Politidrap. 25. mai føyde George Floyd seg inn i en lang rekke svarte, ubevæpnede menn som har mistet livet som følge av politivold. Var det ikke for at drapet tilfeldigvis ble filmet og lagt ut på sosiale medier, ville Floyds død sannsynligvis ikke vært mer enn en notis i en lokalavis fulgt av Minneapolis-politiets opprinnelige og falske forklaring: George Floyd ble voldelig og motsatte seg arrest.

At svarte menn dør i møte med politi, er gammelt nytt. Siden januar 2015 har politi i USA skutt og drept 5400 mennesker, ifølge The Washington Post. For å si det på en annen måte: Amerikansk politi dreper i gjennomsnitt tre mennesker hver dag. 40 prosent av dem er ubevæpnet. Halvparten av dem er svarte, det er et skyhøyt tall siden svarte kun utgjør 13 prosent av befolkningen. George Floyd blir imidlertid ikke del av denne statistikken da den kun tar med dem som dør i skytinger. Floyd, som mange andre,
ble kvalt.

De massive protestene i kjølvannet av drapet på Floyd skiller seg fra tidligere demonstrasjoner. USA har tilsyne-latende nådd et vannskille. Massakren hvor Dylann Roof drepte ni mennesker i en kirke i South Carolina, demonstrasjonen i Charlottesville hvor nynazister fylte gatene, og ikke minst valget av Donald Trump er alle hendelser som har bidratt til å skape debatt omkring USAs lange historie av systemisk rasisme og hvite privilegier.

Black lives matter, bevegelsen som så dagens lys da George Zimmerman ble frikjent for å ha drept den ubevæpnede tenåringen Trayvon Martin, har vokst til en massiv og organisk bevegelse som har klart å formulere for millioner av amerikanere at svarte i USA fortjener verdighet. Alt dette har bidratt til at protestene som nå har fylt amerikanske gater, er annerledes enn tidligere protester: De har bred støtte i befolkningen.

Systemet fungerte. Demonstrantene som har fylt gater i hele USA etter Floyds drap, krever forandring. De krever erkjennelse av de store ulikhetene i USA, og de krever reform av politiet. Heller ikke dette er nytt.

I et forsøk på å roe gemyttene etter politidrapene på Eric Garner i New York og Michael Brown i Ferguson, hvor ingen av gjerningsmennene ble siktet, foreslo president Obama at alle politifolk skulle utstyres med kamera. Han hevdet at det ville forhindre situasjoner som Ferguson, hvor det hersker usikkerhet om hva som skjedde i de siste øyeblikkene av Michael Browns liv. Taser, et firma som produserer kameraer for politiet, jublet mens aksjene deres steg. Andre, som påpekte at drapet på Eric Garner var blitt filmet uten at det ga politiet åpenbare betenkeligheter, latterliggjorde forslaget.

I ettertid virker kritikken legitim. Derek Chauvin, politimannen som drepte Floyd, tittet uaffisert inn i et kamera mens livet forlot mannen han knelte på.

Demonstrantene som har fylt gater i hele USA etter Floyds drap, krever forandring. De krever erkjennelse av de store ulikhetene i USA, og de krever reform av politiet. 

Bill DiBlasio, New Yorks ordfører, ville innføre nye treningsrutiner for politiet. I USA kan man få jobb i politiet om man har videregående utdanning og et kurs som varer i gjennomsnitt 21 uker. Til forskjell må norske politikadetter gjennomføre tre år på skolebenken. Det mer grunnleggende problemet med begge forslagene var at de ignorerte den egentlige årsaken til Brown og Garners død. De to døde ikke på grunn av manglende trening eller overoppsyn. George Floyd døde ikke fordi systemet er ødelagt. De døde fordi systemet fungerte som det skulle.

Forbudt å være svart. Den amerikanske forfatteren James Baldwin sa en gang at «å være svart og mer eller mindre bevisst i dette landet, er å være konstant rasende». Baldwin vokste opp i en periode av amerikansk historie hvor svartes liv var styrt av en serie lover som ble kalt Jim Crow-lovene. Disse lovene ble til etter borgerkrigen og var vedtatt i et forsøk på å videreføre kontrollen over svarte som man hadde mistet da slaveriet ble ulovlig. De inkluderte forbud mot ikke å kunne lese – dette rammet overveldende svarte, siden ingen hadde tatt seg bryet med å lære slaver å lese – og forbud mot ikke å ha jobb – svært få hvite bedrifter ville ansette svarte, og tusenvis av arbeidsledige ble fengslet. Lovene, som i praksis nærmest gjorde det forbudt å være svart, hindret også millioner i å stemme.

