Omdurman og Khartoum, Sudan

Det er en lørdagskveld i mars. Solen har gått ned, og kveldsluften er varm. På taket til kultursenteret i Omdurman, tvers over Nilen fra Sudans offisielle hovedstad Khartoum, er stoler satt ut foran et stort hvitt filmlerret. Folk dukker opp én etter én og setter seg under den mørke himmelen. Hver uke viser en gruppe entusiaster film her på taket. I kveld er det 1990-tallsklassikeren «Thelma og Louise» som settes opp.

Da filmen er slutt, følger en spontan diskusjon om seksuell trakassering og hevn, som er filmens hovedtema. Noen spør seg hvordan trakassering kan stanses, andre snakker om problemets globale dimensjon. For noen år siden hadde dette vært vanskelig å tenke seg. Sudan, som er et av Afrikas største land, ble frem til revolusjonen og militærkuppet i 2019 styrt av Omar Al-Bashir. Han undertrykket både kulturen og det frie ordet.

– Det var vanskelig å vise film så åpent som dette under kizan, sier Rahiem Shadad, en av dem som har kommet på filmvisningen på taket.

Det han sikter til, er det forrige regimets fortrolige som i Sudan på spøk kalles kizan, flertall for ordet koz, eller krus, etter at de hevdet at de var som krus som øser opp visdom fra religionens elv.

– Det var et stort stigma under kizan mot alle som drev med sang, kunstmaling eller film. Regimets motarbeiding forandret Sudans kunstliv fullstendig, sier researcher Ruba El Melik.

Etter revolusjonen har Sudan tatt flere skritt i retning av forandring, til tross for at militæret har gått inn og tatt grep om makten. Folk er friere til å snakke åpent om ting, og det er nytt rom for kreativitet. For landets filmskapere innebærer det nye muligheter, selv om det fremdeles er mange hindringer som bremser industrien.

Første spillefilm på 20 år

I 2020 ble langfilmen «You will die at twenty» lansert, den første spillefilmen som er filmet i Sudan på 20 år. Hovedpersonen er en gutt fra landsbygda, Muzamil, som lever med en profeti om at han kommer til å dø da han fyller 20 år. Eksistensielle spørsmål om individers frihet, makt og samfunnsnormer står sentralt.

Oppvåkning Filmen «You will die at twenty» (2019) av Amjad Abu Alala ble spilt inn i begynnelsen av den sudanske revolusjonen vinteren 2018–2019.

– Jeg sier mye gjennom hovedpersonen Muzamil, men jeg sier det ikke rett ut. Jeg vil at alle som ser filmen, gjør sin egen tolkning ut fra sitt liv, sier regissør Amjad Abu Alala.

Abu Alala har bodd i Kairo det siste året, etter å ha vokst opp i Qatar og tilbrakt fem år av barndommen i byen Madani noen timer sør for Khartoum. Filmen utspiller seg i en liten by utenfor Madani, omgitt av åkere og ørkenlandskap. Filmbildene er forbløffende vakre, med myk lyssetting og stilfulle scener fra landsbygda.

I en scene i filmen tvinger Muzamils venner ham ned i en stor kasse, setter en lås på og forlater ham der alene.

– Filmen snakker om frihet. Ingen kan si til deg at du er ufri, at din skjebne er forutbestemt. Du er fri til å følge din egen vei i livet, sier Abu Alala.

Filmteamet hans begynte å filme 17. desember 2018, samme dag som protestene mot Omar al-Bashir startet i Sudan. Beslutningen om å lage en film i landet var tatt allerede før revolusjonen, mens det forrige regimets undertrykkelse var en realitet.

– Jeg sier bare ‘hatten av’ for dem som bestemte seg for å lage en film under det tidligere regimet, sier Suzanah Mirghani, en annen sudansk filmskaper som bor og jobber i Qatar.

