Fisk spiser også fisk. Vi bør spise mer fisk. I Norge er helsedirektoratets generelle anbefaling å spise 300–450 gram ren fisk i uken, og at «minst 200 gram bør være fet fisk som laks, ørret, makrell eller sild.»

Men verdens ville fiskebestander har det ikke bra, og FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) advarer om overfiske. Samtidig har markedet for oppdrett av spesielt laks og ørret eksplodert de siste årene. Norge er verdens største produsent av oppdrettslaks, og landet leverer hvert år over 1 million tonn laks til verdensmarkedet. Til sammenligning produserte dansk fiskeoppdrett ifølge Danmarks Statistik i 2017 knapt 48 000 tonn fisk og skalldyr.

Men oppdrettsfisk lever også av fisk. Og her begynner problemene. Fangst av fisk som benyttes til fiskefôr i stedet for til menneskemat, tømmer verdenshavene for de små såkalte pelagiske fiskene som for eksempel tobis, ansjos og krill, som er viktig næring for større fisk, som for eksempel laks og ørret. Det bekymrer flere eksperter.

«Man frarøver mennesker med lave inntekter i fattige land en billig, næringsrik lokal fisk for å støtte produksjonen av en dyr, oppdrettet fisk som primært spises i høyinntektsland», sier marinbiolog og professor ved University of British Columbia i Vancouver i Canada, Daniel Pauly.

Oppdrett gir billigere fisk, og det betyr mer, ikke mindre, næringsrik kost i verden, mener tilhengerne. Kritikerne hevder derimot at økningen i fiskeoppdrett øker etterspørselen etter fisk til fiskefôr – fisk som kunne vært spist av mennesker i stedet.

En studie fra 2017, «Most fish destined for fishmeal production are food‐grade fish», konkluderer med at 90 prosent av fiskene som fanges og brukes til fiskefôr i dag, kunne vært spist av mennesker. 

Daniel Pauly er en av forfatterne bak den fagfellevurderte studien og har forsket på fiske-bestander i Vest-Afrika gjennom to tiår:

«Hvis spiselige fisk skal brukes til fiskemel, så øker prisen på fisk til mennesker som skal spise den, og det påvirker matvaresikkerheten. Vest-Afrika har et problem med matvaresikkerhet, og det er alvorlig, særlig på grunn av klimaendringene», sier professor Pauly.

Greenpeace ga i juni 2019 ut rapporten «A waste of fish» som konkluderer med at «matvaresikkerheten og levebrødet for lokalbefolkningen i Vest-Afrika er truet av den ekspanderende fiskemels- og fiskeoljeindustrien i Mauritania, Senegal og Gambia».

«Vi mister hundretusenvis av tonn av spiselige fisk til fiskemels- og fiskeoljeeksportører, noe som potensielt påvirker 40 millioner afrikanske forbrukere», sier Dr. Ibrahima Cisse, kampanjeleder for havspørsmål i Greenpeace. 

5 kilo fisk til 1 kilo fiskemel. Som i hav, sjøer og elver skal de store oppdrettsartene som rovfiskspisende laks og ørret i fangenskap også helst ha fisk på menyen, og aller helst små pelagiske fisk. Derfor fanger industrifiskere i hele verden arter som sardin, ansjos og krill som blir til fiskemel og -olje. Omtrent en femtedel av verdens fangst av villfisk brukes i dag til fiskemel og -olje, hvorav mesteparten brukes til fiskefôr.

Det bringer oss tilbake til den norske oppdrettslaksen. Bare i januar og februar 2020 var fôrforbuket 220 000 tonn. 70 prosent av dette fôret kommer fra jordbruk, med en tredjedel fra brasiliansk soya, og andre råvarer som i stor grad kan brukes til menneskeføde som erter, mais, hvete, bønner og vegetabilske oljer. En viss andel marint avskjær som hode, hale, skinn og bein, har selskap av cirka 25 prosent fiskemel og -olje fra villfisk, og forbruket av disse to ingrediensene i årets to første måneder utgjør bare i Norge dermed rundt 55 000 tonn.

Fisk til fisk fra fattige land. For å produsere ett kilo fiskemel og 0,6 kg fiskeolje går det med opptil 5 kg pelagiske fisk.

