Jakten på stimuli

Vi har alle kjedet oss i større eller mindre grad. Noen kjeder seg lettere enn andre, og hva som anses som kjedelig, er en høyst subjektiv erfaring. Som barn kunne kjedsomhet være den største pine, men i voksen alder kan en kjedelig ettermiddag være en gave og velsignelse.

Følelsen av å kjede seg er tett knyttet til det å være menneskelig, men vi lever i et samfunn med konstant higen etter å bli kvitt denne velkjente følelsen – med lett tilgjengelige sanseinntrykk på skjerm og nett. Vi skyr dødtid og mangel på stimuli, som om ethvert minutt uten produktivitet og underholdning er bortkastet.

Da blir frustrasjonen enda større av den siste tidens sosiale restriksjoner og en ny normal der isolasjon og alenetid er dagligdags. Fritid er blitt noe vi nå ofte assosierer med økt kjedsomhet og frustrasjon over mangel på aktiviteter.

Dermed melder spørsmålet seg – er kjedsomheten utelukkende en negativ opplevelse, eller kan det komme noe godt ut i andre enden? Og hvor kommer kjedsomheten fra?

Lei av livet

En fascinasjon for kjedsomhet har lenge eksistert i kultur og litteratur, og dens årsak, mening, og konsekvenser er ofte blitt debattert av filosofer, forfattere og – i senere tid – forskere.

En av de eldste beskrivelsene av tilstanden finner vi i «Forkynneren» (Ecclesiastes), som anses å være en av Bibelens få filosofiske tekster, antatt skrevet rundt 200 år før vår tidsregning.

I teksten er tedius vitae et gjennomgående tema – beskrevet som det å være lei av livet. Alt gjentar seg, og det er ingenting nytt på Jorden.

Øynene ser, men er ikke fornøyd med det de ser. Ørene hører, men blir ikke tilfredsstilt av det de hører.

Gjennom tidene har flere navngitte og berømte filosofer gitt sine betraktninger om kjedsomhet.

Franske Pascal argumenterte på 1600-tallet for at menneskelivet i seg selv er så tomt og meningsløst, at kjedsomheten er konstant tilstedeværende, med mindre vi søker distraksjoner fra vårt «tomme selv».

I hans mening handlet frelse fra kjedsomhet om å vie livet til Gud.

Immanuel Kant (1724–1804) hevdet derimot at grunnlaget for kjedsomhet er personbestemt og kun opptar de mennesker som er inaktive og tiltaktsløse. I motsetning til Pascals teologiske retning, foreslo Kant enhver aktivitet – det være seg i jobb eller lek – som forløsning fra kjedsomheten.

Immanuel Kant 

En stadig svingende pendel

To av 1800-tallets største filosofer – tyske Arthur Schopenhauer og danske Søren Kierkegaard – hadde også kjedsomhet sentralt i sin lære. Schopenhauer lanserte tanken om at tilstanden er den ene av to motpoler i menneskelivet, hvor den andre er vår søken etter noe vi ønsker. Livet svinger fra kjedsomhet til jakten på et objekt eller mål, og deretter tilbake til kjedsomhet – da vi finner ut at målet ikke tilfredsstiller. Deretter innbiller vi oss igjen at neste ønske vil gi oss varig frelse fra kjedsomhet.

«Livet svinger som en pendel frem og tilbake mellom smerte og kjedsomhet».

Schopenhauer hevder samtidig at kjedsomhet er et fenomen for dem med høy status og intelligens.

«Trengende omgivelser og fattigdom produserer smerte – men hvis man er velstående, vil man kjede seg. Mens de lavere klassene er opptatt i en endeløs kamp mot lengsel – og smerte – kjemper overklassen en konstant og desperat kamp mot kjedsomhet.»

Dette ble støttet av Søren Kierkegaard, som skrev:

«(…) de som kjeder seg selv, er de utvalgte, de adelige».

En kamp for tilværelsen vil altså kunne gi færre traurige dager for det åndelige. Men, om man blir fri fra fattigdommens smerte, står grubling og tomgang klar til å ta over.

Hos Kierkegaard finner vi også noen av de første tankene om kjedsomhet som en mulig kilde for motivasjon. Han beskriver det som et paradoks at noe så statisk og solid knyttet til intethet, også skal kunne fungere som stimuli til handling – ofte negativ som sådan.

1900-tallets Bertrand Russell var også av den oppfatning at kjedsomhet er en nyttig del av livet, og at det å ha evne til å gjennomleve tilstanden, er essensielt for et lykkelig liv. Som han beskrev:

«Alle gode bøker inneholder kjedelige partier, og alle gode liv har bestått av uinteressante perioder. (…) Ingen store prestasjoner er mulige uten nitid arbeid – så oppslukende og vanskelig at det ikke blir noe særlig energi til overs for avkobling».

