«Kvinnen som sa nei»

Se for deg en kvinne til hest på en tyrefekterarena. Med hatt på hodet rir hun i ring. Tyrefektere i gullbroderte drakter bukker for henne. Rytteren er den franske billedkunstneren Françoise Gilot. På tribunen sitter Pablo Picasso, århundrets kunstner i Vesten. Han er eks-samboeren hun nylig har gått fra, og faren til barna hennes.

Dette er avslutningsscenen i den 25 år gamle memoarfilmen «Surviving Picasso» (Regi: James Ivory). Opptredenen til Gilot (Natascha McElhone) i Vallauris i Sør-Frankrike er en avskjedshilsen bestilt av Picasso (Anthony Hopkins). Han har villet det slik: At «kvinnen som sa nei», som han har kalt henne, forlater ham med brask og bram.

Redusert til kjæreste

Gilot var den eneste kjæresten som selv gikk fra Picasso. Når hun fyller 100 år 26. november, har hun overlevd Picasso med 48 år. Bak seg har hun en suksessrik kunstkarriere. Verkene hennes er kjøpt inn av Museum of Modern Art og Metropolitan Museum of Art i New York.

Som student skulket hun jus-forelesninger for å male. Da hun som 21-åring møtte den 40 år eldre Picasso, var hun i ferd med å etablere seg som billedkunstner. Men gjennom kontakten med Picasso ble hun redusert til kjæresten hans, mener kunsthistoriker Signe Endresen, som har forsket på kjønn og moderne kunst.

– Omdømmet hans gikk foran hennes. Det er relasjonene til menn som definerer livet hennes, sier Endresen.

Paret tilbrakte ti år sammen, og de fikk to barn. Samlivet var turbulent. Elleve år etter bruddet, i 1964, utga Gilot memoarboken «Life with Picasso» på engelsk, som filmen «Surviving Picasso» er basert på. Der beskriver hun ekskjæresten som både kontrollerende og kjærlig. 

Passasjene om Picassos kvinneforakt er blitt famøse. I ett kapittel forteller hun om at han var nær ved å kaste henne i Seinen. I et annet brennmerker han henne med en sigarett.

– Med dagens bevissthet om #metoo og maktmisbruk, fremstår mange av historiens såkalt romantiske kunstnermyter i et grellere lys, sier forfatter Marta Breen, som har skrevet boken «Om muser og menn».

Samtidig inneholder Gilots memoarer detaljerte beskrivelser av Picassos fremgangsmåter og ideer. Picasso-biograf John Richardson beskriver boken som en «enormt verdifull» analyse av det spanske kunstnerikonets arbeidsmetoder. Men da boken utkom, ble Picasso så sint at han nektet å treffe parets felles barn. 

I tre rettsrunder forsøkte han å stoppe den franske bokutgivelsen. 44 kunstnere og intellektuelle, blant dem Joan Miró, stilte seg bak Picassos krav og signerte et opprop for å stanse publiseringen.

Gilot-lignende skikkelser figurerte i hundrevis av Picassos bilder. Men at hun hadde portrettert ham, i bokform, opplevdes som sjokkerende for ham. Det skriver forfatter Lisa Alther i innledningen til et nytt opplag av memoarene som kom ut i 2019.

Beundret Matisse mer

Picasso-biograf Richardson mente den genierklærte kunstneren ble mer påvirket av Gilot, enn omvendt. Selv beundret hun bildene til Henri Matisse mer enn samboerens. Hun ble kjent med franske Matisse gjennom Picasso, og fikk studere lerreter og collager med runde former og knallfarger på nært hold.

Der Picasso søkte dissonans og provokasjon, var Matisse opptatt av balanse og samklang. Så også Gilot. Til The New York Times fortalte kunstneren i 2019 at det er forholdet mellom ulike farger og former som interesserer henne, og «slett ikke en eller annen form for fortelling». Da malte hun fremdeles profesjonelt, 97 år gammel. 

Like bra gikk det ikke med andre Picasso-muser, skal vi tro populærkulturelle narrativer. Når Picasso forlot kjærestene, i tur og orden, ble de knust.

To begikk selvmord, andre led av psykisk sykdom. Og ettersom forholdene surnet, endret spanjolens malestil seg.

– Han kunne lage realistiske portretter av dem. Men når han var sint, laget han kubistiske, nesten voldelige bilder, sier Endresen. 

Samtidig hadde flere av musene egne kunstnerambisjoner. Dora Maar var fotograf og maler, Olga Koklova ballettdanser. Lydia Corbett ble maler. Picasso iakttok dem, men de betraktet også ham med kunstnerblikk.

– Ofte har kvinnene som er blitt kalt muser, selv vært talentfulle kunstnere. Men dette er slett ikke et nødvendig kriterium for en muse, sier Breen.

Fra gudinner til biroller

I greske myter var musene gudinner som inspirerte til kunstnerisk skapelse. Senere er begrepet brukt i overført betydning, om en kunstners menneskelige inspirasjonskilde.

– Det ligger i rollens natur at musen aldri blir hovedpersonen, hun har en evig birolle i kulturmannens univers, sier Breen.