Et av stedene som opplever overfiske av de små fiskeartene, er Mauritania i Vest-Afrika. En gang var det massevis av fisk utenfor Mauritanias kyst. I dag er de største pelagiske artene, nemlig sardiner og bonga fra sildefamilien, som altså brukes til fiskemel i fiskefôr, i ferd med å forsvinne, viser FAOs siste undersøkelser.

«Artene er sterkt overfisket», sier Daniel Pauly. For eksempel spiser hver mauritanier hvert år i gjennomsnitt 8–20 kilo fisk, har FAO beregnet, og mye av dette er nettopp sardiner og bonga fra sildefamilien.

De siste årene er disse fiskene også blitt svært attraktive for en rekke fabrikker som ligger langs kysten øst for landets største kystby, Nouadhibou. Fiskerne her selger i økede grad fangstene sine til fabrikkene som forvandler de små fiskene til fiskemel og -olje, som eksporteres til blant annet Russland, Kina og EU. Fiskemels- og fiskeoljefabrikkene vokser og har de siste årene gjort Mauritania til en av Vest-Afrikas største eksportører av pelagiske fisk.

Import av fiskemel og fiskeolje fra Vest-Afrika. En undersøkelse fra Danwatch viser at seks danske virksomheter har importert fiskeolje og fiskemel fra Marokko og Mauritania de to siste årene. Danmark importerer mesteparten av fiskemelet og fiskeoljen fra Island, Norge og Chile, mens tall fra den danske Fiskeristyrelsen viser at Mauritania i 2018 var den syvende største leverandøren av fiskeolje til Danmark. Marokko var den syvende største leverandøren av fiskemel.

Norge er den fjerde største produsenten av fiskefôr i verden og importerte i 2018 cirka 332 000 tonn fiskemel og fiskeolje til fremstilling av dyrefôr, til en samlet verdi av 4,6 milliarder kroner. Importen kommer blant annet fra Peru og Mauritania, der industrien har fått sterk kritikk.Norge importerte i 2018 også 69 575 tonn fiskefôr, til en verdi av over 1,2 milliarder kroner.

Philippe Cury er seniorforsker ved det franske forskningsinstitutt for utvikling, Institut de Recherche pour le Développement, i Belgia. På spørsmål om hva danske og norske virksomheter bør gjøre for å unngå å påvirke matvaresikkerheten i Vest-Afrika når de kjøper fiskemel og -olje fra Mauritania og Marokko, svarer Cury kort:

«De bør holde opp.»

«Pelagiske fisk bør brukes til mat og ikke til å fôre dyr. Vest-Afrika har et problem med matvaretilgang og -sikkerhet, og det er alvorlig, særlig på grunn av klimaendringene. Den økte etterspørselen etter fiskemel til fiskeoppdrett legger et hardt press på pelagiske fisk i hele verden, og i dag er den etterspørselen i konkurranse med matvareforsyningen», sier Cury.

Kilder: Tim Cashion Frédéric Le Manach Dirk Zeller Daniel Pauly (2017): «Most fish destined for fishmeal production are food‐grade fish», Greenpeace, Bachis, E. (2017): «Fishmeal and fish oil: A summary of global trends», Seafish.org, FAO, EU-kommisjonen, Helsedirektoratet, SSB, Framtiden i våre hender, Sjømatbarometeret 2019 (PwC)

«Man letter ikke presset på villfisken ved å bruke pelagiske fiskearter i fôret til oppdrettsfisk.»

85 prosent av verdens fiskebestander er i dag i ferd med å kollapse, og FN mener fiskeoppdrett skal lette presset på fisket av ville fisk og sikre mat til verdens voksende befolkning. Men kritikerne advarer om at det motsatte vil skje.

LOUISE VOLLER, Danwatch.dk

Den viktige proteinkilden. Fisk er i dag den viktigste proteinkilden for 17 prosent av verdens befolkning, og om cirka 30 år – med 9 milliarder mennesker på Jorden – vil vi ha akutt behov for billige og sunne proteinkilder som fisk. Det påpeker FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) i rapporten «The State of the World’s Fisheries and Aquaculture Report 2018».

Fiskeoppdrett skal derfor i 2030, ifølge FAO, kunne levere 109 millioner tonn sunn og relativt billig fisk til forbrukere i hele verden. Oppdrettsfisk vil da utgjøre 60 prosent av verdens fiskeproduksjon, og presset på verdenshavenes villfisk vil avta. Det mener altså FN. Men marinbiologer er uenige:

«Man letter ikke presset på villfisken ved å bruke pelagiske fiskearter i fôret til oppdrettsfisk», skriver Daniel Pauly i det anerkjente vitenskapelige tidsskriftet Nature.