Frykt for kjedsomhet

Men, har mennesker alltid kjedet seg like mye? Russell mente at menneskeheten har gjennomgått flere faser av dette. I jeger- og sankersamfunnet var det lite tid til kjedsomhet, da mye av tiden gikk til ren overlevelse, og livet var generelt mer fylt av spenning og utfordringer. Med jordbrukssamfunnet fulgte i større grad et liv uten de store, nevneverdige stimuli, men i stedet fylt av langtekkelig, repetitivt arbeid og en kamp for å overleve.

Livet slik vi forholder oss til det i moderne samfunn, har imidlertid ført til at vi har begynt å jage etter stimuli. Russel beskrev det slik i 1930:

«Vi kjeder oss mindre enn forfedrene våre, men vi har større frykt for kjedsomheten. Vi mener, eller tror, at kjedsomhet ikke er en naturlig del av menneskelivet, men at det kan unngås ved en energisk søken etter spenning».

Budskapet kan naturligvis forstørres til dagens samfunn hvor mobiltelefoner og digitale flater er med på å stimulere og distrahere oss i traurige stunder. I henhold til Russels teorier er dette en uheldig og unaturlig utvikling for menneskesinnet. Vi trenger de kjedelige stundene mellom spenningen for overhodet å være i stand til å sette pris på spenningen.

Vitenskapelig til verks

Filosofer har altså forsøkt å definere, forklare og kurere kjedsomheten, men hva sier vitenskapen og psykologien om tilstanden?

Den anerkjente, britiske psykoanalytikeren og forfatteren Adam Phillips har forsøkt å definere følelsen som:

«Tilstanden av suspendert forventning hvor ting er satt i bevegelse og ingenting begynner, følelsen av diffus rastløshet som inneholder det mest absurde og paradoksale ønsket – ønsket om å lengte».

Denne definisjonen av kjedsomhet henspiller på tankegodset til flere av de nevnte filosofene.

En rapport fra 2006, utarbeidet av psykologer ved University of Waterloo i Canada, bidrar med en håndfast årsaksforklaring, og at tilstanden kan komme i tre former. Vi kjeder oss dersom vi blir forhindret i å gjøre den aktiviteten vi ønsker, men også hvis vi blir tvunget til å gjøre en uønsket aktivitet. Den tredje årsaken handler ikke om en gitt aktivitet, men at vi ikke klarer å opprettholde engasjementet for eller oppmerksomheten i aktiviteten.

Ekspert i klinisk psykologi, Norman D. Sundberg, lanserte i 1986 også en kjedsomhetstendens-skala (Boredom Proneess Scale), som kvantifiserer en persons tendens til å havne i tilstanden – som ofte også korrelerer med konsentrasjonsproblemer. Videre studier har også vist en klar sammenheng mellom kjedsomhetstendens og depresjon, samt problemer knyttet til avhengighet.

Men nyere studier viser at kjedsomhet også kan føre noe godt med seg, blant annet kreativitet.

Positive følger

En engelsk studie fra 2014 satte opp to grupper hvor den ene først ble satt til å drive kjedelig skrivearbeid, og deretter bedt om å løse en kreativ oppgave. En tilsvarende kontrollgruppe ble satt rett på den kreative problemløsningen uten å gjøre kjedelig arbeid i forkant.

Resultatene viste at gruppen som kjedet seg først, hadde flere kreative løsninger ved gjennomføringen av den andre oppgaven.

Andreas Elpidorou, professor i psykologi ved University of Louisville i Kentucky, mener også at kjedsomhet kan være en regulerende tilstand som bidrar til økt velvære hos mennesker. Kjedsomhet kan gi oss signaler om at vi befinner oss i en uønsket situasjon, og dermed bevege oss i en retning som er mer tilfredsstillende og utbytterik.

David Foster Wallace

Blant dem som kraftfullt og treffende lyktes å sette ord på den positive bieffekten av kjedsomhet, er den amerikanske forfatteren David Foster Wallace (1962–2008). I romanen «The Pale King» («Den bleke kongen») skrev han om det dagligdagse livet til ansatte hos skattemyndighetene i Illinois, og som hver dag kjemper seg gjennom sjeledrepende kjedsomhet på kontoret:

«Lykke – det i hvert eneste øyeblikk å føle glede og takknemlighet for å være i live og bevisst – befinner seg på den andre siden av en knusende, knusende kjedsomhet. Hvis du, mens du utfører den mest kjedsommelige aktiviteten du kan tenke deg (fører regnskap, ser golf på TV), likevel klarer å være oppmerksom – så vil du oppleve at kjedsomhet, slik du aldri før har kjent den, skyller over deg i bølger og nesten tar livet av deg. Kommer du deg forbi dette, vil det være som å ta steget fra svart-hvitt og over i farger. Som vann etter flere dager i ørkenen. Umiddelbar lykke i hvert eneste atom».

At romanen var basert på et uferdig manus, etterlatt av Wallace da han valgte å gå ut av verden i en alder av 42 år, kan kanskje tolkes som at han ikke helt fant ut av dette i eget liv.

Det kan kanskje også ses som et uttrykk for det komplekse bildet av hva som finnes på andre siden av langtekkelighet – mening, depresjon, avhengighet, motivasjon – og kreativitet.