Nalunaq, Grønland

Det er ikke gull alt som glimrer i grønlandssolen. I Kirkespirdalen i Søndre Sermilik er det som glimrer mest, isfjell-ene som driver i vannflaten. Men ekte gull finnes også her, dypt inne i fjellet. Det er geolog og letesjef Will Grey i gruveselskapet AEX Gold Inc. overbevist om.

– Dette gullet har «bonanza-grad». Berget under oss er del av den samme fjellkjeden som gullgruvene i Nord-Sverige, sier Grey. Han viser frem det kilometer lange boret som med en diamantspiss henter steinprøver ut av dypet på det 1,8 milliarder år gamle fjellet. Han er sikker på at karaten er høy nok og åren rik nok til at Nalunaq-gruven snart blir en gullgruve både for selskapet og for Grønland – bokstavelig talt. Det har eier og direktør i AEX Gold Inc., Eldur Olafsson, satset sine penger på. Den islandske geologen og investoren kjøpte opp restene av en eldre gullgruve som ble nedlagt da gullprisen falt i 2014.

– Vi har funnet gull en hel kilometer fra den gamle gruven, sier Olafsson på Skype fra London, som tror mange investeringer vil strømme til Grønland når flere funn gjøres.

Gullinnholdet i åren beregnes i gram gull pr. tonn og er ifølge selskapets nyeste børsmelding på 20 i gruven og 18 i området rundt. Verdens rikeste gruve har 44, men alt over 1–2 er drivverdig, og 10 regnes av Verdens Gullråd som meget høyt.

 – Det sier alt om potensialet her, legger han til.

Selv har islendingen gruvekonsesjon på over 4000 kvadratkilometer av Sør-Grønland – et område nesten på størrelse med Akershus.

– Grønland er et vakkert land. Det er også ett av de tre siste land i verden der potensialet for metaller og mineraler gjenstår å utvinne, sier han.

De to andre er Afghanistan og Colombia. Men Afghanistan kontrolleres nå av Taliban og er herjet av krig. Grønland regnes som det tryggeste av dem for å drive gruver og har også høye miljø- og arbeidsstandarder, slik at investorer som setter slike krav, er villige til å finansiere.

Det nye geopolitiske Mekka

Ingen vet sikkert hvor mye mineraler det er snakk om totalt, men deler av Grønland består av fjell – nesten like gamle som Jorden selv. Ulike anslag mener Grønland kan ha rundt en tiendedel av verdens kjente reserver av såkalt sjeldne jordartsmetaller. 

Jordartsmetaller er en egen gruppe grunnstoffer, blant annet lutetium, yttrium og thulium, som er mer vanlig enn for eksempel gull eller platina, men som har ganske særegne egenskaper, derav navnet.

De grønlandske gruvene i Kvanefjeld og Kring-lerne (Kuannersuit og Killavaat Alannguat) har ifølge det danske utenrikspolitiske institutt (Diis) noen av verdens største forekomster av sjeldne jordarter i verden. Kvanefjeld har også forekomster av blant annet thorium, zirkonium, sink, tinn, litium og beryllium – og ikke minst uran.

Grønlands mulige ressurser er viktige for USA og Vesten fordi Kina kontrollerer så mye av de øvrige kjente forekomstene.

– Vesten er i dag avhengig av sjeldne jordmetaller for å produsere mobiltelefoner, laptoper, innsatsvarer i industrien, forsvarsindustri og annen høyteknologi, forklarer Maria Ackren, førsteamanuensis ved Ilisimatusarfik, universitetssenteret i Nuuk, hovedstaden på Grønland. Ifølge en Nato-rapport går det for eksempel med 400 kilo ulike slike metaller til å produsere ett fly av typen F-35.

Eneste løse brikken i spill

Ressurser er altså en av grunnene til at stormaktene vil inn på Grønland. Foruten jordmetallene finnes det rikelig med is, vann, sand, mineraler som uran, sink, kobber, jern, gull og edelstener som rubiner. I tillegg kommer muligheter for klimaforskning og den strategiske beliggenheten i nye handelsruter som åpnes når polarhavene smelter. Derfor er Grønland blitt den nye hotspoten i Arktis.

– Stormaktene kjemper om Arktis nå. Arktis er det nye Mekka. Jo mer isen smelter, jo flere muligheter dukker opp. Nye handelsruter og nye ressurser kommer frem, sier den grønlandske statsministeren, kalt landsstyreformann, Múte Bourup Egede.

