«Når jeg kommer til Frankrike og Italia, kan jeg da hengi meg til den gjestfrihet som er vanlig i slike land, hvor mennene ikke har noe imot at man går til sengs med deres koner?»

Dette spørsmålet fikk filosofen Jean-Jacques Rousseau servert av den unge skotten James Boswell i 1764. Boswell var på vei ut på en erotisk dannelsesreise. På hjemturen skulle Rousseaus elskerinne Thérèse sitte på med ham helt til London.

....

Antropologer som forsker på turisme, bruker gjerne betegnelsen liminalitet når de skal forklare den frihetsfølelsen en reise gir. Begrepet stammer opprinnelig fra det latinske ordet for dørstokk, limen, og blir brukt for å beskrive turistens frigjorte væremåte. Når den reisende kommer til et fremmed sted, og trår over dørstokken, har hen lettere for å slå seg løs. De nye omgivelsene gir turisten med ønske om å leve ut skjulte sider av seg selv en anledning.

Reiselivsbransjen har selvsagt vært klar over dette lenge. Og i 2003 begynte turistmyndighetene i Las Vegas å markedsføre byen som en liminal lekeplass, da de begynte å ta i bruk slagordet «What happens in Vegas, stays in Vegas».

Dette hemmeligholdet var ikke nevnte Boswells stil, for han skrev nemlig en meget detaljert reisedagbok. I dag er den en klassiker innen reiselitteraturen – full av utroskap og gjenbrukskondomer. Men på nevnte Boswells tid var denne reisens frihet kun en mannlig frihet.

Unge, mørke menn

Det var først rundt 1960 at det ble like vanlig for kvinner som for menn å dra på reise for reisens skyld. Ettersom den seksuelle revolusjonen samtidig bredte seg i deler av den vestlige verdenen – drevet av liberale holdninger og bedre prevensjonsmidler – ga det også kvinner mulighet til å oppleve gjestfriheten i Syden.

En av dem som oppfordret damene til å benytte anledningen, var den amerikanske forfatteren Helen Gurley Brown, senere sjefredaktør i magasinet Cosmo-politan. I boken «Sex and the Single Girl» (1962) trakk hun frem Firenze som det perfekte reisemål for den single amerikanerinne. For så fort en jente gikk ut av hotellet sitt, ville hun få så mange komplimenter fra de «høflige florentinske ulver» at hun ville huske det til hun ble pensjonist.

I norske aviser derimot ble kvinnelige turister advart mot å la seg friste av de såkalte «italienske papegøyer». Dette var «unge, mørke menn med velpressede dresser, spisse sko, uten en lire i lommen», og med en «taletrengthet som ville få enhver nordmann til å blekne». Slik ble de i alle fall beskrevet i Telemark Arbeiderblad.

Sommeren 1965 trykket A-magasinet en reisereportasje fra Rimini. Under overskriften «Bestemor Ericksson og Maccaroni-Brando ved Adriaterhavskysten», skildret journalisten hvordan nordiske kvinner i alle aldre lot seg kurtisere av italienske badevakter og iskremselgere.

Aftenpostens utsendte hadde sine egne teorier om hvorfor de italienske mennene var så begeistret for nordiske damer. De kunne nemlig være vakre selv etter å ha «passert et halvt århundre» i alder. Dette sto visstnok i sterk kontrast til de italienske kvinnene. Ifølge en reiseleder på stedet var de lokale riktignok «i besittelse av en sjelden formfullendt skjønnhet inntil de var fylt et kvart århundre». Problemet var bare at de deretter så ut som «nedbrente lys».

Tårevåt avskjed

En reporter fra Asker og Bærum Budstikke reflekterte på sin side over hvorfor de nordiske damene ville ha seg en sommerflørt med en latinsk mann: «Som kjent sparer sydlendingene ikke på smigrende komplimenter». Ifølge journalisten var det så mange nordkvinner som ønsket seg en ferieflørt, at de farget håret ekstra lyst før avreise for å være sikre på å få «de mørkhudede menns interesse».

Disse liminale møtene kom også til uttrykk i populærmusikken. I 1962 hadde Dean Martin en hit med en coverversjon av sangen «Arrivederci Roma». Den handler om en italiensk gutt som kaster en mynt i Trevi-fontenen og ber om at hans sommerflørt en dag skal returnere. Et av versene i den italienske originalversjonen går som følger:

Det var her, akkurat her, jeg traff henne

Det var her, akkurat her, jeg kysset henne

Det var her hun med skjelvende stemme sa:

det er over, for nå må jeg dra!

For de lokale sjekkekunstnerne kunne avskjeden altså
bli tårevåt. Norske aviser meldte i alle fall om stor misnøye blant italienske gutter når vinteren var i anmarsj. Etter hvert som de frigjorte, kvinnelige turistene reiste hjem til nord, sank romantikken «ned i en vinterdvale inntil våren kommer tilbake».

....

Da unge James Boswell var på vei hjem fra sin dannelsesreise, skulle altså Jean-Jacques Rousseaus elskerinne sitte på med ham. «Jeg frykter at vår venn kommer hjem uten æren i behold», skrev Rousseaus filosofkollega, David Hume, da han fikk høre om reiseplanen.

Da reisefølget med den unge skotten og den langt eldre franske kvinnen ankom sørkysten av England, etter elleve dager på veien, kunne Boswell skryte av at de to hadde ligget med hverandre 13 ganger.

Kilder: «Sex and the Single Girl» (1962), James Boswells dagbøker, norske aviser 1955–1970