Minner som svinner

Regissøren og filmprodusenten Petter Vennerød døde i 2021, fire år etter at hans mangeårige samarbeidspartner, Svend Wam, gikk bort. Mellom 1976 og 1995 laget de to 14 spillefilmer sammen, og signaturen deres ble kjent – eller beryktet – langt utenfor kulturlivets sirkler.

Wam & Vennerød er blant de aller best kjente regissørnavnene i norsk filmhistorie, og definitivt de mest omdiskuterte og latterliggjorte. «Alle» i Norge visste hvem de var, og mange så filmene deres. Nesten 1,6 millioner løste kinobillett til en av de 14 produksjonene. Til tross for slakt og parodier har de alltid hatt sine svorne tilhengere, og nå har en ny generasjon oppdaget filmene deres. Det snakkes stadig høyere om en mulig renessanse for Wam & Vennerød.

I november lanserte Nasjonalbiblioteket en nyutgivelse av «Lasse & Geir» (1976), den første filmen de laget sammen. Torgeir Schjerven og Lasse Tømte spiller tittelrollene, to tenåringer fra drabantbyen som lever ut et frustrert opprør mot samfunnet. Filmen følger dem gjennom tre døgn i 1970-årenes Oslo.

Kåre Bulie i Klassekampen skrev begeistret om gjensynet som han «opplevde som en annen film enn jeg husket, og amatørskuespillerne i hovedrollene som adskillig mer interessante».

Her kan det passe å skyte inn at filmen i sin tid faktisk ble belønnet med Kritikerprisen for beste film og manuskript, mens landets kinosjefer ga den Sølvklumpen som årets beste kinofilm. Det dårlige ryktet kom først senere.

En gryende Wam & Vennerød-renessanse kan få ytterligere drahjelp av den kinoaktuelle dokumentaren «Den siste filmen» (Regi: Karianne Førland Vennerød og Olaug Spissøy Kyvik). Her møter vi en alvorlig parkinsonrammet Petter Vennerød, denne gangen plassert foran kameralinsen. Det haster med å få formulert og dokumentert tingene han har på hjertet, for sykdommen visker nådeløst bort minner og taleevne.

Ektefellen, Karianne Førland Vennerød, har brukt mobiltelefonen til å fange opp personlige øyeblikk fra denne skumringstimen. De er blitt klippet sammen med profesjonelle opptak og arkivmateriale fra Petter Vennerøds verker. Temaet kretser rundt «fortellerkraftens frihet og det fengsel som skapes når man ikke lenger kjenner stemmen sin». Filmen hadde premiere 24. februar.

Alt kan revurderes

For dem som kan huske tiden da Wam & Vennerød ble brukt som et synonym på norsk films iboende elendighet, er det antagelig forbløffende å lese om en mulig uironisk renessanse for radarparets utskjelte filmografi. Kulturhistorien røper imidlertid at nye generasjoner jevnlig gjenoppdager gamle verker og anlegger sitt eget syn på saken.

Perspektivet endres, og det legges vekt på andre aspekter. For eksempel er den subtile humoren i Ingmar Bergmans filmer blitt et samtaleemne på denne siden av årtusenskiftet.

Det kan lages lange lister over filmer som både floppet og ble slaktet ved lanseringen, men som siden har vokst i anseelse og vunnet tilhengere. I mange av disse tilfellene er det skapt en ny konsensus der revurderingen er blitt allment akseptert. Orson Welles’ «Citizen Kane» (1941) og Michael Ciminos «Heaven’s Gate» (1980) er selve kroneksemplene. Paul Verhoevens «Showgirls» (1995) er i ferd med å fullføre et tilsvarende løp, vil enkelte hevde (riktignok til protester). Selv titler som fortsatt regnes blant kalkunene, som Elaine Mays «Ishtar» (1987) og Patricia Birchs «Grease 2», har sine iherdige forkjempere.

