En ny start

I det moderne vestlige samfunnet er det overgangen til pensjonisttilværelsen som vanligvis markerer begynnelsen på den virkelige alderdommen. Med ett går man fra å være bidragsyter til å bli trygdemottager. Det kan for mange resultere i en eksistensiell krise, knyttet som vi gjerne er til den protestantiske arbeidsetikk.

Tradisjonelt har høy alder representert akkumulert visdom og erfaring, og alder har dermed vært en ressurs i seg selv. I dagens verden, med så mange og raske endringer, særlig innenfor teknologien, kan imidlertid eldre fort føle seg fortapt. Men i en tid med økt livskvalitet for eldre, kan den nye friheten også innebære en ny start.

På den ene siden kan det ikke nektes for at alderdommen er livets siste fase, og at den før eller senere vil innebære både kroppslig og sjelelig forfall. På den andre siden vil livsmestringen også være et spørsmål om perspektiv. I en sekulær verden, uten forventning om noe liv etter døden, vil det gi liten mening å se for langt fremover. Det å se bakover kan samtidig føre til at man overveldes av nostalgi og minner om en tapt fortid.

Utenfra blir alderdommen ofte sett på som en uheldig tilstand for den enkelte, og som en brysom byrde for omgivelsene. Men bøker om eldres situasjon, skrevet av de eldre selv, gir ofte et annet, langt rikere inntrykk.

Antikken og renessansen

I den greske antikkens litteratur spiller flere eldre menn viktige biroller, som den gamle, vise kongen Nestor eller sannsigeren Tiresias. I Roma skrev Cicero et ganske optimistisk essay kalt «Om pliktene; om alderdommen». Når det gjelder vår moderne tenkning om døden, så er det blitt sagt at den initieres med essayene til den franske filosofen Michel Montaigne (1533–92). «Moderne» i denne sammenheng henspiller først og fremst på det «sekulære», men også noe sterkt personlig, nøkternt og fritt for klisjeer. Montaigne ser – helt utypisk for sin tid – på døden som noe som faktisk kommer til å hende ham, en ugjenkallelig slutt.

Den engelske forfatteren Julian Barnes beskriver Montaignes ord som «stoiske og trøstende», men de introduserer også noe «prekært», noe akutt tilstedeværende. Alderdommen ble tilført en uunngåelig finalitet, som gradvis ville komme til å endre de aldrendes syn på sin egen situasjon.

Montaigne skrev:

«Eftersom jeg [når jeg er syk] ikke lenger setter livets goder så høyt, fordi jeg begynner å miste evnen til å nyte dem, ser jeg døden i et mindre skremmende lys. Dette får meg til å håpe, at jo mer jeg fjerner meg fra den ene bredd, og nærmer meg den andre, desto lettere vil jeg avfinne meg med overgangen.»

Tidlig modernitet

Et senere, mer tragisk eksempel på en «moderne gammel» er å finne i William Shakespeares «Kong Lear», ferdigskrevet i 1605–06. Her møter vi en konge som har spilt sine kort dårlig, for han har gitt fra seg arven til to av sine tre døtre på forhånd, men uten å få den kjærligheten og omsorgen han hadde forventet i retur.

Lears feilgrep var å tro at det var hans person som innga respekt (som om han var en antikkens Nestor), mens det altså bare var rikdommen i seg selv som sikret hans posisjon. Kan dette være et visjonært frempek til modernitetens bakside, der familien og samfunnet i mindre grad vet å verdsette dem som ikke lenger er produktive?

Så er det heller ikke slik at alle dør med den samme sokratiske verdighet og ro, og alderdommen kan være både råere og mer uoversiktlig enn Montaigne satt og så for seg. En av den moderne litteraturhistoriens mest kjente beskrivelser av livets siste fase, finner vi i Leo Tolstojs usminkede «Ivan Iljitsj’ død» fra 1886.

Ledemotivet her er hvor vanskelig det er for Ivan å akseptere at slutningen «alle mennesker er dødelige» også gjelder ham selv, selv når han observerer sitt eget kroppslige forfall:

«Det samme om og om igjen. Snart blinker det en dråpe av håp, snart bruser det et hav av fortvilelse. Og stadig denne evinnelige smerten, hele tiden denne håpløse tristheten, stadig det samme».

Alderdom som litterær sjanger

Til tross for disse eksemplene har alderdomsbeskrivelse som en litterær undersjanger, ikke vært lett å få øye på. Men vi har fått et lite oppsving de senere årene, også innen det vi kan kalle «faglitteratur».

Allerede i 1970 ga feministikonet og eksistensfilosofen Simone de Beauvoir ut «Alderdommen», en 500 siders historisk gjennomgang av hvordan de eldre er blitt sett på gjennom de forskjellige epokene. Hun var 62 år da boken kom ut, og den munner ut i en indignert oppsummering av hennes samtids behandling av eldre.