Oppdrettsfisk vil fremdeles bli fôret med fisk – i form av fiskemel – og en økning i oppdrettsfisk vil naturlig medføre større press på fiskeriet.

Ifølge FAO har 85 prosent av verdens fiskebestander i dag nådd maksimumsgrensen for beskatning – eller er i ferd med å kollapse. Og fremtiden er ikke mindre dyster. I FAOs «The State of the World’s Fisheries and Aquaculture Report 2018» lyder det:

«Det virker usannsynlig at verdens fiskeflåter i nærmeste fremtid kan gjenopprette de 33,1 prosent av fiskearter som i dag er overfisket, fordi gjenoppretting krever tid, vanligvis to–tre ganger artens livssyklus.»

«Ingen enkelt fôrråvare kan løse alt alene.»

Framtiden i våre hender har engasjert seg i fôrproblematikken og advarer mot å erstatte fiskemel og -olje med ingredienser som er like problematiske eller som kunne vært brukt til menneskemat direkte.

REDAKSJONEN, Aftenposten Innsikt

Kriterier. – Vi er opptatt av at indu-strien har et godt kunnskapsgrunnlag så de ikke bytter til en annen fôrråvare med like mange utfordringer. For eksempel vet man ikke hva som vil skje om alle tar i bruk marine fôrråvarer lenger nede i verdikjeden, som krill og raudåte, som andre arter er avhengige av, sier Anja Bakken Riise, leder i Framtiden i våre hender.

Organisasjonen har utarbeidet et sett med kriterier for bærekraftige fôrråvarer. Blant annet bør fôrproduksjonen ikke kreve store arealer av dyrkbar matjord og farlig bruk av sprøyte midler. Den må dessuten ivareta artsmangfold og økosystem, benytte ressurser lavt i næringskjeden og helst være basert på avfallsstrømmer fra andre sektorer. Riise trekker frem blant andre Foods of Norway tilknyttet Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) som forsker på hvordan avfall fra skogindustrien kan brukes til å produsere gjærproteiner. Disse kan komplementeres med slakteavfall, insekter alet opp på matavfall, tang og tare, og av mikroalger for å sikre innholdet av omega-3-fettsyrer i fôr.

– Ingen enkelt fôrråvare kan løse alt alene, sier Riise.

Oppskalering for å matche næringens enorme fôrbehov, er en av de største utfordringene i slike prosjekter. Norsk oppdrettsnæring alene brukte i 2019 1,6 millioner tonn fôr. De alternative fôrråvarene er så langt ikke i nærheten av å konkurrere mot billig soya fra Brasil når det gjelder pris og skala.

– Oppdrettsnæringen er en enorm industri og har råd til å betale for bærekraft. Men da må det stilles strengere politiske krav til dette, sier Riise.

Marint restråstoff brukes i dag i begrenset grad som fôringrediens. Norske fiskebåter «forsynte måker med mat for cirka 350 millioner kroner i løpet av 2018», slik konsulentselskapet PwC spissformulerer det i sitt «Sjømatbarometer 2019». Sintef har beregnet at over 50 prosent av marint restråstoff som hoder, haler og innvoller fra fiskeriene, kastes over bord. Den havgående flåten er hovedsynder: Den står for nær 97 prosent av dumpingen.

Det er ingen plikt til å utnytte rest-råstoff på land, og det er større lønnsomhet å selge hel (rund), frossen fisk.

Biproduktene fra fiskeriene er del av en knapp ressurs på verdensbasis, men PwC fastslår at prisen må opp og strengere regler og ny teknologi må til, for å endre dagens praksis.

De kjøper fiskemel og fiskeolje fra Vest-Afrika.

Internasjonale marinbiologer kritiserer virksomheter som kjøper fiskemel og -olje fra Vest-Afrika, for å bidra til overfiske og dårligere matvaresikkerhet for fattige vestafrikanere. «Vi jobber med bærekraftig handel», sier den danske bransjeforeningen.