I 1964 og 1965 ble lovene forandret og Jim Crow erklært død. Over hele USA fikk svarte stemmerett, og diskriminering på bakgrunn av rase, religion eller kjønn ble forbudt. Daværende president Lyndon B. Johnson formanet nasjonen å «stenge kranene av rasistisk gift». Lovene som forbød svarte ikke å ha jobb, var borte, men de ble erstattet av noe langt verre. 

Flere fengslet enn under apartheid. Det er umulig for oss å bevege oss videre, før vi innrømmer at systemet vårt er dypt rasistisk», sier Marlon Peterson.

Peterson er kommunikasjonsansvarlig ved The Frontier Society, en tankesmie i USA som jobber med straffeutmåling og fengsling.

Ifølge Peterson er dagens fengselssystem en naturlig videreføring av Jim Crow-lovene som igjen var en videre-føring av slaveriet. Han sier at det amerikanske rettssystemet, gjennom alle sine inkarnasjoner, har hatt ett formål: Å kontrollere USAs svarte befolkning.

Om dette høres paranoid eller ekstremt ut, så kan det være nyttig å se på tallene.

USA fengsler en større andel av sine svarte borgere enn apartheidregimet i Sør-Afrika noen gang gjorde. Og USA har i dag en større andel av befolkningen sin i fengsel enn Kina, Russland og Iran.

På begynnelsen av 1980-tallet var antall amerikanere i fengsel snaue 300 000, ikke nevneverdig høyere enn andelen av befolkningen som var fengslet i andre vestlige land. Siden den gang har befolkningen i amerikanske fengsler eksplodert til nesten 2,3 millioner i dag. Hovedgrunnen til dette er kampen mot narkotika, og de aller fleste av de nye fangene er unge, svarte menn.

En epidemi med svart ansikt. I 1982 erklærte daværende president Ronald Reagan krig mot narkotika generelt, spesielt mot crack-kokain. I 1982 var fortsatt crack et relativt ukjent stoff på amerikanske gater, men hjulpet av mediene klarte Reagans administrasjon å skape et bilde av en crack-epidemi som hvis den ikke ble stanset, ville overkjøre Amerika. Uttrykk som crack baby, crack whore og crack head ble allment kjent, og ansiktene som akkompagnerte historiene på skjermen og avissidene, var alltid svarte. Krigen mot narkotika var en krig mot svarte nabolag hvor Reagan og mediene hevdet at crack florerte.

Ifølge flere undersøkelser bruker svarte og hvite amerikanere narkotika i like stor grad. Hvite scorer noe høyere på stoffer som heroin og kokain, mens svarte scorer ørlite høyere på crack kokain. Likevel er én av tre arresterte for narkotika i USA svarte, til tross for at svarte bare utgjør rundt 13 prosent av befolkningen.

En av grunnene til dette er at politiet i USA, etter at krigen mot narkotika var erklært, måtte bestemme hvor de skulle sette inn ressursene. USA er et stort land, og siden undersøkelser viste at narkotika ikke var mer utbredt i en type nabolag enn i en annen, så måtte man velge. Man antok at politiraid på universiteter hvor marihuana og kokain florerte, ville være politisk upopulært, så valget falt på fattige nabolag hvor den politiske mobiliseringen var lav.

For å gjøre politiets jobb enklere bestemte høyesterett at politiet hadde lov til å stoppe og ransake uten skjellig grunn dem man mistenkte for å ha narkotika. Mistanke var nok. Dette førte til at en overveldende majoritet av de arresterte for narkotika var svarte menn, en uvurderlig hjelp til å selge myten om at svarte narkolangere var en eksistensiell trussel for landet.

Skyhøye straffer. Ifølge tall fra fengselsvesenet kan tre av fire svarte menn i Washington D.C. regne med å tilbringe tid bak murene. Andre byer har lignende statistikker. Med god margin er den største gruppen som havner foran en dommer i USA, svarte.

Når man siktes, har man begrensede valgmuligheter, og ingen av dem er gode. De aller fleste som siktes i USA, er fattige narkomane. Tall fra The Sentencing Project viser at mesteparten av dem som arresteres for narkotika, kun siktes for besittelse. Kun én av fem anklages for salg. De fleste er narkomane uten ressurser. Om man ikke har råd til advokat, blir man tildelt en offentlig forsvarer. Det er ikke uvanlig at en offentlig forsvarer til enhver tid representerer mellom 150 og 200 klienter.

