Politisk ekstremisme. En kaotisk oppløsning av eurosonen vil påføre det europeiske integrasjonsprosjektet – den sentrale søylen i Europas politiske stabilitet siden annen verdenskrig – uopprettelig skade.

Det vil destabilisere ikke bare forgjeldede land i den europeiske periferien, men også kjerneland som Frankrike og Tyskland – arkitektene bak prosjektet. Marerittscenariet er en 1930-tallslignende seier for politisk ekstremisme.

Fascisme, nazisme og kommunisme var barn av motreaksjonen mot globaliseringen som var bygd opp siden slutten av 1800-tallet. Denne motreaksjonen livnærte seg av frykten blant grupper som følte at de ble fratatt muligheter og rettigheter og ble truet av voksende markedskrefter og kosmopolitiske eliter.

Frihandel og gullstandarden hadde krevd en nedtoning av innenlandske prioriteringer som sosiale reformer, nasjonsbygging og kulturell selvhevdelse. Økonomisk krise og manglende internasjonalt samarbeid undergravde ikke bare globaliseringen, men også elitene som opprettholdt den eksisterende samfunnsordenen.

To veier. Som min Harvard-kollega Jeff Frieden har skrevet, banet dette veien for to forskjellige former for ekstremisme. Stilt overfor valget mellom likhet og økonomisk integrasjon, valgte kommunistene radikale sosiale reformer og økonomisk selvforsyning. Stilt overfor valget mellom nasjonalt forsvar og globalisering, valgte fascistene, nazistene og nasjonalistene nasjonsbygging.

Heldigvis er fascisme, kommunisme og andre former for diktatur foreldet i dag. Men lignende spenninger mellom økonomisk integrasjon og lokal politikk har lenge sydet under overflaten.

Europas indre marked er blitt gjennomført mye raskere enn EUs politiske fellesskap. Den økonomiske integrasjonen ligger langt foran den politiske integrasjonen. Resultatet er voksende uro over at de tradisjonelle politiske kanaler ikke er i stand til å håndtere svekkelsen av økonomisk sikkerhet, sosial stabilitet og kulturell identitet.

Svake institusjoner. Nasjonale politiske strukturer har fått begrenset sine muligheter til å bruke effektive virkemidler, mens EUs institusjoner fortsatt er for svake for å kunne kreve lojalitet.

Nasjonale politiske strukturer har fått begrenset sine muligheter til å bruke effektive virkemidler, mens EUs institusjoner fortsatt er for svake for å kunne kreve lojalitet.

Det er det ekstreme høyre som har hatt størst fordel av sentrumpolitikernes fiasko. I Finland har partiet Sannfinnene utnyttet motviljen mot redningspakkene i eurosonen til å bli landets tredje største parti ved valget i april. I Nederland har Frihetspartiet til Geert Wilders oppnådd makt til å ha en avgjørende innflytelse. Uten partiets støtte vil den liberale mindretallsregjeringen bryte sammen. I Frankrike er Nasjonal Front blitt vitalisert under Marine Le Pen.

Motreaksjonen er ikke bare begrenset til eurostatene. I Skandinavia for øvrig fikk Sverigedemokratene, et parti med nynazistiske røtter, sete i nasjonalforsamlingen i fjor med nesten 6 prosent av stemmene. I Storbritannia viste en meningsmåling at så mange som to tredjedeler av de konservative ønsker at landet skal trekke seg ut av EU.

Slag mot legitimiteten. Høyreekstreme politiske bevegelser har tradisjonelt utnyttet innvandringsmotstand. Men grekere, irer, portugisere og andre som har fått krisehjelp, har sammen med problemene for euroen gitt ytre høyre nye ammunisjon. Deres euroskepsis kan åpenbart forklares av de aktuelle hendelsene.

Da Marine Le Pen nylig ble spurt om hun ensidig ville trekke Frankrike ut av eurosamarbeidet, svarte hun selvsikkert: «Når jeg blir president, vil eurosonen i løpet av noen måneder sannsynligvis ikke eksistere lenger.»

I likhet med på 1930-tallet, har sammenbruddet i internasjonalt samarbeid forsterket sentrumspolitikernes manglende evne til å gi tilfredsstillende svar på velgernes økonomiske, sosiale og kulturelle krav.

Når eurosonen rives i filler er det et ytterligere slag mot disse elitenes legitimitet som har satt grenser for debatten om det europeiske prosjektet og eurosamarbeidet.

Umulig visjon. EUs sentrumspolitikere har forpliktet seg til en strategi om «mer Europa» i et tempo som er for høyt til å dempe lokal uro, men ikke raskt nok til å skape en virkelig politisk enhet som omfatter hele EU. Ved å holde fast på en visjon av EU som har vist seg umulig å gjennomføre, har den europeiske sentrumseliten satt hele ideen om et forenet Europa i fare.

Økonomisk vil det minste ondet være å sikre at uunngåelige konkurser og utgang av eurosonen blir gjennomført på en så ryddig og koordinert måte som mulig. Også politisk er det behov for tilsvarende kontroll.

Hva dagens krise krever, er en klar omlegging av politikken, bort fra ytre økonomiske forpliktelser og sparetiltak og over til innenlandske interesser og ambisjoner.

På samme måte som en sunn nasjonaløkonomi er den beste garantist for en åpen verdensøkonomi, er en sunn innenrikspolitikk den beste garantisten for et stabilt internasjonalt samfunnssystem. Utfordringen er å utvikle et nytt politisk grunnlag som legger vekt på nasjonale interesser og verdier uten overtoner av arvelige særrettigheter og fremmedfrykt.

Politisk vakuum. Dersom sentrumspolitikerne ikke er i stand til å påta seg denne oppgaven, vil ytre høyre med glede fylle det politiske vakuum som oppstår, minus moderasjon.

Det er årsaken til at den avgåtte greske statsministeren Georgios Papandreou hadde rett med ideen om en folkeavstemning som det ikke ble noe av. Dette utspillet kom for sent, men var et forsøk på å erkjenne at innenrikspolitikken kommer først, selv om investorene anså dette – slik en redaktør i Financial Times skrev – for «å leke med ilden». Å vrake folkeavstemningen innebar ganske enkelt å utsette oppgjørets time og øke de endelige kostnadene som Hellas' nye lederskap må betale.

I dag er ikke spørsmålet lenger om politikken kommer til å bli mer populistisk og mindre internasjonal. Spørsmålet er om konsekvensene av et slikt skifte kan gjennomføres uten å ende opp med urovekkende utfall.

I europeisk politikk og økonomi synes det ikke å være noen gode alternativer – bare dårlige.

Publisert i Aftenposten 18. november 2011. © Project-Syndicate.org