Beijing, Kina

Er Russlands invasjon av Ukraina kun den første av en rekke konflikter som de neste årene vil få Europa til å ligne mer og mer på Midtøsten? En kinesisk akademiker, som har bedt om å forbli anonym, spurte meg nylig om dette. Og hans resonnement viser hvor annerledes man ser på denne krigen utenfor Vesten – en krig som er i ferd med å endre den europeiske geopolitiske ordenen.

Når jeg har snakket med kinesiske akademikere, for å forstå hvordan de ser på verden, har jeg funnet ut at de har et helt annet utgangspunkt enn mange i Vesten.

Det er ikke bare det at de gjerne peker på utvidelsen av Nato som årsak til krigen i Ukraina, fremfor å legge skylden på myndighetene i Kreml. Det er også at mange av deres grunnleggende strategiske antagelser er helt motsatte av våre egne.

Mens europeere og amerikanere ser konflikten som et verdenshistorisk vendepunkt, ser kinesere den som nok en intervensjonskrig – en med enda mindre betydning enn krigene som ble ført i Korea, Vietnam, Irak og Afghanistan de siste 75 årene. For kinesere er den eneste betydelige forskjellen at det denne gangen ikke er Vesten som intervenerer.

Og mens mange europeere mener at krigen viser at USA er tilbake som global aktør, ser kinesiske intellektuelle den som en ytterligere bekreftelse på at vi allerede er på vei inn i en post-amerikansk verden. For dem har slutten på amerikansk hegemoni skapt et tomrom, som nå fylles av Russland.

Der folk i Vesten ser krigen som et angrep på en regelstyrt internasjonal orden, ser mine kinesiske venner utviklingen som fremveksten av en mer pluralistisk verden – en verden der slutten på amerikansk hegemoni muliggjør ulike prosjekter i ulike deler av verden.

De hevder at den regelbaserte verdensordenen alltid manglet legitimitet; vestlige makter skapte reglene, og de har aldri hatt noen betenkeligheter med å endre dem når det har vært i deres egen interesse (slik som i Kosovo og Irak).

Disse resonnementene ligger til grunn for sammenligningen med Midtøsten. Min kinesiske samtalepartner ser ikke situasjonen i Ukraina som en angrepskrig mellom suverene stater, men heller som en revisjon av postkoloniale grenser på tampen av et vestlig hegemoni. Også når det gjelder Midtøsten, setter stater spørsmålstegn ved grensene som vestlige land trakk opp etter første verdenskrig.

Ukraina som stedfortrederkrig

Men det mest slående likhetstrekket er at mange ser krigen i Ukraina som en stedfortrederkrig. Stormakter har utnyttet situasjonen og nørt opp under krigene i Syria, Jemen og Libanon. Det samme kan man si om krigen i Ukraina.

Hvem er det som tjener på dette? Mine kinesiske venner mener det ikke er Russland, Ukraina eller Europa. De som kan tjene mest på denne konflikten, ifølge dem, er USA og Kina. Og begge har forholdt seg til konflikten som en stedfortrederkrig – som må ses i lys av den pågående stormaktsrivaliseringen mellom de to landene.

Amerikanerne tjener på konflikten ved å låse europeere, japanere og sørkoreanere i et nytt samarbeid preget av USA-dominerte prioriteringer – og ved å isolere Russland og tvinge Kina til å klargjøre hvor landet står i visse saksforhold, som spørsmål om territoriell integritet.

Samtidig tjener Kina på konflikten ved å sementere Russlands underordnede stilling og ved å skyve flere av landene i sør i retning av alliansefrihet.

Mens enkelte europeiske ledere forsøker å fremstille seg selv som dette århundrets svar på Churchill, ser kinesere dem kun som brikker i et større geopolitisk spill.

Den utbredte enigheten blant mange kinesiske akademikere er at krigen i Ukraina er en heller betydningsløs avsporing sammenlignet med de kortsiktige negative virkningene av korona-pandemien og den mer langsiktige kampen om verdensherredømme mellom USA og Kina.

Man kan åpenbart komme med motargumenter mot et slikt perspektiv. Europeere har helt klart større spillerom og evne til å påvirke utviklingen. Og Vestens kraftige respons på Russlands angrepskrig kan bidra til å forhindre at denne krigen blir den første i en lang rekke grensekonflikter (slik man så under krigene på Balkan – i det tidligere Jugoslavia – på 1990-tallet).

Bør være mer ydmyke

Uansett: Det at kinesiske analytikere og kommentatorer har et så annet perspektiv enn oss, burde gjøre oss betenkt. Vi i Vesten bør i det minste tenke mer på hvordan resten av verden oppfatter oss. Ja, det er fristende å forkaste kinesiske argumenter som samtaleemner utformet for å holde seg inne med et fiendtlige innstilt og udemokratisk regime. (Myndighetene i Beijing kontrollerer i svært stor grad det offentlige ordskiftet om krigen i Ukraina.) Men litt ydmykhet kan også være på sin plass.

Det at kinesiske akademikere har et så til de grader annerledes perspektiv, kan bidra til å forklare hvorfor Vesten ikke har klart å få mange nok land rundt om i verden med på å støtte opp om sanksjonene mot Russland. På et tidspunkt da nasjonalistisk politikk gjør seg stadig mer gjeldende, bør vi ikke bli så overrasket over at andre lands myndigheter toner ned betydningen av konflikten i Ukraina.

Der vi ser en heroisk kamp for å forsvare den regelbaserte verdensordenen, ser andre en siste krampetrekning før det vestlige hegemoniet avgår ved døden i en verden som raskt er i ferd med å bli multipolar.

© Project Syndicate, 2022. Oversatt av Marius Gustavson

Om artikkelforfatteren: Mark Leonard er grunnlegger og leder av tankesmien European Council on Foreign Relations og har skrevet boken «The Age of Unpeace: How Connectivity Causes Conflict» (Bantam Press, 2021).