I 1986 ble det innført obligatorisk straffeutmåling for narkotika, og strafferammen for crack, assosiert med svarte, og kokain, assosiert med hvite, var vidt forskjellig, til tross for at stoffene er nærmest identiske.

Da obligatoriske straffer ble innført, måtte man bli tatt med hundre ganger mer kokain enn crack for å få samme straff. Ifølge en kommisjon etablert av amerikanske myndigheter, er 79 prosent av alle som blir dømt for crack-relaterte forbrytelser, svarte, til tross for at svarte bare rapporterer marginalt høyere forbruk av crack enn hvite. Dette, sammen med tresjansersregelen – flere stater opererer med lover som gir skyhøye straffer om man blir siktet for tredje gang – gjør at de fleste som er siktet for crack, risikerer lang fengselsstraff.

Aktorer bruker denne risikoen til sin fordel. Det er aktor som bestemmer hvilken tiltale som skal reises, og siden offentlige forsvarere til enhver tid har så mange klienter at de vanskelig kan gi alle den hjelpen de trenger, blir flere siktede overtalt til å erklære seg skyldig for å slippe obligatorisk straff. For mange som er uskyldig anklaget, er løftet om en lavere straff fristende, selv om de ikke har gjort det de er anklaget for.

I en undersøkelse fra Cornell University konkluderte man med at aktorer som gjerne vil slippe å ta en sak for retten, ofte presser sårbare klienter til å ta slike avtaler, og dermed frasi seg retten til en rettssak foran en jury.

Demokratisk problem. Kun to stater i USA, Maine og Vermont, tillater straffedømte å stemme ved valg under soning. De aller fleste av dem som soner i USA, har dermed mistet sin mest fundamentale demokratiske rett. I mange stater mister de retten til å stemme i valg for alltid.

Ifølge en rapport fra The Sentencing Project er 2,5 prosent av befolkningen, 5,85 millioner mennesker, blitt fratatt stemmeretten som følge av en dom. 7,7 prosent av USAs svarte befolkning får ikke lov til å stemme, mot 1,8 prosent av resten av befolkningen.

I Florida er det i dag nesten 750 000 mennesker som ikke har stemmerett på grunn av pågående soning eller en gammel dom, og av disse er majoriteten svarte. Under presidentvalget i 2000 tapte Al Gore i Florida med kun 537 stemmer. Svarte i USA stemmer overveldende demokratisk, og det er ikke usannsynlig å anta at om bare en brøkdel av straffedømte i Florida kunne stemme, ville George W. Bush ikke ha vunnet valget – og historien sett annerledes ut.

Massefengsling undergraver demokratiet på andre måter også. De aller fleste som fengsles i dag, kommer fra fattige, svarte områder. På grunn av plassmangel bygges fengsler som oftest i distriktene, hvor hvite er i overtall. Antallet representanter en stat får til Kongressen, beregnes ut ifra folketall, og siden man i USA har adresse der hvor man bor mesteparten av tiden, får distrikter flere representanter om de har fulle fengsler. De svarte nabolagene mister innbyggere til fengslene og dermed også representasjon.

I de aller fleste delstater får man ikke stemmeretten tilbake når man har sonet ferdig, og for de fleste som slipper ut, er det ikke å kunne stemme det minste problemet.

En håpløs situasjon. For mange som slipper ut av fengsel, er det første som møter dem en haug med regninger. I flere stater i USA er det vanlig at den dømte må betale gebyrer og regninger assosiert med straffen, og rentene hoper seg opp jo lenger man sitter inne. Enkelte stater tilbyr fanger en bussbillett når de slipper ut, men mange kommer ut med det de kom inn med.

Ute i samfunnet må den straffedømte finne et sted å bo. Majoriteten av svarte som løslates fra fengsel, kommer fra fattige nabolag hvor de fleste bor i sosialboliger, og mange opplever at de etter løslatelse ikke får lov til å vende hjem. Sosialboliger som er subsidiert av staten, er utilgjengelige for straffedømte, og reglene sier at om man huser en straffedømt i en subsidiert bolig, kan beboeren bli kastet ut og miste all rett på sosialhjelp. Foreldre som bor i sosialboliger, har ikke lov til å huse sine barn, og koner og barn har ikke lov til å ønske fedre velkommen hjem. For svært mange er den eneste utveien hospitser eller hjemløshet.

Om man er dømt for narkotika, har man heller ikke krav på støtte til mat.

