med formannskapet i rådet frem til mai, da Norge tar over. Ifølge den russiske ambassadøren i Danmark har det Russland ser som en utestengelse fra Arktisk råd, bidratt til å «diskreditere» samarbeidet.

Da Russland overtok formannskapet i 2021, var deres slagord for rådets arbeid ironisk nok «Arktis – dialogens territorium».

På konferansen i Tromsø møter vi også den anerkjente polforskeren Michael Sfraga fra Alaska, som leder The Polar Institute ved den anerkjente tankesmien The Wilson Center i Washington D.C. Sfraga erkjenner dilemmaet med at Russland ikke lenger er med i klubben. For selv om Vesten ønsker å demonstrere at man ikke samarbeider med en krigførende nasjon, har russerne – som sitter på omtrent halvparten av den arktiske kystlinjen – samtidig bidratt med avgjørende klimaforskning, som nå er blitt en mangelvare.

– Det er som å mangle 50 prosent av brikkene i et puslespill. Vi kan være forbløffet over mengden metan som slippes ut når permafrosten tiner på Svalbard. Men vi har ikke oversikt over hvor mye mer som slippes ut fra det langt større Sibir, sier polarforskeren.

USAs president Joe Biden er ikke til stede i Tromsø, men han har lagt merke til polarforskerens analytiske sans: Et par uker etter konferansen ble Sfraga utnevnt av Biden som USAs første arktiske ambassadør. Sfragas oppgave blir å tine opp det frosne samarbeidet i Arktis og samle sammen brikkene på nytt.

David Balton er en annen av Bidens ekspertutsendinger til Arctic Frontiers. Han mener at den russiske datainnsamlingen for klimaendringer aldri var av spesielt god kvalitet, og at den etter krigens start har tørket helt ut. Balton mener at fordi et optimalt fungerende Arktisk råd er avhengig av Russland, må man holde «et lite lys i førerhuset» i håp om bedre tider.

Slutt på lavspenning i nord

Vi kan spole tiden tilbake til sommeren 2007 – nesten 15 år før Russlands fullskalainvasjon i Ukraina. Da plantet forskere fra ubåten Mir et russisk flagg på bunnen av Polhavet, 4261 meter under Nordpolen. Stuntet skulle symbolisere Russlands territorielle krav i Arktis, samtidig som landet understreket sine teknologiske evner.

I årevis har Russland, Canada og Danmark hevdet at Lomonosovryggen, som den kalles, er en del av deres respektive kontinentalsokkel. Men i 2007 tok de fleste vestlige aktører Russlands flaggplanting med et smil, og de mente det ikke var noen grunn til å krangle om omstridte områder. Unntaket var den daværende kanadiske utenriksministeren Peter MacKay: «Dette er ikke 1400-tallet. Du kan ikke bare gå rundt i verden og plante flagg og si: 'Vi gjør krav på dette territoriet'.»

I dag ville mange i Vesten tatt MacKays advarsel mer alvorlig. Man trekker ikke lenger på skuldrene av Russlands grenseoverskridende handlinger etter annekteringen av Krim og spesielt ikke etter invasjonen av Ukraina.

Samtidig er det bekymringsfullt, mener Lin Alexandra Mortensgaard, PhD-student i arktiske studier ved Dansk Institutt for Internasjonale Studier (DIIS), at samarbeidet med russerne i Arktisk råd nå er «suspendert» – selv om nettopp denne formuleringen innebærer et stille håp om at rådet kan overleve den nåvær-ende situasjonen.

Ifølge Mortensgaard markerer den arktiske avskjeden med Russland at den såkalte arktiske eksepsjonalismen er et avsluttet kapittel. Det var tanken om at selv om Russland – eller USA for den saks skyld – opptrådte aggressivt andre steder i verden, var Arktis unntaket der man fortsatt kunne samarbeide på en rettsbasert og institusjonalisert måte. Sentrale miljøavtaler, som Stockholmskonvensjonen om persistente organiske forurensninger fra 2001, har sprunget direkte ut av Arktisk råd.

