I sakens natur
For å uttrykke ulike sider av den menneskelige tilværelsen lener vi oss gjerne på naturen: Vi snakker som en foss, må bite i gresset, møter skjær i sjøen eller skjelver som et ospeløv. Men i sin definisjon er natur alt annet enn det mennesker driver med. Natur er dyr, planter, landskap og det i verden som nettopp ikke er skapt eller forårsaket av mennesker.
Kanskje nettopp derfor er det dit vi gjerne trekker, ut dit hvor Einstein mente vi ville få en bedre forståelse av det meste. Med pandemibegrensninger for all aktivitet som involverer menneskelig kontakt, fikk den kravløse naturen bredere appell enn noen gang. Fra fjorårets håpefulle sommer frem til årets take 2 har endeløse timer bak en datamaskin i eget hjem fått natur til å fremstå som essensen av alt som virkelig betyr noe: frihet, avkobling, variasjon og skjønnhet.
For noen kan en slik lengsel få motsatt effekt. I den hjemmesnekrede Netflix-dokumentaren «Inside» deler den syngende komikeren Bo Burnham sine bittersøte betraktninger om en innestengt, klaustrofobisk tilværelse i en bitte liten leilighet gjennom et år med pandemi.
Når døren mot omverdenen endelig åpner seg igjen, trår Burnham forsiktig utenfor. Det er dette han har lengtet etter så lenge. Nesten umiddelbart vil han likevel bare fortest mulig inn igjen. Men døren smekker igjen foran ham, og naken og utestengt innser han at alt han ville vekk fra, plutselig er blitt alt han vil tilbake til.
Burnham resonnerer slik, på sitt tragikomiske vis: Det siste året er vi blitt fortalt at menneskekontakt kan ta livet av oss. Menneskelig samkvem er blitt henvist til det mye tryggere digitale rommet. Verden utenfor, den ikke-digitale verdenen, er redusert til noe vi betrakter gjennom en skjerm ledsaget av strømstøy fra morgen til kveld, fra jobbsamtaler, yogaklasser, møter, seminarer, foredrag, nyhetssending-er og underholdning. Ikke rart da, at naturen virker ekstra forlokkende.
På Utøya 22. juli for ti år siden ble imidlertid den vakre naturen indirekte brått og brutalt delaktig i et inferno. Etter et strålende solskinn kvelden før, dro det seg en svart himmel over Østlandet, som et dystert forvarsel på ondskapen som var i gjære.
I Erika Fatlands bok «Året uten sommer» beskriver Utøya-overlever Torje Hanssen hvordan en normalt oppløftende eller beroligende lyd som bølgeskvulp, skapte redsel fordi det lød som fottrinn. Naturens vakre innretninger som bukten på en normalt idyllisk strand eller et vakkert, stupbratt berg, representerte 22. juli kun desperat mangel på gjemmesteder og umulige fluktruter. Naturens anatomi tvang noen av de skrekkslagne ungdommene ut i vannet. Det reddet noen, men tok livet fra andre.
Lyn fra klar himmel er en nærliggende metafor fra naturen for ondskapen som slo til uvarslet i juli 2011. Men grusomhetene har ingen naturlig forklaring slik lyn har, og bare et menneskemonster kan utvise viljestyrte grusomheter i 189 minutter.
Naturen har ikke i seg å være noe annet enn den er, og denne dagen ble den en smertelig kulisse og taust vitne til en massakre. Etter hvert skulle naturen like fullt bli svært betydningsfull for sårhelingen. Ti år etter utgjør øyas unike natur en vakker ramme for minnesmerker og -steder, spesielt betydningsfulle fordi de står der angrepet faktisk skjedde.
Kalde betongbygninger i Regjeringskvartalet kan vanskelig bli noe godt sted for bearbeiding av sorg slik naturen på Utøya bidrar til. Menneskeskapte konstruksjoner kan likevel representere respekt, minner og læring, slik Erling Blakstad Haffner, arkitekten bak det kritikerroste Hegnhuset på Utøya, har fått til. På sin første skisse rablet Haffner ned hva bygget måtte bli: «Stage of memory». Betydningene er mange, blant annet scene og åsted, men også fase og etappe.
Som fasene av sorg og minner, endrer også naturen seg kontinuerlig, dekker til sår og bidrar til nye perspektiver.
Men noen forståelse av hva som førte til udåden 22. juli 2011, vil den aldri kunne gi oss.
Tine Skarland, redaktør.
Kilder: SSB, SPIREORG.NO, FORSKNING.NO, NATIONEN, LANDBRUKSDIREKTORATET, FRAMTIDEN I VÅRE HENDER, LANDBRUK.NO, FAKTISK.NO, SVENN ARNE LIE: «MELLOM BAKKAR OG KJØTTBERG – OPPSKRIFT PÅ EN NY MATPOLITIKK»