LOUISE VOLLER, Danwatch.dk og REDAKSJONEN, Aftenposten Innsikt

«Skader matavresikkerheten». Noen av verdens største virksomheter innen fiskemel, fiskeolje og fiskefôr er norske og danske. Marokko og Mauritania er på listen over land som de siste årene har eksportert fiskemel og fiskeolje til danske og norske fiskefôrprodusenter. Når fisk fra Vest-Afrika blir til mel og olje for å fôre andre fisk, så skyter prisen på fisk i været, og fiskene overfiskes. Begge deler skader matvaresikkerheten, lyder kritikken.

Danwatch har spurt norske og danske virksomheter som i 2017–2019 har importert fiskemel og fiskeolje fra Mauritania og Marokko, hva de gjør for å sikre en bærekraftig handel.

Triple Nine Group, Pelagia og FF Skagen bekrefter at de kjøper fiskemel og fiskeolje fra Marokko og Mauritania:

Administrerende direktør i norske Pelagia, Egil Magne Haugstad, opplyser at selskapet har handlet med Mauritania i ti år, men vil ikke ut med konkrete leverandører eller omfang.

«Jeg har vanskelig for å tro at økt fiskeri til bruk i fiskemel og fiskeolje vil påvirke matvaresikkerheten for landets befolkning», skriver Haugstad. Og han skriver videre at Pelagia ikke kjøper fiskemel eller -olje fra Marokko, og at de vil velge bort virksomheter om de er i tvil, og at «det vil være uholdbart dersom Pelagias engasjement resulterer i ulovlig fiskeri».

Dansk-norske TripleNine Group kaller seg «Europas største og en av verdens største produsenter av fiskemel og fiskeolje».

Administrerende direktør Jes Bjerregaard skriver i en e-post: «I 2019 har vi kjøpt 600 tonn sertifisert fiskemel fra Marokko. Generelt er vi påpasselige med å kjøpe fra leverandører som er sertifisert og opererer bærekraftig.»

Danske FF Skagen omtaler seg som «en av verdens største produsenter av fiskemel og fiskeolje», som anvendes blant annet i den norske lakseindustrien.

Administrerende direktør Johannes Palsson opplyser i en e-post at virksomheten i 2017–2019 fikk en «del volumer fra Marokko og Mauritania». «Det meste av den importen var sertifisert og kom fra filetindustrien. Vi har fått opplyst at Mauritania er på vei til å bli sertifisert med henblikk på å forbedre fremtidens fiskeri», skriver Palsson.

Også den danske fiskefôrprodusenten BioMar, med virksomhet fem steder i Norge, importerer fra Vest-Afrika. Ifølge Ocean Disclosure Projects database fremgår det at BioMar i 2018 kjøpte sardiner fra Gambia, Mauritania og Senegal.

BioMars egen hjemmeside forteller at «én av fire fisker oppdrettet i Europa og Chile, blir fôret med fôr fra BioMar». Underdirektør for EMEA-divisjonen BioMar, Ole Christensen, uttaler følgende: «Opplysninger om råvarer finnes på nettsiden, men vi ønsker ikke å offentliggjøre informasjon om konkrete leverandører».

I forbindelse med et stortingsforslag om å forby import av soya til Norge, uttalte Erlend Sødal, toppsjef i fôrprodusenten Skretting Norge, til bransjenettstedet ilaks.no i april 2019: «Hvis soya blir forbudt [...], vil vi risikere å måtte bruke mer fiskemel og fiskolje, noe som virkelig ville vært skadelig. Denne situasjonen må vi for alt i verden unngå å havne i fordi vi kan ikke bruke mer av de sårbare marine artene som er tilgjengelig i dag. Det tåler ikke havet.» 

På vei mot bærekraftige alternativer. EUFishmeal og Marine Ingredient Denmark er henholdsvis den europeiske og den danske bransjeorganisasjonen for fiskemelsprodusentene, og Anne Mette Bæk er direktør for begge organisasjoner. Hun påpeker at bransjen allerede arbeider med bærekraftige løsninger. I dag er andelen av fiskemel i fiskefôr nede på rundt 30 prosent, mot cirka 70 prosent på 1990-tallet. Som alternativ til å bruke hele fisk i produk-sjonen av fiskemel og -olje, kjøper industrien avskjær fra filetfabrikker, altså hode, hale og fiskebein, som kan brukes til fiskefôr.