De Beauvoir skriver: «De gamle, som ikke utgjør noen økonomisk styrke, har ikke mulighet til å kreve sine rettigheter, så det er i utbytternes interesse å bryte solidariteten mellom arbeiderne og de uproduktive, slik at de sistnevnte ikke har noen forkjempere.» Beauvoir påpeker også det tvetydige i betydningen av arbeid: «Tvang og slit, utvilsomt, men også en kilde til interesse, likevekt og integrasjon i samfunnet». Det er dette som glipper når man blir pensjonist.

I de senere årene er det kommet flere bøker i grenseland mellom populærvitenskap og kreativ memoarskriving om dette temaet, som «Losing it» av jurist og historiker William Ian Miller (2011), «Å være dødelig» av legen Atul Gawande (2014) og «En odyssé – en far, en sønn og et epos» av redaktør i The New York Review of Books, Daniel Mendelsohn (2017).

I likhet med Beauvoir lente de seg sterkt på skjønnlitteraturen: Miller og Mendelsohn henholdsvis på de islandske sagaene og Homers «Odysseen», mens Gawande særlig har latt seg fascinere av Tolstojs nevnte bok om Ivan Iljitsj.

Såret manndom

Et fremtredende trekk i litteraturen om alderdommen, særlig etter at moderniteten brakte med seg storfamiliens sammenbrudd, er den sårede manndommen. Dette gjenfinnes i flere tradisjonelle memoarbøker, som i den selvrettferdige pludringen til Knut Hamsun i «På gjengrodde stier» (1949), eller i den lett skrytende tonen til den chilenske nobelprisvinneren Pablo Neruda i hans «Jeg tilstår at jeg har levd» (1974).

I den legger ikke Neruda skjul på at han så på seg selv som en viktig person med et naturlig drag på det annet kjønn. Det er påfallende hvor ulikt eldre menn takler sitt fysiske forfall og tap av posisjon: Noen ganger med patos, andre ganger med humor og økende selvinnsikt.

I Ernest Hemingways kortroman «Den gamle mannen og havet» (1952) får vi beskrevet et spektakulært fall. Her følger vi den aldrende fiskeren Santiago, som i 84 dager har vært forfulgt av uhell, og ikke fått noen fangst. Hele hans kubanske landsby (inkludert ham selv) har mistet troen på ham, men han bestemmer seg for å satse alt på en siste tur på havet.

Han drar svært langt ut og klarer, nærmest med sine siste krefter, å få kloa i en kjempestor seilfisk (marlin), som trekker båten hans etter seg i to fulle dager. Til slutt vinner Santiago styrkeprøven, men på vei hjem må han likevel tåle et bittert nederlag, da den ene haien etter den andre forsyner seg av fisken han har bundet til sin lille båt. Da han igjen når land, er bare skjelettet av den igjen.

Latinamerikanske klassikere

To latinamerikanske klassikere viser til fulle dette spennet mellom aksept og fornektelse, nemlig «Ingen skriver til obersten» av kolombianske Gabriel García Márquez (1961) og «Don Artemios død» av meksikanske Carlos Fuentes (1962).

Det latinamerikanske samfunnet har alltid vært sterkt preget av sin machismo, forestillingen om at mannens selvbilde hviler på hans virilitet. Men den aldrende «obersten» i García Márquez’ roman har måttet gi slipp på det, for han er fattig, og hans kone er sykelig. Alt hans håp er knyttet til en kamphane han eier, en hissigpropp av en fugl som har alt han selv ikke har av temperament, der han resignert går og venter på pensjonsutbetalinger som aldri kommer.

Det er stor kontrast til «Don Artemios død», hvis sentrale karakter har vært en klassisk caudillo (autoritær lederskikkelse), men nå ligger på sitt dødsleie. Her er han omgitt av familie, venner og kolleger, samt en prest, som alle vil ha noe ut av ham. Don Artemio ligger imidlertid bare og ser tilbake på sitt liv, som soldat, politiker og forretningsmagnat, mens han tenker sine obskøne tanker.

Sannheten er at han alltid har vært korrupt, voldelig og utro, og at hans suksess kun er et resultat av trusler, utpressing og utbytting. Til tross for at han er omgitt av mennesker som står ham nær, føler han seg alene, og at han har måttet betale en for høy moralsk pris for fremgangen han har hatt på de ulike områdene i livet.

Bitter selvironi

I den globale anglosfæren finner vi mange eksempler på denne blandingen av bitterhet og selvironi. Det er interessant å sammenligne sørafrikanske J.M. Coetzees «Slow Man» (2005) og amerikanske Philip Roths «Everyman» (2006), for de har mange fellestrekk, ikke minst i tonefall.

Hovedpersonen i begge har – som konsekvens av valg de selv har tatt – endt opp som ensomme, eldre menn, som har problemer med å akseptere deres svekkede relevans, og at de til og med kan ha behov for hjelp. Begge gjør patetiske forsøk på seksuelle tilnærmelser til yngre kvinner.