– At Russland nå står utenfor, er dårlige nyheter for den arktiske lavspenningen og virkelig dårlige nyheter når det gjelder å unngå misforståelser i forbindelse med militære øvelser og utviklinger. Mindre eller ingen dialog betyr også større risiko for utilsiktet opptrapping mot krise eller konflikt, sier Mortensgaard.

Men fordi Russlands tradisjonelt foretrukne tilnærming til samarbeid har vær bilateral, og ikke multilateral, mener mange analytikere at samarbeidsformen i Arktisk råd har passet Russland godt. Den regelbaserte ordenen som Arktis er blitt så avhengig av, trenger imidlertid også Russland for å fungere.

Rasmus Gjedssø Bertelsen er også til stede på konferansen i Tromsø. Den geopolitiske forskeren med dansk-islandske røtter er professor i arktisk internasjonal politikk ved Norges arktiske universitet i Tromsø. Han har selv merket konsekvensene av at Vesten har satt en stopper for samarbeid med russiske forskere i den akademiske sfæren.

Bertelsen mener at det å avbryte samarbeidet mellom studenter, forskere og universiteter i Vesten og Russland ikke er riktig vei å gå. Det skaper noen langsiktige konsekvenser som kan vise seg å være fatale, argumenterer han.

– Å boikotte Russland intellektuelt hjelper ikke Ukraina på slagmarken. Det er det kun våpen, ammunisjon og etterretning som gjør.

Bertelsen frykter at Vesten vil blinde seg selv når man kutter alle bånd til Russland.

– Hvis vi ikke har kommunikasjon over grensen, så mister vi innsikt i hvordan russiske analytikere og beslutningstagere tenker og hvordan de ser på denne konflikten. Det øker bare kløften mellom oss, sier han.

Risikoen er at en hel generasjon innsikt går tapt fordi russiske og vestlige studenter ikke lenger møtes og utveksler ideer.

– Fremtidens ledere er studenter i dag. Hvis man vil ha beslutningstagere som har innsikt og erfaring med 'den andre siden', så må man gjøre leksene sine 20 år i forveien. Hver generasjon lærer opp den neste, forklarer han.

Den kritiske professoren stiller seg også uforstående til den gjengse oppfatningen av en særlig arktisk eksepsjonalisme, som altså nå skal ha opphørt. Slik han ser det, har Arktis aldri vært et fredelig unntak i en krigersk verden. Tvert imot, mener han.

– Jeg er svært kritisk til diskursen om at «nå er Arktis blitt en del av internasjonal politikk». For Arktis har alltid vært en avgjørende region, enten vi snakker om verdenskrigene, den kalde krigen eller til og med Napoleonskrigene. Både historisk sett, nå og i fremtiden, gjenspeiler Arktis den internasjonale ordenen, sier Bertelsen.

– Når vi har en bipolar verdensorden, enten den er amerikansk-sovjetisk eller amerikansk-kinesisk, så har vi også et bipolart Arktis, sier han og utdyper:

– Det idylliserte sirkumpolare arktiske samarbeidet gjennom Arktisk råd hvilte på en unipolar, amerikansk verdensorden fra 1990-tallet, hvor Russland var svekket og hvor Kina var verdens fabrikk. Den tid er forbi. Både russerne og kineserne er tilbake som historiske stormakter, noe som er en vanskelig erkjennelse og en enorm politisk utfordring for Vesten.

Gjensidig interesse av fred i nord

Spør man Lin Alexandra Mortensgaard, vil hun ikke gjøre Arktis til et krigsspill. Men risikoen for misforståelser har økt de siste årene, erkjenner hun.

Når det gjelder en potensiell konflikt, er både Russland og USA spesielt oppmerksomme på Arktis fordi deres geografiske plassering gjør at den korteste vei for luftbårne våpen går over Polhavet.

– En konflikt i Arktis er hverken i Russlands eller USAs interesse, men en konflikt andre steder kan likevel få betydning for Arktis, sier hun.

Den pågående utviklingen i Arktis og Nord-Atlanteren konkretiserer en større global konkurransesituasjon, sier hun. Det er et regionalt eksempel på hvordan USA ser seg selv i konkurranse med Kina – og i mindre grad med Russland.

