Hvite og grå løgner
«Hva synes du om den veganske og glutenfrie eplekaken jeg har laget?»
«... den var kjempegod! Helt uten sukker også, sa du?»
Da jeg nylig leverte denne hvite løgnen, ble kakebakeren så glad at vedkommende tilbød seg å sende meg oppskriften. Gjerne det, svarte jeg, fornøyd med meg selv for at jeg ikke hadde vært ærlig.
Dagen etter løy jeg nok en gang, men denne gangen gikk det skeis. Jeg var ute og gikk med min kompis Ole, men jeg var i dårlig humør, og da vi traff på en ikke veldig nær venninne – la oss kalle henne Jenny – orket jeg bare ikke å småprate med henne.
«Vi skulle gjerne ha blitt stående og høre deg fortelle mer om ettåringen din, men vi må gå videre for, for ... vi skal på kino!»
Jenny møtte meg straks med et granskende blikk. Et par sekunders stillhet. Og så kom spørsmålet:
«Hvilken film skal dere se?»
Jernteppe. Jeg visste vel ikke hvilke filmer som gikk på kino! Svetteperler i pannen. Jeg begynte å fikle med skjerfet og snudde meg i panikk til kompisen min.
«Eh, Ole, eh, hva er det den heter igjen, den filmen vi skal se?»
«Peer, du lyver!»
Først litt løselig statistikk om løgn. 21 prosent av alle usannheter fremsettes for å unngå andre mennesker. 75 prosent av oss lyver opptil to ganger daglig. Nesten 90 prosent av alle løgner er hvite løgner.
Alt dette ifølge en fersk amerikansk studie. Studien antyder også at rundt én prosent av oss er storløgnere som snakker usant 17 ganger daglig.
I litteraturens og filmens verden er den ene prosenten representert av blant andre Peer Gynt og Pinocchio. Førstnevnte skryter av at han red på en reinsbukk over Besseggen, mens dukkemannen blant annet hevder at han møtte to grønnøyde monstre på vei til skolen.
Klassisk løgner Pinocchio i Disneys versjon.
Lur løgndetektoren
Forskning viser for øvrig at det neppe er til-feldig at det er akkurat nesen til Pinocchio som avslører han når han lyver. En gruppe psykologer tilknyttet universitetet i Granada i Spania har undersøkt forskjellige mentale tilstanders effekt på temperaturen i ansiktet.
Ved å ta i bruk termografiske kameraer kom de frem til at når vi snakker usant, synker temperaturen rundt nesen med opptil
1,2 grader, mens temperaturen i pannen stiger. Nesen blir kald som følge av en angstreaksjon fremprovosert av at vi lyver. Pannen blir varmere fordi det krever konsentrasjon å komme opp med en god løgn.
Jo større temperaturforskjellen er mellom nese og panne, jo mer sannsynlig er det at personen ikke er ærlig.
Funnene i studien ble publisert i et tidsskrift for forskning på profilering av forbrytere. Det ble hevdet at en slik temperaturskanning vil avsløre løgnen åtte av ti ganger. Dette gjør den sikrere enn den klassiske løgndetektoren, som det viser seg faktisk er mulig å lure.
Under kontrollspørsmålene, som er ment å gi en indikasjon på hvordan den mistenkte reagerer under en løgn, gjelder det å fremprovosere økt hjerterytme. Idet du lyver på spørsmålet «har du noensinne stjålet penger», kan du bite deg seg selv veldig hardt i tungen. Det vil gi store utslag. Dermed vil etterforskerne tro at nålen flyr vilt rundt hver gang du lyver. Når du så lyver om forbrytelsen du har begått, uten å bite deg i tungen, vil nålen bevege seg relativt lite i forhold.
Hvordan lykkes med en løgn?
På nettsidene til det anerkjente tidsskriftet Nature ligger det en artikkel med tittelen «The brain adapts to dishonesty» (2016). Forskerne bak denne undersøkelsen har funnet indikasjoner på at «mindre uærligheter kan føre til store løgner».
Når du lyver, og spesielt når du lyver for å oppnå personlige fordeler, er det stor aktivitet i den delen av hjernen din som kalles amygdala.
Dette gjør det ubehagelig å lyve, men denne reaksjonen svekkes i styrke for hver løgn. Jo mer du lyver, jo mindre angstfullt føles det, og dermed blir det lettere å levere troverdige usannheter.
Ikonisk avledningsmanøver Da drapsmistenkte Catherine Tramell (Sharon Stone) under avhør i filmen «Basic Instinct» (1992) løfter bena fra den ene til den andre siden for å legge dem i kors, vipper hun etterforskerne (og seerne) av pinnen.
Men hvordan lykkes man egentlig med en løgn? Google byr selvsagt på eksperttips. Tre av dem lyder som følger.
1) Lyv slik at du unngår oppfølgingsspørsmål.
2) Vær bevisst på kroppsspråket ditt.
Og til slutt 3) dersom den du lyver til skulle bli mistenksom, flytt fokuset over på noe annet – for eksempel slik karakteren spilt av Sharon Stone gjorde i filmen «Basic Instinct». Som drapsmistenkt under et forhør skiftet hun sittestilling – og lot dermed etterforskerne få et glimt under den lårkorte kjolen hennes.
*
Da min venn Ole plutselig ble dratt inn i min kinoløgn, ble han stående der like perpleks som meg.
«Eh, hvilken film vi skal se ja, altså, jeg husker ikke helt hva den heter, jeg heller», stotret han. Han kastet håndgranaten rett tilbake i mine hender. Jeg kunne kanskje ha forsøkt å skifte fokus à la Sharon Stone. Men jeg ble altså overmannet av jugeangsten.
«Vi skal se den derre skrekkfilmen, vettu», endte jeg opp med å si.
Før vi krøp av gårde nedover gaten med kalde neser, rakk vi å høre Jenny si:
«Kos dere med den derre skrekkfilmen, da!»
Kilder: Forskningsartiklene «The Mental Nose and The Pinocchio Effect: Thermo-graphy, planning, anxiety and lies» (2018) og «Unpacking variation in lie prevalence» (2021), og nett-siden psychologytoday.com