Egede, som er i slekt med den norsk-danske presten Hans Egede som på starten av 1700-tallet etablerte mye av den danske kolonien på Grønland, er svært klar over øyas nye geopolitiske stilling.

– Grønland er den eneste brikken i Arktis som ikke er trygt plassert i det geopolitiske landskapet. Danmark og Norge er jo med i Nato. Island er under USAs forsvarsvinger, men Grønland har holdt døren på gløtt for kinesiske investeringer, forteller Marc Lanteigne, førsteamanuensis i statsvitenskap ved Norges arktiske universitet og tidligere Nupi-forsker:

– Kineserne er svært tilbakeholdne med å ville berøre spørsmål om uavhengighet. Deres interesse er utelukkende økonomisk. Deres nærvær er likevel elefanten i rommet. Bare det at de er til stede, skaper følgeeffekter.

Utsikten til uavhengighet kombinert med ressurser, sjøfart og strategisk betydning gjør Grønland viktig for balansen mellom USA, Russland og Kina.

Stormaktene egger hverandre

Den nye posisjonen mellom øst og vest skyldes imidlertid også det forskere kaller en slags selvforsterkende spiraleffekt.

– Fra USAs synsvinkel er det like mye snakk om å hindre den kinesiske fremrykkingen, som å fremme sin egen interesse, sier Ackren.

Gruvene blir dermed et godt bilde på den nye rollen for Grønland: Et åsted for urealiserte ressurser som både USA og Kina vil ha tilgang på. Utsiktene til kinesiske investeringer i infrastruktur og gruver på Grønland har ført til varsko-rop og overskrifter. Men til nå har det vært mye snakk – og lite faktisk investering.

Da det grønlandske parlament i 2018 besluttet å bygge tre nye flyplasser, var den statseide kinesiske entreprenørgiganten China Communications Construction Company blant dem som bød på øyas flyplassinfrastruktur. Danmark advarte mot å slippe til kineserne og tilbød selv finansiering mot at de fikk være med å godkjenne eventuelle andre investorer. Pandemien har satt en foreløpig stopper for flyplassplanene, og i en ny anbudsrunde er kineserne ute.

Våren 2021 ble den dels kinesisk-eide urangruven i Kvanefjeld på Sør-Grønland stengt etter at det venstreorienterte partiet IA svært overraskende vant regjeringsmakten. Partiet hadde hatt stenging av gruven som viktig kampsak. I løpet av klima-toppmøtet i Glasgow i november holdt de valgløftet sitt: Uranutvinning ble forbudt ved lov, med 12 mot ni stemmer i det grønlandske parlament. Oljeutvinning ble i samme omgang også forbudt.

Luftspeilinger og julegris

Grønland har en befolkning på bare 56 000. Løsrives øya fra Danmark, håper noen at mineraleventyr og fiskeri skal gjøre dem til en av verdens rikeste nasjoner. Men så langt dreier det seg kun om løfter, luft og fremtidshåp. Grønland har ennå ikke sett noen inntekter fra slike prosjekter, og det er fortsatt langt igjen til uavhengighet. Selv om gruvedriften skulle være lønnsom, kan det ta 10, 15 eller 20 år før inntektene kommer. Inntil da vil pengene renne ut.

Løfter har det vært mange av gjennom historien. Gamle avisutklipp fra 1975 på bruktbokhandelen
i Nuuk forteller om et Grønland som skulle bli rik på uran i løpet av et tiår. Men innen den tid hadde Danmark droppet atomkraft, og det vesentlige uran-markedet forsvant. Slik skulle det gå også for oljeeventyret.

På dagligvarebutikken i Nanortalik, nærmeste landsby til gullgruven i Kirkespirdalen, selges ennå eksemplarer av en ti år gammel dansk bok der det optimistiske forordet lyder: «Grønland vil om få år være blant verdens rikeste land». Det handlet om oljen i Diskobukten. Men så kom oljeprisfall, isfjell i drift og ekstremvær i veien. Oljeutvinning har ikke vært aktuelt de siste årene – og nå er det attpåtil forbudt.