Mirghani kom etter revolusjonen for å spille inn sin første film i Sudan, kortfilmen «Al-Sit» som også utspiller seg på landsbygda. I likhet med «You will die at twenty» er det en vakker filmatisering av den sudanske landsbyen, med scener fra vidstrakte bomullsfelt. Filmens hovedperson er 15-åringen Nafisa som er på vei til å bli giftet bort til en ung sudansk forretningsmann som bor i Gulfen. Gjennom hele filmen følger vi Nafisa – som ikke sier et eneste ord.

– Det var en nøye avveid beslutning, så klart. Stillhet er en kinematografisk måte å si noe veldig høyt på. Alle beslutninger om Nafisas liv tas over hodet på henne, sier Mirghani.

Nytt håp Filmen «Al-Sit» (2020) av Suzanna Mirghani portretterer en tenåringsjente som skal giftes bort. Mihad Murtada spiller hovedrollen som tenåringsjenta Nafisa.

Foruten en film om individets selvbestemmelsesrett er den også et symbol på det nye Sudan, sier hun.

Det er et håp om at viktige beslutninger om menneskers fremtid ikke lenger skal tas utenfor deres rekkevidde.

Mangler grunnleggende infrastruktur

Både «Al-Sit» og «You will die at twenty» er blitt vist på filmfestivaler rundt omkring i verden og er tildelt en rekke internasjonale utmerkelser. «You will die at twenty» ble dessuten første sudanske film noensinne til å bli vurdert til Oscar, men ble ikke nominert. Nå er den tilgjengelig for strømming via Netflix. Men ingen av filmene er vist for publikum i Sudan. Mangel på infrastruktur, institusjoner og kulturstøtte utgjør et like stort hinder som ufriheten og kizan-tidens undertrykkelse.

– Det er veldig vanskelig å gjøre noe som helst her, det finnes ikke noe system og ingen ressurser. Vi forsøker, men det er ikke lett, sier Khalid Awad, en fotograf og filmfotograf som jobbet med både «Al-Sit» og «You will die at twenty».

Han sitter i overetasjen i studioet sitt i en bydel i Khartoum, omgitt av ledninger, kameraer og lamper. Det er strøm her i dag, så airconditionanlegget fungerer. Den siste tiden har hovedstaden hatt lange strømbrudd, i åtte–ni timer enten om dagen eller kvelden. Med en temperatur på over 40 grader i vårmånedene er det umulig å jobbe uten strøm.

– Vi tar alltid med oss generatorer til innspillingene. Men om du har strøm, så er det noe annet som mangler: gass, eller bensin til bilen, sier Awad.

Dessuten mangler det kanskje aller mest grunnleggende for en levende filmindustri: kinoer. På 1980-tallet hadde Sudan 60 kinoer, ofte med fullsatte saler, spredt i byer rundt i hele landet. Hovedstaden som på den tiden hadde en halv million innbyggere, hadde 16 kinoer.

– Det var en tid i Sudan hvor kinoene solgte flere billetter enn fotballen gjorde, sier filmskaper Suleiman Ibrahim.

Ibrahim tilhører Sudans tidligere generasjon filmskapere, som studerte film på steder som Kairo, Moskva og Berlin. Det Khartoum som de vokste opp i, var som mange andre steder i verden på 1960- og 70-tallet, midt i en æra av hippiebevegelse, avkolonisering og forventninger.

– Film var stort. Kinoene viste indiske, egyptiske og amerikanske produksjoner. Iblant kom det filmer fra Japan og Italia samme år som de ble sluppet der, sier Ibrahim Shadda, en annen tidlig filmskaper.

De to mennene sitter på Ibrahims uteplass i en av Omdurmans eldste bydeler, der lave hus ligger tett inntil hverandre langs sandete gater.

To yngre filmskapere er også der, Mahira Salim, med sin fire måneder gamle sønn på fanget, og Suhaib Gasmelbari, som portretterte Shaddad og Ibrahim i sin film «Talking about trees». Han forteller at filmens arbeidstittel var «The waiting bench».

– Slik var det for den som ville lage film i Sudan. Er du rik? Har du kontakter innen sikkerhetstjenesten? Hvis ikke, måtte du enten forlate landet eller sette deg ned og vente, sier Shaddad.

