Viltre rykter

I 1965 kom boken «Hollywood, Babylon» ut på engelsk for første gang, seks år etter den franskspråklige versjonen. Forfatteren, Kenneth Anger, var en svært frimodig regissør av undergrunnsfilmer som hyppig tok opp tabubelagte emner, og denne tematiske interessen var merkbar også i boken.

Innholdet er en gjennomgang av diverse skandaler og lettlivede episoder fra Hollywoods stumfilmepoke og fremover. Noen av kapitlene tok for seg velkjente hendelser, som dødsfallet til den unge skuespilleren Virginia Rappe.

Hun kollapset på en fest hos kollegaen Roscoe «Fatty» Arbuckle i 1921, og døde fire dager senere. Verten ble anklaget for voldtekt og drap, men frikjent av domstolen.

Anger hadde derimot lite dekning for en god del andre påstander og rykter han presenterte. Filmhistorikere har siden falsifisert dem gang på gang. Deriblant den saftige skrønen om at stumfilmstjernen Clara Bow hadde en orgie med fotballaget til University of Southern California – der en av spillerne var en purung John Wayne.

Det skandaløse ryktet om tilstandene i filmbyens viltre ungdomstid har likevel hengt igjen. Slikt pirrer. Og det er nok av reelle skandaler å vise til.

Dekadente dager

Selv om regissør Damien Chazelle (kjent for «Whip-lash», «La La Land» og «First Man») har sagt at tittelen på hans nye film er inspirert av den tyske TV-serien «Babylon Berlin» (2017), er det vrient å se helt bort fra arven etter Anger. Spesielt fordi handlingen i «Babylon» utspiller seg på tampen av 1920-tallet.

Jazzalderens Hollywood er en epoke som – helt uavhengig av de falske ryktene – fortsatt blir husket for sine løsslupne tilbøyeligheter. Selskapslivet var ekstravagant, stjernene var utagerende, og innholdet i filmene var grenseoverskridende.

Åpningsscenen i Chazelles tretimersepos varer nærmere en halv time, og dveler ved en særs livat fest med flere eksplisitte innslag. Margot Robbie spiller det nye stjerneskuddet Nellie LaRoy, mens Brad Pitt har rollen som den avdankede og desperate Jack Conrad. De leder an i et fyldig rollegalleri av fiktive (samt et par virkelige) filmprofiler som må tilpasse seg store endringer i bransjen. Lydfilmen har tatt over, og i kulissene venter et nytt produksjonsregime som vil luke ut mye av frigjortheten som har fått råde.

Etter forhåndsvisningen var meningene om «Babylon» delte blant amerikanske kritikere. Filmen er blitt omtalt som alt fra «rotete», «dekadent» og «monstrøs», til «modig», «fenomenal» og «høyoktansk». Robbie skal ha levert sin hittil beste rolletolkning, i en «feberdrøm av en film» som andre synes fortjener kalkunstatus. Fra 20. januar kan man felle sin egen dom på norsk kinoer.

Vågalt I «Morocco» (Regi: Josef von Sternberg, 1930) deler Amy Jolly (Marlene Dietrich) ut lydfilmens første lesbiske kyss. Foto: Getty Images

Frie tøyler

Epoken som «Babylon» utstpiller seg i, er kalt The Pre-Code Era av filmhistorikerne. I streng forstand er den avgrenset til årene fra 1928 (da lydfilmen kom) og frem til 1934. Æraen har i ettertid fått en nesten legendarisk status, siden den ga filmskaperne de frieste tøylene de skulle få på mange tiår. I denne perioden portretterte eksempelvis filmstudioene samtiden med en hittil ukjent realisme og direkthet. Warner Bros, som bortimot spesialiserte seg på «historier hentet fra dagens overskrifter», ledet an i så henseende, men selv det mer eskapistisk anlagte MGM flørtet med trenden.

Produksjonene fra disse årene kunne vise både (en viss) nakenhet, seksuelle relasjoner utenfor ekteskapet og obskøne gester. Munnbruken kunne være grov. Vi støter på unge kvinner som bor alene og er økonomisk uavhengige. Filmene er ofte åpne for at etiske gråsoner eksisterer, selv i skildringer av antisosial oppførsel. Kriminalitet og gangstere – ja, selv tabubelagte eller problematiske fenomener som homoseksualitet, utroskap, voldtekt, abort og narkotikabruk – ble vist frem på det store lerretet.

Filmene som ble laget etter 1934, var betraktelig tammere og mer entydig moralistiske.

Gangstere, monstre og falne kvinner

Det var den nye krimsjangeren, gangsterfortellingene, som vakte de sterkeste reaksjonene. Voldsomme mafiosos fikk spille hovedrollene i filmer som «Little Caesar» (1931), «The Public Enemy» (1931) og «Scarface» (1932), på en tid da virkelige gangstere preget nyhetsbildet.