For både olje, uran, gull og mye annet sliter med samme utfordring som det meste av Grønlands næringsliv: lite infrastruktur, ekstremt vær, isfjell i drift, mangel på nok og kvalifisert arbeidskraft og en enorm avstand til alle relevante markeder.

Grønland lever i realiteten fortsatt på overføringer fra Danmark i stedet for av eksport. Den største eksportindustrien, fiskeriet, roper desperat på modernisering.

Rikdommen fra olje, uran og rubiner synes derfor ikke å oppta to eldre damer som ruller seg sigaretter på rullatoren utenfor den lokale bingoen i Nanortalik.

– Vi gidder ikke spille bingo i dag. Premien er kun 120 kroner, sier den eldste.

– Vi venter heller til senere på året, for da er det også matpremier.

Ønsker brudd etter 400 års historie

Også uavhengigheten fra Danmark kan synes litt som et luftslott. Lite er endret siden verdens største øy fikk såkalt hjemmestyre i 1979, med egen regjering som driver innenrikspolitikk. Øya gikk ut av EU i 1986. Deretter skjedde det lite frem til Grønland fikk være med på å signere en ny dansk-amerikansk forsvarsavtale i 2003 og til slutt inngikk en selvstyreavtale i 2009.

I den nye avtalen innrømmet Danmark at Grønland har rett på uavhengighet hvis flertallet av befolkningen ønsker det. Selvstyreavtalen gir Grønland råderett over egen fisk, olje, mineraler og andre naturressurser.

Kinas Arktis-ambisjoner

En slik forståelse leder til kappestrid mellom alle som vil ha en bit av Arktis. EU og USA har opplagte interesser i Arktis, men også Kina kaller seg en «nær-arktisk stat». I 2013 fikk kineserne observatørstatus i Arktisk Råd, og i 2018 tok de del i en polar fiskeriavtale og la frem sin Arktis-strategi. Kina – og Russland – snakker gjerne om «den polare Silkeveien» som del av Kinas globale plan om å ruste opp eller bygge veier, jernbaner, havner og annen infrastruktur til og fra Kina.

– Kina er en stormakt i vekst, og derfor blir det naturlig å ønske seg tilstedeværelse i Arktis, forklarer forsker Gørild Heggelund ved Fridtjof Nansens Institutt.

Det noterer også hennes kollega Andreas Østhagen. Vi har sett det samme i Norge, på Svalbard, der Kina har markert territorium, og nylig også i spørsmålet om kinesiske investorer i en jernbane mellom Kirkenes og Rovaniemi i Finland.

– Lokale interesser er åpne for dette, mens nasjonale myndigheter er skeptiske, sier Østhagen.

Trumps arktiske kjøpelyst

Men det er ikke bare Kina som har våknet i Arktis. Det danske militæret frykter økt russisk aktivitet, EU har signalisert engasjement og ikke minst har USA meldt seg på. Det ble svært tydelig for alle da USAs forrige president Donald Trump i 2019 sa at han ville kjøpe Grønland – av Danmark.

Forslaget har vært oppe før, blant annet i 1946, men det ble også den gang kontant avvist av danskene. Det ble dessuten tatt ille opp av grønlendere flest, men først og fremst fordi de ikke anser seg som dansk eiendom.

– Trump gjorde faktisk Grønland en stor tjeneste ved å si det ingen andre turte si høyt, sier den tidligere grønlandske utenriksminister, nå familieminister, Pelé Broberg, som selv er for løsrivelse.

Grønland som startup

Nylig opprettet USA et konsulat i den grønlandske hovedstaden Nuuk for første gang siden 1950-tallet. Konsulatet har syv ansatte, mot bare én på Islands konsulat – Grønlands kanskje viktigste handelspartner. Det sier litt om vekten USA legger på Grønland nå.

– Grønland var avgjørende for de alliertes seier i andre verdenskrig. Uten flybasene og værstasjonene her er det ikke sikkert vi ville bekjempet nazismen, sier USAs nye konsul, Joanie Simon, en karrierediplomat med bakgrunn fra oppdrag i Kabul og Vietnam.

– Krigen mot nazismen var sin generasjons største oppgave. Klimaspørsmålet er vårt, og igjen blir Grønland viktig, sier Simon.

Den amerikanske Kongressen har allerede satt av 22 millioner dollar til Grønland, som skal brukes blant annet på klimaforskning og til nasjonalparker. Disse pengene tilbyr de nå Grønland direkte – og ikke via Danmark.