Bråstopp under al-Bashir

De aller første filmene i landet ble laget da Sudan var under britisk-egyptisk styre på begynnelsen av 1900-tallet og etter selvstendigheten i 1956. De tidlige produksjonene var ikke noe annet enn statlig propaganda, om ting som folklore, sport og turisme. Et unntak var den nå avdøde legenden Gadallah Gubara som filmet Afrikas første langfilm i farger i 1955.

Så begynte Shaddad, Ibrahim og andre hjemvendte filmstudenter å lage konseptuelle og samfunnsbetraktende kortfilmer, som «Camel», om en kamel som trer inn i drømmenes land samtidig som den kjører en stor oljepumpe, og «The Station» om en familie på vei til sykehus, som blir stående fast på en stor bussterminal.

Men entusiasmen for film og kinobesøk begynte å dale på 1980-tallet og fikk en brå slutt med Omar al-Bashirs militærkupp i 1989. Nesten umiddelbart begynte kinoer og konserthus å bli stengt igjen.

– Kuppet kom på en tid da Sudan var på vei mot en slags kunstnerisk renessanse, en søken etter nye uttrykk. Den satte en stopper for alt det, sier El Malik.

Det er nå gått mange år siden den siste av de gamle kinoene ble stengt. Bygningene står nå som forsømte monumenter over en svunnen tid. Colosseum i sentrum av Khartoum er gjort om til parkering, et annet filmhus er overtatt av hæren. I Omdurman står bare fasaden igjen på en av de mest populære kinoene. En annen er stengt, men med seter og filmlerretet intakt.

Må bygges opp fra bunnen

Filmfestivalen som er blitt holdt i Khartoum de siste årene, har vist filmer på andre steder rundt om i byen, med lange rader av stoler satt ut under åpen himmel.

Årets festival ble innstilt på grunn av pandemien, men i fjor ble festivalen innviet av filmskaper Marwa Zeins «Khartoum offside», en dokumentar om fotballspillere som trosser ideen om at fotball ikke er noe for kvinner.

Noen dager før festivalen startet, en sval kveld i begynnelsen av januar, ble en annen film vist på en populær utendørskafé i Khartoum: filmskaper Hajooj Kukas internasjonalt feirede komedie «Akasha» som utspiller seg i de konfliktrammede delene av det sørlige Sudan.

For mange av publikum var det første gang de så en film om krigføringen i sitt eget land. TV og andre medier i landet har aldri rapportert fritt om dette. Og for hovedrolleinnehaveren, som ikke hadde jobbet som skuespiller tidligere, var det første gang han overhodet kunne reise fra regionen sin til hovedstaden.

Mirghani og Abu Alala arbeidet også med førstegangsskuespillere i sine filmer. Hverken Nafisa eller hennes tiltenkte ektemann i «Al-Sit» hadde jobbet som skuespillere tidligere. Det hadde heller ikke Muzamil i filmen «You will die at twenty». Abu Alala forteller at han møtte 150 personer før den rette gutten dukket opp på slutten av den andre dagen.

– Det finnes ingen skuespillere i Sudan etter alle årene uten noen filmindustri. Men det er i ferd med å endre seg, og folk begynner å se på skuespill som noe de vil holde på med, sier han.

Mirghani, som i likhet med Abu Alala bodde i Sudan noen år i barndommen like før militærkuppet i 1989, tror også på en annen fremtid i landet.

– Det Sudan jeg husker, var annerledes. Ingen tenkte på film eller skuespill som en mulighet da. Men det har endret seg. Nå finnes det filmskapere som er seriøse i det de gjør. Det er en liten gruppe, men de finnes, sier hun.

Men å kalle de siste årenes filmer for en ny filmbølge eller trend, er for tidlig.

– En del snakker om et fremtidseventyr, men det er ikke så enkelt. Det er helt klart flere nye filmer som er produsert og vist på festivaler, og det er bra i seg selv. Men vi befinner oss fortsatt bak startlinjen, sier Gasmelbari.

Kanskje er det som sluttscenen i «You will die at twenty», der Muzamil tar på seg klærne og begynner å løpe, langt bort, mot et ukjent mål.