Majoriteten av svarte som løslates fra fengsel, kommer fra fattige nabolag hvor de fleste bor i sosialboliger, og mange opplever at de etter løslatelse ikke får lov til å vende hjem. Sosialboliger som er subsidiert av staten, er utilgjengelige for straffedømte, og reglene sier at om man huser en straffedømt i en subsidiert bolig, kan beboeren bli kastet ut og miste all rett på sosialhjelp. Foreldre som bor i sosialboliger, har ikke lov til å huse sine barn, og koner og barn har ikke lov til å ønske fedre velkommen hjem. For svært mange er den eneste utveien hospitser eller hjemløshet.

Når den løslatte skal begynne å søke jobb, vil han oppdage at de aller fleste arbeidsplasser krever at man oppgir sin fortid som straffedømt i søknaden. Enkelte byer har forbudt offentlige arbeidsgivere å kreve at søkere oppgir tidligere dommer, men disse er unntaket ikke regelen.

Man må også oppgi tidligere dommer på søknader til høyere utdanning, og flere yrker og sertifikater er utilgjengelige for folk med rulleblad. Mange tidligere straffedømte vil også oppdage at de er blitt fratatt førerkortet under soningen.

Uten mulighet til å skaffe seg jobb, sted å bo eller utdanning er de i en håpløs situasjon, og veien tilbake til kriminalitet blir nærmest uunngåelig.

Den nye niggeren. Å være straffedømt er et stempel som aldri forsvinner. Man kan aldri sitte i en jury, og mange kan heller aldri mer stemme ved valg. I et samfunn hvor man ikke lenger kan kalle noen «nigger», fungerer «straffedømt» like godt. Det er en tittel som betyr at man ikke har verdi. Millioner av amerikanere er gjennom det kriminelle rettssystemet blitt redusert til en underklasse som har få rettigheter.

Politiets satsing i svarte nabolag, obligatoriske dommer for kriminalitet som stort sett svarte arresteres for, utmagring av svarte nabolag gjennom massefengsling og regler som forhindrer tidligere straffedømte å vende tilbake til samfunnet på en verdig måte, har ført til at en stor andel av USAs svarte menn må leve utenfor samfunnet.

I 2010 reduserte president Obama forskjellen mellom straffeutmåling for crack og kokain noe. I stedet for 1:100, er det nå 1:28. Politiet sier de vil satse på trening og undervisning i toleranse.

Systemisk rasisme. De massive protestene etter George Floyds død har skapt press på politikere som lenge har vært uvillige til å se nøye på politireform. I Minneapolis hvor Floyd døde, har byrådet bestemt at politiet skal avvikles. Det er usikkert akkurat hva det betyr, men i første omgang antas det at det innebærer betraktelige kutt i politiets budsjetter, samt omprioriteringer med større vekt på mental helse og bekjempelse av fattigdom. 

Mens protester raste over hele landet, ble Rayshard Brooks skutt og drept av politiet i Atlanta. Politimannen som skjøt, er blitt anklaget for drap, og i protest har politi i byen sykmeldt seg.

16. juni annonserte Trump flere tiltak som skulle bedre USAs politisystem, men møtte umiddelbar kritikk for at tiltakene ikke gikk på langt nær langt nok. Omgitt av politi annonserte han økt vektlegging av trening og en database som skulle holde oversikt over politivold.

Det er for tidlig for å vite om George Floyds død vil bringe forandring i USA, men sannsynligvis vil enhver forandring ikke være nok. Den systemiske rasismen i USA er for innbakt. Den er ikke en uheldig skadevirkning av systemet. Den er systemet, og systemet lar seg vanskelig endre. Som Malcolm X sa:

«Du stikker ikke en kniv 20 centimeter inn i ryggen på en mann for så å dra den 8 centimeter ut og kalle det fremgang.»

En første versjon av denne artikkelen ble publisert i Aftenposten Innsikt januar 2015, men er her oppdatert og noe omarbeidet.

Om artikkelforfatteren: Vegard Tenold Aase er en prisvinnende norsk journalist utdannet ved Columbia University. Han har jobbet for Dagens Næringsliv, The New York Times og Rolling Stone Magazine. Han skrev boken «Alt du elsker, skal brenne» (2019) etter å ha levd tett på de høyreekstreme grupperingene Ku Klux Klan, National Socialist Movement og alt-right-bevegelsen i USA i over seks år. Boken er utgitt på engelsk under forfatternavnet Vegas Tenold. Aase jobber i dag som journalist og etterforsker for organisasjonen Centre on Extremism.