Lyden av det irreversible
På Spotify, i god overensstemmelse med tidsånden, ligger et stort utvalg av angivelig beroligende og søvndyssende lyd. Podkasten «Relaxing Sounds» byr på lyden av is som sprekker, torden, bikuber, bølgeskvulp, gresshopper, frosker og fuglesang. Én episode lover en salig kombinasjon av regn mot en tarp med sterk vind og knitrende leirbål.
Er man på jakt etter noe litt mer prosaisk, frister kanskje episoden med «hypnotiske og rytmiske lyder av vindturbinblader som kutter gjennom luften – innspilt på Whitelee vindkraftpark i Skottland». Den timelange affæren av rotorlyd låter imidlertid ekstremt monotont – og industrielt.
Podkasten mener kanskje å gi assosiasjoner til tradisjonelle vindmøller i vakker natur, men i stedet, takket være det høye konfliktnivået i vindkraftdebatten, gir den liv til bilder av anleggsmaskiner, demonstranter og naturødeleggelser. Ikke uten grunn. Konflikten har nådd Høyesterett. Senest i oktober slo den fast at Norges største vindturbinanlegg på Fosen er satt opp i strid med urfolksrettigheter.
I boken «Vindmøllekampen – Historia om eit folkeopprør» beskriver Anders Totland hvordan vindkraftmotstanden i Norge i løpet av de siste to–tre årene har tatt en helt ny vending. Det som før var en nisjekamp for spesielt interesserte, er blitt en bred, nasjonal bevegelse for natur og miljø. Boken forsøker å finne svar på hvordan akkurat vindkraft, dette ene – som de fleste lenge anså som grønt, rent og fornuftig – i løpet av så kort tid ble den nærmest altoverskyggende trusselen mot naturen.
De er selvsagt svært synlige. Norges høyeste står på grensen mot Sverige, på rekke og rad i skogen, 210 meter opp i luften. Turbinene på omstridte Fosen er «bare» 87 meter. Men for reinsdyrene som er avhengig av beitet under mastene, er det ikke høyden som betyr noe. Studier viser at reinen skyr områder der det settes opp vindkraftverk, og at dyrenes innarbeidede trekkruter forstyrres.
Fra hver sin ende av det politiske spektret har motstanderne funnet sammen under fanen mot vindkraft. Hovedtyngden av dem er paradoksalt nok likevel opptatt av det vindkraften er ment å bidra til: Å redde Jorden fra klimakatastrofen. Men, som vindkraftmotstandere liker å minne om, man redder ikke Jorden ved å rasere naturen.
Det er imidlertid hyttebygging, ikke vindkraft, som står for den største raseringen av norsk natur. Når det likevel bare er vind som makter å mobilisere grasrota, handler det også om storkapital og et usynlig utbytte for folk flest, som anså Norge som mer enn selvforsynt med vannkraft. Det er gitt et inntrykk av at vindkraften skal dekke et økende behov i et europeisk kraftmarked, som dermed også gis skylden for de høye strømprisene.
Andre vil mene at det som ikke ruver i terrenget, men foregår utenfor synsvidde, for eksempel under havoverflaten, som rovfiske, oppdrett, forsøpling og bunntråling, gir mer alvorlige naturødeleggelser enn vind-turbiner i det grønne skiftes tjeneste.
Og som om ikke vindkraftmotstanderne hadde nok paroler, har de fått enda en. Om et par tiår ser vi nemlig starten på et nytt, stort avfallsproblem, ved enden av vindturbinenes livsløp. Og det finnes ingen plan for resirkulering av hverken turbinerblader eller solcellepaneler, som begge har begrenset levetid. I all vår grønne iver er det som om vi har glemt å planlegge for et par tiår frem i tid. Akkurat dét lover ikke så godt for det hardt tiltrengte behovet for å tenke langsiktig.
For å kunne levere i den strieste storm, er turbinbladene laget i maksimalt robuste komposittmaterialer. Med rotordiameter opp mot 200 meter vil det kreve et enormt arealbehov også for deponering av disse – med mindre man finner nye materialer som gjør at turbinbladene kan gjenvinnes.
I mellomtiden må man sette sin lit til at politikere setter foten ned der naturen trenger dem aller mest. Og det har faktisk skjedd at de snur og lar fornuften seire. På Andmyran i Nordland fikk vindkraftutbyggerne likevel ikke konsesjon fordi man i siste liten innså de unike myrområdenes verdi.
Mens jeg skrev dette, glemte jeg å stoppe Spotify og ble sittende med lyden av roterende turbinblader på øret. Lyden forsvant i bakgrunnen i all sin industrielle monotoni, som om den var kommet for å bli.
Men spesielt beroligende var den ikke.
Tine Skarland, redaktør.
Kilder: Spotify: «Relaxing Sounds» podkast, Anders Totland: «Vindmøllekampen: Historia om eit folkeopprør», Vi Menn, Aftenposten, NVE
