Balansegang. Er det tørt om vinteren og varmt om sommeren, så smelter breene, og fronten trekker seg gjerne tilbake. Etter nedbørsrike vintre og kalde somre vokser de, og fronten rykker gjerne frem. Dette er grunnleggende fysikk – den gjelder i dag, den gjaldt i går og den gjelder (mest sannsynlig) for den norske breheimen også i morgen.
Nettopp fordi breer balanserer på en klimatisk knivsegg, er de særlig ettertraktet for sin evne til å kunne si noe om hvordan klimaet har variert bakover i tid. Det som gjør fortidens klimaendringer så interessante, er at her ligger nøkkelen til å forstå hvordan klimasystemet fungerte i tiden før menneskelig aktivitet begynte å gjøre seg gjeldende.
I Norge holder det gjerne å gå ut døren for å finne tydelige spor etter fortidens breer: Fjordene våre er utformet av dem, og en stor del av løsmassene vi ser i dag, kan spores tilbake til breaktivitet. Mest kjent er kanskje moreneryggene, som gir et nokså nøyaktig øyeblikksbilde av utbredelsen av en bre på et spesifikt tidspunkt. Problemet med slike landformer og andre spor vi finner på landjorden, er at de ikke gir noen kontinuerlig historie over breenes tidligere aktivitet.
På Vestlandet vokste breene under det som gjerne kalles «Den lille istid», og rundt år 1750 var de større enn de hadde vært de foregående ti tusen år. Følgelig ble de fleste eldre spor breene hadde etterlatt seg, effektivt utradert av ett enkelt fremrykk. Den vitenskapelige utfordringen blir derfor: Er det mulig å gjenskape endringer i breenes størrelse for perioder hvor vi mangler konkrete spor? Svaret ligger begravet i slam, tonnevis av det, nærmere bestemt breslam.
Er det mulig å gjenskape endringer i breenes størrelse for perioder hvor vi mangler konkrete spor? Svaret ligger begravet i slam, tonnevis av det, nærmere bestemt breslam.
«Arkivskap». Breer er mestre på å knuse og slipe ned stein til et finkornet «bremel», eller breslam, for siden å frakte dette nedstrøms ved hjelp av smeltevann. Når smeltevannet møter innsjøer, mister det energi og klarer ikke lenger å frakte slammet, som i sin tur avsettes på innsjøens bunn.
Denne prosessen er en gavepakke for geologer fordi det betyr at ved å bore ut kjerner fra innsjøbunnen kan man, ved å analysere breslammet, konstruere en tidsserie for breaktivitet som går mye lengre tilbake i tid enn «Den lille istid». En innsjø som ligger nedstrøms for en bre vil nemlig inneholde et arkiv av slam som reflekterer breens aktivitet så langt tilbake i tid som innsjøen og breen har eksistert – for norske innsjøer kan dette bety helt tilbake til slutten av den virkelige istiden for over ti tusen år siden.
I Norge, og spesielt i Bergen, finnes sterke vitenskapelige miljøer som lenge har jobbet med å rekonstruere utviklingen til breer basert på slike innsjøer. Dette er møysommelig og tidkrevende arbeid da breer har en lei tendens til å trives på kaldere og mer ufremkommelige steder enn den gjennomsnittlige forsker. Belønningen for å bære tungt boreutstyr til små innsjøer på tusen meters høyde kan imidlertid være stor: Unike data, gjerne med en svært god tidsoppløsning, som gjør at en kan følge utviklingen til en bestemt bre over tusenvis av år.
Ulike variabler. Et kritisk spørsmål som raskt melder seg, er imidlertid hvor representativ denne ene breen er for regionen som helhet, og da spesielt hvis rekonstruksjonen brukes til å si noe om klimaendringer. Samspillet mellom breer og klima blir unektelig mer komplekst i liten skala enn det som ble antydet innledningsvis, og en kompliserende faktor i så måte er vind. Vind kan frakte snø inn på en bre og bidra til et mer positivt «budsjett», spesielt dersom breen ligger i le for den dominerende vindretningen.
Når vi rekonstruerer endringene til en bre (utstrekning og størrelse) er vi ute etter å gjenskape grunnleggende klimatiske parametre, som sommertemperatur og vinternedbør. Ut fra en rekonstruksjon av en enkelt lokal bre kan vi ikke nødvendigvis skille disse parametrene fra forstyrrende faktorer, som for eksempel endringer i fremherskende vindretning.
Dette er grunnen til at vi i en ny studie har testet muligheten for å rekonstruere variabiliteten til et stort antall breer på en kosteffektiv måte. I nedslagsfeltet til Oppstrynsvatnet på Vestlandet (se figur) finner vi intet mindre enn 52 breer, inkludert fem store utløpsbreer fra Jostedalsbreen.
Breslam fra disse breene må gjennom den 12 kilometer lange og to hundre meter dype innsjøen før det kan fortsette på sin ferd mot det åpne hav.
Dette betyr at de største sedimentpartiklene blir sortert ut først (de er tyngst!) og at smeltevannet som reiser videre fra Oppstrynsvatnet kun inneholder veldig finkornet breslam. Dette er grunnen til at vi valgte å studere den mindre innsjøen Nerfloen som ligger like nedstrøms fra Oppstrynsvatnet. Her kunne vi ved hjelp av statistiske metoder og magnetiske egenskaper identifisere breslammets «fingeravtrykk», og dermed rekonstruere brevariasjoner for hele Oppstryn gjennom de siste 8000 år.
Våre unike data viser at breheimen i Oppstryn var borte eller svært liten for omtrent 6800 til 5800 år siden, før breene begynte å vokse for alvor rundt 4200 år før nåtid og nådde en størrelse sammenlignbar med dagens situasjon for omtrent 2500 år siden. Etter dette har breene variert mye og ofte, og vi observerer flere markante perioder der breene har vært mindre enn i dag.
Breene har variert mye og ofte, og vi observerer flere markante perioder der breene har vært mindre enn i dag.
Rask tilbakegang. Erdalsbreen, den største av breene i Oppstryn, er i dag i rask tilbaketrekning (se bilde). Fronten har trukket seg omtrent én kilometer tilbake siden tidlig på 1980-tallet. Dette er i tråd med et gjennomgripende globalt mønster som viser at verdens breer forsvinner foran øynene på oss, en trend som skjøt fart på 1950-tallet.
Enkelte «maritime» breer, som for eksempel den norske Ålfotbreen, representerer imidlertid et unntak fra dette mønsteret: Foreløpig nyter de godt av økende vinternedbør, noe som gjør dem i stand til å vokse til tross for varmere somre. På generell basis kan vi likevel si at det varmere klimaet jorden beveger seg inn i, neppe vil vorde noen storhetstid for verdens breer.
Mye tyder på at mange alpine breer vil forsvinne i løpet av få generasjoner, også i den norske breheimen.
Vitenskapelig grunnlag: Kristian Vasskog, Øyvind Paasche, Atle Nesje, John F. Boyle and H.J.B. Birks (2012): «A new approach for reconstructing glacier variability based on lake sediments recording input from more than one glacier». Quaternary Research 77, 192–204.