Kunsthistoriker Endresen kan ikke komme på en eneste kvinnelig kunstner med en mannlig muse. Til det er muse-begrepet for knyttet til forestillingen om hva en kunstner er: mannlig.

– Det er jo en fryktelig forestilling, som kategoriserer kvinnen slik at hun ikke kan være et geni, være aktiv og skapende, sier hun.

Tilbake til scenen i «Surviving Picasso», der Picasso nyter tyrefekterforestillingen. Andalusieren er besatt av tyrer. Han sammenligner seg med minotauren, den ultramaskuline, begjærlige oksemannen.

Der nede på arenaen kan Gilot minne om en picador, rytteren som pirrer oksen med lanse. Fra hesteryggen rår hun over oksene – og sin egen skjebne. Hesten steiler. Gilot gliser. Og rir ut av arenaen.

Kilder: Françoise Gilot: «Life with Picasso» (1964), forord av Lisa Alther (2019). John Richardson: «The sorcerer’s apprentice» (1999). Wall Street Journal, The New York Times, London Review of Books.

Fire andre filmer som tar for seg forholdet mellom kunstner og muse

«Portrett av en kvinne i flammer»

(Regi: Céline Sciamma, 2019). Tilgjengelig på Viaplay, Blockbuster og Youtube.

I 1700-tallets Bretagne skal kunstneren Marianne (Noémie Merlant) male et portrett av Héloïse (Adèle Haenel). Maleriet skal sendes til Italia, der en vordende brudgom skal godkjenne bruden.

Problemet er at Héloïse har motsatt seg det arrangerte ekteskapet, og med det alle forsøk på portrettering. Kunstneren utgir seg for å være selskapsdame, og sluker portrettmotivet med blikket i skjul. Hemmelighetskremmeriet gjør Mariannes stjålne blikk intense.

Men kikker ikke Héloïse tilbake på portrettøren? Jo, kvinnene iakttar og begjærer hverandre i så stor grad at Vårt Lands kritiker Kristin Aalen titulerte anmeldelsen «Kvinner sett med kvinners blikk». Her er ingen menn som ser på kvinner. Istedenfor er denne prisbelønte, kritikerroste spillefilmen en kjærlighetshistorie med feministisk tilsnitt.

«Den danske piken»

(Regi: Tom Hooper, 2015). Tilgjengelig på Netflix.

«Den danske piken» fikk lunkne anmeldelser og kritikk fra aktivistisk hold for at transkvinnen Lili Elbe spilles av den mannlige skuespilleren Eddie Redmayne.

Tematikken er derimot «stadig kilen, og derfor viktig», ifølge VG-anmelder Jon Selås. Utgangspunktet er den sanne historien om en av verdens første til å gjennomgå en kjønnsbekreftende operasjon.

Kunstnerparet Gerda (Alicia Vikander) og Einar Wegener (Redmayne) arbeider i 1920-tallets København. Når Gerdas kvinnelige modell avlyser, trår Einar til, eller rettere sagt ned i silkestrømpene. Gradvis finner Einar seg selv i det kvinnelige uttrykket, og kaller seg Lili.

Slik utforsker filmen hvilken frihet som ligger i å bli sett, bokstavelig talt.

«La belle noiseuse»

(Regi: Jacques Rivette, 1991). Tilgjengelig på DVD.

Forfatteren Marianne (Emmanuelle Béart) og kjæresten besøker den eldre kunstneren Edouard (Michel Piccoli) og kona på et fransk slott. Edouard får øynene opp for Marianne, og gjenopptar sitt tidligere skrinlagte mesterverk med henne som modell.

Relasjonene mellom de fire endrer seg ettersom kunstverket tar form. Den fire timer lange spillefilmen byr på nærbilder av maling i sanntid, utført av kunstner Bernard Dufour.

I 1991 vant filmen gjeve priser, og The New York Times beskrev den som en film der «kunstner ser på kunstner».

I dag gir filmen heller innblikk i tradisjonelle kjønnsroller, og forestillingen om at god kunst må gjøre vondt. Edouard dytter og drar Marianne inn i ubehagelige stillinger, mens musen selv når smertefulle innsikter.

«Kunstneren og tyven»

(Regissør: Benjamin Ree, 2020). Tilgjengelig på VGTV, Viaplay, Youtube og Blockbuster.

I denne prisbelønte dokumentaren følger vi tyven Karl-Bertil Nordland og billedkunstneren Barbora Kysilkova i en treårsperiode, etter at førstnevnte har stjålet to av sistnevntes malerier.

Maleren blir så fascinert av tyven at hun ber ham sitte modell. Dermed vikles de to inn i et omskiftelig vennskap. Kunstneren og tyven forteller hver sin versjon av historien, og slik får seeren bekreftet at også musen observerer sin kunstner.

Barboras kjæreste Øyvind stiller seerens spørsmål underveis, blant annet om etikken i å avbilde en sårbar – og såret – modell. Aftenpos-ten-anmelder Kjetil Lismoen mente filmen inviterer til «å sette spørsmålstegn ved det vi ser – og hvordan vi ser».