«I 2018 kom cirka 15 prosent av fiskemel og -olje fra avskjæringer», opplyser Bæk. Import av fiskemel og -olje fra Vest-Afrika er dessuten begrenset – og sertifisert, hevder Bæk i sitt e-postsvar. «I både Mauritania og Marokko brukes sertifiseringer, og de er i full gang med utviklingen av Fisheries Improvement Programme» (FIP). Dette skal være første skritt på vei mot å bli et sertifisert bærekraftig fiskeri under Marine Stewardship Council, også kjent som MSC-merket.

Hos MSC i London opplyser imidlertid Henry Appleton at det ikke finnes MSC-sertifisert fiskeri i Mauritania eller Marokko, og at: «MSC ikke kan besvare spørsmål vedrørende FIP, da MSC ikke monitorerer FIP».

Ifølge marinbiolog og professor ved University of British Columbia, Daniel Pauly, er ikke sertifiseringene mye verdt for vestafrikanerne.

«Sertifiseringer sikrer ikke matvaresikkerheten. Fiskemelindustrien vil ødelegge sardinbestandene i regionen, men før det skjer, vil den ha redusert det lokale forbruket av fisk og derved påvirket inntekter og matvaresikkerheten for befolkningen i Vest-Afrika», sier Pauly.

Også østersjøsild blir laksefôr.

Eksperten advarer: Produksjonen av fôr til norsk lakseoppdrett belaster ikke bare havene utenfor Vest-Afrika. I Østersjøen tillater EU store trålere å fiske etter store mengder sild, som ifølge den svenske forskeren Vesa Tschernij blir til fiskemel som benyttes i laksefôr i Norge.

REDAKSJONEN, Aftenposten Innsikt

Etterlyser helhetlig plan. Svenske kystfiskere konkurreres ut av store trålere, som i løpet av én tur kan hente like mye fisk som en kystfisker klarer på et år. Svenske fiskere advarer om de opplever at det er nesten slutt på krepsdyr og sild, noe som de mener også påvirker torsk og hele økosystemet, skriver Expressen.

Vesa Tschernij er prosjektleder ved det kommunale forskningsmiljøet Marint Centrum i Simrishavn sørøst i Sverige, som samarbeider med Lund Universitet. Tschernij er bekymret for fremtiden til kystfiskerne i Østersjøen. De vegrer seg for å investere så lenge EU ikke tar ansvar for et bærekraftig fiskeri rundt svenskekysten.

Svensk Radios program for undersøkende journalistikk, Kaliber, avdekket i september 2019 at mange av trålerne i Østersjøen underrapporterer fangster som tas i land i Danmark, noe som fører til at ICES (International Council for Marine Research), som gir politiske beslutningstagere råd om fiskekvoter, får feil beslutningsgrunnlag.

Tschernij sier fisken samles i bestemte områder på bestemte tider av året, og at en stor tråler kan fangste svært store mengder på kort tid, noe som gjentas år etter år.

«Nå har kystfiskerne slått alarm om at sildebestandene er redusert dramatisk», sier Tschernij til Expressen, og etterlyser et forsiktighetsprinsipp til man vet om bestandene har gått ned eller om fisken for eksempel har flyttet til andre områder.

Forskeren frykter for hele økosystemet av ulike nivåer fra krepsdyr, til sild og torsk:

«For ti år siden var det nesten 100 svenske båter som fisket sild i Østersjøen. Siden innføringen av omsettelige fiskekvoter i 2009, har imidlertid mer enn halvparten av båtene forsvunnet.»

«Vi kan se den samme utviklingen med færre og større båter i flere land i Østersjøen. Jeg mener at et mer konsentrert og effektivt fiske påvirker økosystemene mye mer enn det gjorde med flere, men mindre båter», sier Tschernij.

Ifølge Marint Centrum ender rundt 90 prosent av fangstene i Skagen i Danmark, der de hovedsakelig blir til fiskemel for norsk oppdrettslaks. Tschernij erkjenner at ikke alt av fisken er egnet som menneskemat, men at mye av silden, som er svært omega-3-rik, i stedet bør gå til menneskemat. Nivåene av miljøgifter, som har vært en stor utfordring i Østersjøen, skal være redusert de siste årene, og i deler av Østersjøen ligger nivåene i dag under EUs tak.

En fersk rapport fra det svenske havforskningsinstituttet støtter forskerens påstander.