– USA er også en arktisk nasjon. Vi er her for å lytte og høre hva Grønland selv vil. Det er som investeringskapital for en startup, sier Simon. 

USAs okkupasjon frigjorde Grønland

Symbolsk nok startet Simon sin konsulperiode sommeren 2020 med 80-årsfeiringen for Narsarsuaq. Byen er et knutepunkt for flytrafikk bygget på restene av en nedlagt amerikansk base. I Narsarsuaq feirer man i juni hvert år byens grunnleggelse, på dagen da amerikanske soldater ankom i 1940. USA sendte inn hæren på Grønland da Danmark ble tyskokkupert under andre verdenskrig og oppførte en serie militærbaser som siden ble nedlagt. 

USA forandret Grønland under naziokkupasjonen, forklarer dansk-grønlandske Ole Guldager. Han er forfatter av flere bøker om amerikanere på Grønland, er selv oppvokst på Grønland og bor i Narsarsuaq.

– Grønland var et ganske lukket land før krigen. Danmark detaljregulerte all handel. Men under den amerikanske okkupasjonen fikk grønlendere smaken av frihet, sier han. Plutselig kunne man bestille varer fra handelskatalogen Sears, og ikke bare fra danske handelsmenn med kongelig tillatelse. For øya hadde i praksis vært avstengt fra omverdenen og regulert fra København siden Grønland ble kolonisert av dansker og nordmenn på 1700-tallet. 

Amerikanerne trakk seg tilbake fra deler av Grønland på 1940-tallet. I 1953 inngikk de i stedet en forsvarsavtale med Danmark. Den ble sist fornyet i 2003 og omfatter militærbasen Thule Air Base på Nordvest-Grønland. Thule er av enorm strategisk betydning for USAs missilforsvar versus både Russland og Kina, og derfor ganske uunnværlig for amerikanerne.

– Historisk sett betyr USAs Monroe-doktrine at Grønland sett med amerikanske øyne er en del av Nord-Amerika og dermed også med i USAs beskyttelsessfære, poengterer statsminister Mute Bourup Egede.

Det danske amt og det danske rike

Etter krigen, som i dag, måtte Danmark konkurrere med amerikanerne om Grønlands gunst. Danmark slapp å bli stemplet som kolonimakt i avkoloniser-ingen i FN-regi på 1950-tallet. Grønland ble i stedet tatt inn som et dansk fylke (amt). Danskene investerte tungt i velferd og infrastruktur i et forsøk på å få levestandarden på nivå med fastlandet.

Likevel ønsket mange grønlendere selvbestemmelse. I 1979 fikk Grønland hjemmestyre. I 2009 fikk man delvis selvstyre, og nå vil Grønlands statsminister permanent overta Danmarks plass i samarbeidsorganet Arktisk Råd, der også Norge sitter.

Øya deler likevel utenriks- og forsvarspolitikk med Danmark i det nevnte riksfellesskapet. Et slikt fellesskap kan minne om det britiske samveldet mellom Storbritannia og tidligere kolonier.

– Det er ikke et riksfellesskap, men et dansk rike, innvender familieminister, Pelé Broberg. Han måtte gå fra utenriksministerposten etter uttalelser om at kun «etniske grønlendere» burde få stemmerett i en fremtidig grønlandsk folkeavstemning om uavhengighet.

Broberg mener Grønland har rett til selvstendighet både fordi inuittene, som utgjør flertallet på øya, har rett til et eget land som urbefolkning, og fordi Grønland har vært en koloni, som etter FNs prinsipp om folkenes selvbestemmelsesrett kan bestemme om de vil slutte å være en koloni.

Atlanterhavets Catalonia

Maria Ackren, som selv er fra Åland, den selvstyrte øya under Finland i Østersjøen, mener slike argumenter har vært perifere i den grønlandske debatten. Hun minner om at det finnes mange øyer og land-områder med lignende status som Grønland: Åland, Færøyene, Azorene, Madeira, europeiske øyer i Karibia, Sicilia, Sardinia, Catalonia, Andalucia, Galicia, Baskerland og Sør-Tyrol. 