Og begge må – med bitterhet, men også en viss humor – innse at en tidligere så sentral del av deres selvbilde er utvisket for alltid.

I disse to bøkene begynner vi å nærme oss en mer kontemporær, familiær beskrivelse av alderdommen. Her er kroppen i forfall, noe som resulterer i patetiske hjemmeulykker, smerte og medisiner, og avhengighet av effektive, men likegyldige sykepleiere.

De fornuftige tiltakene oppleves som en rekke fornedrelser: trygghetsalarmer, ergometriske øvelser, kroppsvask i andres påsyn. Problemet deres består først og fremst i at de føler at de lurer seg selv når de forsøker å mobilisere begeistring for diverse malerkurs for seniorer eller de spesialtilpassede rullestolene de tilbys.

Og gir det lenger noen mening å sitte og se ut over havet, noe som de alltid likte å gjøre som barn?

Aksept av omstendighetene

Den som kanskje kommer lengst i å akseptere de ufravikelige omstendighetene, er engelske Julian Barnes i hans filosofiske memoarbok «Nothing to be Frightened of» (2008). Barnes avviser nådeløst religionens trøst i møte med døden, noe han – som nevnt – fører tilbake til Montaignes tekster.

Barnes observerer hvordan oppmerksomhetssfæren hans snevrer seg inn og blir mer sentrert om ham selv og kroppens skavanker. I «Everyman» skriver Philip Roth om at de eldre «med letthet identifiserte hverandre ut fra sine lidelser» mer enn noe annet.

På denne måten skrumper omgivelsene, kroppen og selvet, alt som utgjør det jeget som instinktet ønsker å opprettholde. Utenfra er det gjerne den skrantende kroppen som først og fremst forbindes med det å bli gammel, men hvis man observerer på nært hold, ser man hvor viktig det er for den enkelte å klamre seg til minnene. Det er, som Barnes skriver, der identiteten befinner seg:

«Though science and self-knowledge have led us to doubt what our individuality consists of, we still want to remain in that character which we have perhaps deceived ourselves into believing is ours, and ours alone. // Memory is identity. ... You are what you have done; what you have done is in your memory; what you remember defines who you are; when you forget your life you cease to be, even before your death.»

Nordisk noir

Som eksempler på en underfundig, minimalistisk «nordisk noir» kan vi trekke frem Kjell Askildsens «Thomas F’s siste nedtegnelser til menneskeheten» (1983) og Kjersti Annesdatter Skomsvolds «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg» (2009). Her er det mer svart komikk knyttet til de nære ting, for disse gamle er mer preget av de spørsmål som føles akutte for dem selv.

«Du verden for en begivenhetsrik dag», sier Thomas til seg selv etter å ha truffet på sin tidligere lektor. De står og veiver til hverandre med stokkene sine over gaten, men våger ikke krysse den, og siden ingen av dem kan høre ordentlig hva den andre sier, kappes de om å være den første til å si farvel.

Skomsvolds bok har mer smerte, for her møter vi en eldre kvinne som er rammet av en forestilling om «det ulevde liv», at hun ikke har fått gjort nok, at hun har kastet bort den store gaven hun ble skjenket. For sent og forgjeves forsøker hun å knytte seg opp til de andre som utgjør menneskehavet der ute, men tiden har ubønnhørlig løpt fra henne.

Dette er to former for isolasjon: i Askildsens tilfelle som et resultat av alderen selv og de begrensninger den setter, mens det i Skomsvolds tilfelle er som følge av en livslang personlighetsbrist, som det til slutt er for sent å rette opp.

Valg av perspektiv

Nettopp denne følelsen, at så mye er ugjort og ugjenkallelig for sent, er nok universelt forbundet med alderdommen, selv om det sikkert kan hevdes at det er en uheldig konsekvens av den nordiske samfunnsmodellen.

De siste ordene til Atul Gawandes far, er: «Hvordan vil jeg bli husket?» Men kanskje er det mer enn noe annet valg av perspektiv som er bestemmende for lykkefaktoren for eldre mennesker. Mange får et bedre emosjonelt liv i livets siste fase, fordi man legger sine egne ambisjoner til side og fokuserer på de uforpliktende, nære relasjoner og samvær med andre. Sviktende begjær kan ha sine fordeler ved at viriliteten ikke lenger er en forstyrrende faktor.

Filosofen Montaigne skriver at selv om man ikke kan trene på døden, så kan man tilegne seg erfaring om det forestående: «Om vi ikke kan innhente døden, kan vi nærme oss den og gjøre oss kjent med den. Selv om vi ikke kan beseire dens borg, kan vi i det minste beleire den og lære inngangene å kjenne.»

Han er altså opptatt av at man skal forsone seg med tanken på døden, men ikke la den komme i veien for livet.