Fisk og fritt vilt
For lyssky virksomhet som trives best under den demokratiske radaren i håp om å unnslippe oppmerksomhet og kritisk granskning, kommer en stadig mer fragmentert offentlig oppmerksomhet godt med. Angivelig var dette hva Islands fiskeindustris største selskap satset på. Men Samherji glemte å ta høyde for en utro tjener.
Han avdekket hvordan selskapet hadde betalt millionbeløp i bestikkelser for lukrative statlige fiskekvoter i Namibia, på bekostning av det afrikanske landets sårt tiltrengte arbeidsplasser, inntekter og proteiner fra fisket sitt.
En Wikileaks-avsløring, noen avsatte direktører og to felte ministere senere, kom turen i desember til namibisk rettsvesens behandling av den omfattende korrupsjonssaken.
Samherjis illegale fiske i Namibia la beslag på en tredjedel av landets viktigste og mest innbringende fiskeart. Men ingen islandske borgere står tiltalt i Namibia. Det gjør derimot ti namibiere, inkludert landets tidligere fiskeriminister og justisminister. Namibia ville ha tre av Samherjis toppledere til rettssaken, men fikk dem ikke utlevert.
Fisk og overfloden av andre attraktive naturressurser i Afrika har ført til et internasjonalt kappløp om kontroll og innflytelse på det sårbare kontinentet, sterkt preget av demokratisk underskudd, korrupsjon og manglende infrastruktur.
Som den mest aktive og synlige aktøren, har Kina gjennom 20 år gjort massive investeringer i vei, jernbane, institusjoner, gruvedrift, digital infrastruktur – og landområder. Kina eier anslagsvis 7 prosent av det totale landarealet i Afrika, der kontinentets raskt voksende befolkning utgjør et enormt potensial som marked for kinesiske varer.
Kina rakk å sikre støtte fra 53 av 54 afrikanske land i FN-systemet, samt fast plass i Sikkerhetsrådet, før de møtte reell konkurranse om innflytelse i Afrika. EUs nye «Global Gateway Plan» skal med 150 milliarder euro realisere fysisk og digital infrastruktur i afrikanske land, med mål om «å skape bånd og ikke avhengighet» – med klar adresse til det kinesiske «Belte-vei-initiativet». USA vil også vinne afrikanske statslederes gunst. I desember inviterte president Joe Biden 50 av dem til et toppmøte i Washington.
Russland jakter sårt tiltrengt støtte, og finner den hos isolerte stats-ledere i Afrika. Siden invasjonen av Krym i 2014 har russernes irregulære private militærstyrker funnet veien til et stort antall afrikanske land. Leiesoldatene ledsages av desinformasjonskampanjer, våpen og vakthold. Korrupte ledere med beskyttelsesbehov vet hva russerne ønsker seg i bytte for sikkerhetstjenester: kontroll over gull- og diamantgruver.
I dette mørke, kyniske landskapet fremstår den lille sagaøya og naboen i nord som en forvillet fugl. Like fullt ble Island del av et afrikansk retts-oppgjør og pådro seg den triste betegnelsen Nordens mest korrupte land.
Selv med kun 372 520 innbyggere, eller kanskje nettopp derfor, burde viktigheten av nasjonal kontroll over naturressurser fungere som en moralsk rettesnor på Island, der fiske utgjør nest største inntektskilde etter turisme. Øya forbeholder sin eksklusive fiskerisone for egne fartøy, og en utvidelse av sonen utløste i sin tid torskekrig med England.
Ingenting av dette hindret likevel Islands mektigste fiskeriaktør i å tilsnike seg afrikanske fiskeressurser 1000 mil unna.
En historisk, norrøn tekst beskriver en islandsk fjord så «full av fisk, at for alt de kunde fiske og fange, glemte de å høie, og om vinteren døde buskapen de hadde med. Våren blev nokså kald».
Grådighet gjør blind, men åpenbart ikke klok av skade.
Tine Skarland, redaktør.
Kilder: The Diplomat, The United States Institute of Peace, The Economist, Africa Business Insider, The Conversation, Heimskringla.no