Dette skal ikke forstås dit hen at «Lasse & Geir» snart kåres til verdens beste film, men at revurderingsprosessen er et konstant innslag. Den dytter noen titler oppover, andre nedover, og kan fort bytte kriterier igjen. Noen ganger er den ekstra aktiv. Akkurat nå er tidsånden veldig opptatt av å revurdere kulturarven, på godt og ondt.

Kultfilmkandidater

Første steg på veien til større anerkjennelse er å få kultstatus, og her har Wam & Vennerøds produksjoner faktisk et par ting gående for seg.

Umberto Eco har påpekt hvordan kultfilmer må være sitatvennlige. De må invitere til å bli snakket om. Da hjelper det veldig med et stort tilfang av minneverdige scener eller replikkvekslinger. De bør være særegne og noe for seg selv.

Dette særpreget finner man jo hos Wam & Vennerød. De tok gjerne i bruk stiliserte, teatrale og outrerte virkemidler, og skydde ikke unna sterke eller grovkornede innslag. Den burleske og satiriske humoren var tilsiktet. Filmekspertisen bruker ofte begrepet «karnevalistisk» om stilen deres. (Diskusjonen rundt hvor stødig grepet var om disse virkemidlene, vil nok fortsette. Ikke forvent at alle vil løse billett til toget mot renessansen.)

Utpreget subtilt eller sublimt var det ikke. Wam & Vennerød leverte snarere utagerende filmkunst i høyt tonefall – særlig i replikkvekslingene. Filmene deres er fulle av verbale konfrontasjoner, hvor fornærmelsene ofte veksler mellom patetiske, vulgære og kreative nivåer. Men de er definitivt sitatvennlige.

Hjertesukket «Kan'ke du snurpe igjen smella, litt'a. Du maser jo som et lok'motiv» (fra «Lasse & Geir») er en av mange klassikere – og tilhører de mildere formuleringene.

Filmatiske punkere

Duoen var rebelske og annerledes også på annet vis: Politisk sognet de til anarkismen og ønsket å belyse samfunnet kritisk fra dette ståstedet. Dermed unnslapp de den mer rigide programtendensen som preget mye av samtidens venstre-radikale kunst.

Deres største, mest ambisiøse prosjekt var tross alt trilogien «Sangen om den knuste drømmen», hvor de tok et oppgjør med 68-generasjonen. Den omfatter filmene «Åpen framtid» (1983), «Drømmeslottet» (1985) og «Adjø solidaritet» (1986).

Det er derfor misforstått om man oppfatter Wam & Vennerød som utøvere av en nøktern sosialrealisme. Innstillingen deres hadde mer til felles med en nesten parallell musikkbevegelse, nemlig punken.

Hovedrollefigurene i «Lasse & Geir» er et tydelig eksempel på dette – selv om ingen av dem har hanekam.

I forbindelse med nyutgivelsen i november beskrev Nasjonalbibliotekets filmviter Ingrid Synneva Holtar filmen slik:

«Det handler om et opprør som er helt retningsløst. Det er vanskelig å forstå. Det er nettopp derfor filmen kommer som en slags knyttneve. Det kan fremdeles være provoserende å se hvordan de gutta holder på.»

Her bør det holde med å vise til den berømte scenen på bussen, hvor Lasse og Geir gjør seg til regelrette nevemagneter med sin provokative oppførsel overfor medpassasjerene.

Vi bør gjøre oss klare for flere relanseringer. Filmnettstedet Montages kunne for en tid tilbake avsløre at Norsk filmdistribusjon (NFD), selskapet som distribuerer «Den siste filmen», også har sikret seg en avtale om å distribuere hele Wam & Vennerød-katalogen. Rettighetene skal inkludere både muligheten for kinovisninger og distribusjon på digitale flater.

Dette vil neppe dempe forventningene om en renessanse for de største rebellene i norsk filmhistorie.

Kilder: Nasjonalbiblioteket, Klassekampen, Montages.no, Cine.no, Adrian Ophus: «Fenomenet Wam & Vennerød: en uvanlig produksjonshistorie» (Høgskolen i Lillehammer, 2012), moviechat.org, BBC, Indiewire.com, TasteofCinema.com, Offscreen.com, Wikipedia.org, Imdb.com.