– Det er ikke selvsagt at Grønland skal velge Danmark. Det kan også bli USA, tja, til og med Canada. Velger man USA, risikerer Grønland å bli som stillehavsøyer med amerikansk militærbase. USA har dessuten selv en rimelig dårlig historikk hva gjelder urfolks rettigheter. Velger man Danmark, vet man hva man får, ikke minst i form av velferdssystem. Problemet er at Danmark ofte ser på Grønland som et «lite barn» som behøver hjelp. Holdningen kan være et hinder for utviklingen, sier hun.

Uten Danmark ville Grønland også miste sin tilgang til Norden – og Norge.

Danske krigsskip og russiske ubåter i isen

Et selvstendig Grønland blir nødt til å velge seg et slags forsvar.

– Det må blant annet verge seg mot russiske overflyvninger og ubåtaktivitet i talløse fjorder og på kyster det er umulig å overvåke alt i, sier Lanteigne.

Det er oppgaven til Arktisk Kommando (Issittumi Sakkutooqarfik), en militær enhet som Danmark, Færøyene og Grønland samarbeider om, men der Danmark sitter med de fleste nøklene. Martin LaCour Andersen er sjef for Arktisk Kommando som har base i Nuuk. Han er direkte underlagt forsvarssjefen i Danmark og råder over alt fra krigsskip til sledehundpatrulje. Det siste er for øvrig en etterlevning fra den norske okkupasjonen av Øst-Grønland på 1930-tallet – som skjedde med sledehunder.

I dag samarbeider LaCour Andersen godt med norske kolleger, sier han, først og fremst gjennom Nato.

– Denne kommandoen sikrer at vi håndhever vår suverenitet hvis det skulle komme fremmede krigsskip, sier han og legger til at man skiller mellom et såkalt blått og hvitt Arktis, for å skille Natos interessesfære fra det som ikke er Natos sfære.

I dag er Grønland med i Nato, og noen mener Grønland bør forlate Nato.

– Grønland har blandede følelser om den amerikanske tilstedeværelsen på Grønland, blant annet på grunn av miljøforurensning fra de nedlagte basene, tvangsflytting og faren for at USA har hatt eller har atomvåpen på basene, sier Østhagen ved Fridtjof Nansens Institutt.

Annerledes nordområde enn Norge

Hva betyr dette geopolitiske skiftet for Norge? De historiske båndene mellom Norge og Grønland i middelalderen – da nordmenn og islendinger befolket Sør-Grønland – har vært brutt siden 1500-tallet. De forsvant helt da Grønland forble dansk i 1814. Men både Norge og Grønland er i dag store aktører i et Arktis som smelter. Norge er også en brikke i balansen mellom øst og vest. Spiralen der USA og Kina overbyr hverandre om Grønland, har fått danskene på banen, og det er noe Norge har ønsket lenge.

– Norge har siden 2008 aktivt forsøkt å engasjere sine allierte i nordområdene og sørget for at de øver, forsker og holder seg oppdatert på det som skjer i norske nærområder, for å holde kontroll på Russland. På det siste feltet har dessuten Norge rustet opp, blant annet med etterretningsskipet Marjata og ved å bestille flere kystfartøyer, fregatter, nye ubåter og P8 overvåkingsfly, forklarer Østhagen.

– Men Grønland trenger ikke balansere Russland, slik Norge må.

Kappløp og balansegang

Stormaktspolitikken i Arktis går i faser. Fra 2006 til vendepunktåret 2014 var det som fikk mest oppmerksomhet av mediene og analytikere, «kappløpet» om Nordpolen mellom land i Arktis.

– Men dette viste seg ikke å stemme. De arktiske landene hadde ikke incentiver til å samarbeide for å bevare ro og økonomisk utvikling, og med oljeprisfall og Russlands annektering av Krim forsvant interessen for Arktis i noen år, sier Østhagen.

Den kom tilbake rundt 2018, da Kina la frem sin strategi.

– I denne fasen ble nordområdene del av et større geopolitisk spill. Både Russland og Nato øver mer i nord, og Kina ser på muligheten for å investere og øke sin tilstedeværelse, sier han. Det gjelder både på Island, Svalbard og Grønland, og delvis også fastlandet i Nord-Norge.

 – USA ser også nordover og ønsker å stagge Kina og Russland. Grønland er i så måte en viktig brikke i denne dragkampen mellom stormaktene, sier han.

Helt avklart blir nok frontene aldri. Arktis er blitt interessesfæren for absolutt alle verdens store makter.