Andre samtidsdramaer tok for seg fengselsliv – noen ganger på en sympatiserende måte, som attpåtil avdekket skandaløse forhold i straffesystemet. Et av de beste eksemplene er «I Am a Fugitive from a Chain Gang» (1932).

Pre-Code-filmene rommet også den første gullalderen til amerikansk skrekkfilm, med lanseringen av klassiske titler som «Frankenstein» (1931), «Dr. Jekyll and Mr. Hyde» (1931), «The Most Dangerous Game» (1932) og «Murders in the Rue Morgue» (1932).

Prostitusjon ble behandlet ubehagelig direkte blant annet i «Safe in Hell» (1931), hvor Dorothy Mackaill spiller en eksprostituert på rømmen. Hun tror hun har tatt av livet av halliken sin.

En annen variant av moralsk tvilsomme kvinner dukket opp i «gold digger»-fortellinger og filmer der damer bruker sin seksuelle attraksjon som et redskap til å nå sine mål. Eksempelvis hadde Barbara Stanwyck hovedrollen i «Baby Face» (1933), som ble markedsført med slagordet «She had it and made it pay».

Unnslapp sensur Barbara Stanwyck i «Baby Face» (1933).

Frivillig selvsensur

I kjølvannet av den nevnte Rappe-Arbuckle-saken vokste allmennhetens bekymringer om de angivelige babylonske tilstandene i Hollywood. (Kenneth Anger var inspirert av en reell moralpanikk, tross alt.)

Pressen skrev om alt fra ulovlige rusmidler og overdoser til drap. For eksempel er mordet på regissøren William Desmond Taylor, som ble skutt i sin egen leilighet, aldri blitt oppklart.

Studiosjefene forsøkte å vise at de tok ansvar ved å opprette bransjeorganisasjonen The Motion Picture Producers and Distributors of America i 1922, og sette William H. Hays til å lede det hele. Dette var en mann med moralsk kredibilitet. Han hadde vært diakon i den presbyterianske kirken og formann i Det republikanske partiet. Ironisk nok brukte Hays de neste årene primært på å forsvare filmbransjen fra sensurtiltak.

William H. Hays, leder for The Motion Picture Producers and Distributors of America 

Ikke at det hjalp. Skepsisen til Hollywood fortsatte å vokse, særlig innen de religiøse miljøene, som i tillegg til skandalene så med misnøye på det provokative innholdet i mange av produksjonene.

Pressgruppene mobiliserte og reiste krav om at myndighetene måtte gripe inn. Den amerikanske kongressen begynte derfor å diskutere om USA skulle innføre forhåndssensur av filmer, slik flere andre land allerede hadde gjort. I Hollywood så man med uro på utviklingen og bestemte seg for at det var bedre om bransjen selv tok styringen over disse sensurtiltakene. Dermed ble The Motion Picture Production Code innført i 1930. Den fikk kallenavnet The Hays Code, oppkalt etter William H. Hays.

Det gikk likevel fire år før regelverket ble håndhevet med fast hånd, da The Production Code Administration ble operativ. Lederen for denne sensuravdelingen var en streng katolikk, Joseph Breen. Han var ivrig og effektiv, og holdt oppsyn med at regelverket ble fulgt til punkt og prikke av både produsenter og distributører.

Detaljerte bestemmelser

Restriksjonene i produksjonskoden kunne være temmelig spesifiserte. Ikke bare ble all nakenhet forbudt, men også «suggestiv dans». Alkohol kunne bare vises om «det var nødvendig» for handlingen. Ingen form for latterliggjøring av religion, nasjonalflagg eller retts-vesen måtte forekomme. Det samme gjaldt detaljerte skildringer av kriminelle handlinger, og «hevn utført i moderne tid» skulle aldri rettferdiggjøres.

Fremstilling av vold måtte tones ned, og scener med seksuelt innhold ble i praksis umulige. Reglene ville også forhindre «vulgariteter» og banning, samt «overdreven kyssing». Og dette er bare noen smakebiter fra fy-listen.

Alle disse restriksjonene dominerte produksjonsvilkårene for den amerikanske filmindustrien de neste 20 årene, men i siste halvdel av 1950-tallet begynte grepet gradvis å løsne. Det skyldtes påvirkning fra utenlandske filmer og en økende tendens hos visse regissører til å utfordre de gamle reglene. Utover på 1960-tallet ble Hays-koden mer og mer ignorert, og i 1968 ble den erstattet med et nytt system basert på aldersgrenser.

Dette skiftet sammenfalt med starten på en ny frimodig epoke i Hollywoods historie, hvor samtidstemaer fra den seksuelle revolusjonen, kvinnefrigjøringen og politisk radikalisme ble bakt inn i filmmanuskriptene.

Mon tro om ikke flere av filmskaperne fra 1920-tallsgenerasjonen ville opplevd dette som et aldri så lite déjà vu?

Kilder: Sight & Sound, pre-code.com, Wikipedia, Imdb.com, uproxx.com