– USAs umiddelbare og utvetydige avvisning av Kinas tilnærminger og initiativer i Arktis er et konkret eksempel på den konkurransetilstanden, sier Mortensgaard.

Håpet er at, om man klarer å holde konfliktene utenfor regionen, vil samarbeidet i Arktisk råd kunne gjenopptas etter at krigen en gang er over, også med Russland ved bordet.

Kilder: High North News, The Barents Observer, Brookings Institution, Ria Novosti, Arktisk råd, Reuters, snl.no, Wikipedia

Arktis og verdensordenen

Klimaperspektiv

> I 2022 var temperaturen i Arktis den sjette varmeste som er registrert, og de ti varmeste årene i Arktis har alle vært siden 2011.

> En finsk undersøkelse fra 2022 viser at der man tidligere trodde at Arktis ville varmes opp dobbelt så raskt som det globale gjennomsnittet, varmes regionen faktisk opp fire ganger så raskt som resten av kloden.

> Det er vanskelig å forutsi den nøyaktige fremtiden til den arktiske havisen, men de isfrie somrene i Arktis nærmer seg. En undersøkelse fra 2022 utpekte 2034 som det mest sannsynlige året hvor smeltet havis vil åpne for fri passasje nord på kloden.

Russisk perspektiv

> Under president Putin har den russiske regjeringen modernisert og gjenåpnet flere titall gamle sovjetiske militærbaser i Arktis.

> Toneangivende medlemmer av den russiske eliten ser krigen i Ukraina som en stedfortrederkrig med Vesten, som utkjempes på ukrainsk territorium. Russland ser derfor med bekymrede øyne på svensk og finsk medlemskap i Nato.

> Forsvarsminister Sergej Sjojgu uttalte 21. desember 2022 at Russland er nødt til å reagere «ved å opprette en lignende styrkegruppe i den nordvestlige delen av Russland», trolig nær byen Murmansk, som er hjemsted for den russiske ubåtbasen.

> Omtrent 20 prosent av Russlands nåværende BNP genereres i Arktis, spesielt fra olje, gass og gruvedrift.

> Russland utgjør omtrent halvparten av territoriet i Arktis.

Kinesisk perspektiv

> I 2013 fikk Kina observatørstatus i Arktisk råd, men Kina har større ambisjoner enn som så.

> Året etter skrev lederen for den kinesiske statsadministrasjon at Kina går inn i en «ny historisk fase» som strekker seg fra 2015 til 2030, og hvor landet vil strebe etter å bli en «stor polarmakt».

> Fordi så mye står på spill i Arktis som har betydning for hele verden, mener Kina at Arktis må anses som en internasjonal arena der også ikke-arktiske aktører må få delta.

> Kina skal ha uttrykt skepsis til at Norge overtar ledelsen av Arktisk råd i mai. Skepsisen ble overhørt, men ifølge forsker Malgoszata Smieszek ved UiT Norges arktiske universitet ga det et signal om en fremtid der Kinas posisjon kommer til å gjøre seg gjeldende på en rekke nye områder, også i Arktis.

Militært perspektiv

> I mars og april 2022 gjennom-førte Nato sin største øvelse i Arktis på 30 år.

> Sverige og Finland, som er på vei til å bli Nato-medlemmer, har jevnlig gjennomført felles øvelser, for eksempel «Vigilant Knife»-manøvrene i finsk Lappland i august 2022.

> Kina og Russland gjennomførte i september 2022 en felles militærøvelse i Beringhavet. Samtidig testet Russland sitt kystforsvarsmissilsystem ved å treffe mål i Tsjuktsjerhavet, en østlig del av Polhavet, nord for Beringstredet.

> Det fikk ikke mye oppmerksomhet i april 2021 at en 4,2 kilometer lang sjøkabel forsvant sporløst i Polhavet. Halvannet år senere ble undersjøisk infrastruktur et hett tema da flere Nord Stream-gassrørledninger i Nordsjøen ble sabotert.